Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Innlegget er et oppspark til en debatt bransjetreffet Arena Klassisk skal ha om NOU’en «Musikklandet» i oktober.
Av Anderz Døving, daglig leder av organisasjonen Klassisk
Norge utdanner langt flere klassisk- og samtidsmusikere enn det finnes stabile markeder for. De fleste ender opp som frilansmusikere: hver jobb må forhandles, hver konsert er usikker, og inntekten ofte fragmentert.
Det viktigste arbeidsmarkedet for frilansere er arrangørene. Og her er utviklingen dramatisk. Klassisk har i dag 33 helårsarrangører, men disse er konsentrert i bare 18 byer. For ti år siden fantes det arrangører i 42 byer(!). Dermed har store deler av landet mistet sine faste konsertarenaer – og med dem både publikumsopplevelser og musikernes viktigste arbeidsmarked.
På 1970-tallet fantes mer enn 60 Musikkens Venner-lag spredt over hele landet. De sørget for konsertopplevelser til folk også i distriktene – og ga musikere hundrevis av lønnede oppdrag hvert år. I dag er det igjen bare ti.
Systemskiftet kom i 2011, da Arbeiderparti-regjeringen under daværende kulturminister Anniken Huitfeldt la ned Rikskonsertenes offentlige konserter. Offisielt skulle dette «styrke desentrale tilbud og lokale arrangører». I praksis skjedde det stikk motsatte: en sakte musikkdød i distrikts-Norge.
De smalere sjangrene overlever ikke uten lokalt engasjement og offentlig støtte.
Uten arrangører i hele landet får vi ikke bare færre musikere i arbeid – vi får også stillere bygder og tommere kulturhus.
Klassisk Hus – en modell som kunne virket
Et av de mest lovende initiativene de siste årene er Klassisk Hus, et prosjekt utviklet av organisasjonen Klassisk i samarbeid med Norske Kulturhus, støttet av Kulturrådet.
Tanken var enkel: bruke kulturhusenes infrastruktur og nettverk til å etablere nye arrangører i regioner der helårsarrangører har forsvunnet. Lokale ildsjeler kobles med kulturhusene, mens Klassisk bidro med kompetanse og metodikk.
Første fase ble gjennomført i 2021–23 med tre nye levedyktige arrangører som resultat i Leknes, Halden og Ås. Fase to, med årlig opprettelse av 10 – 15 nye arrangører, ble aldri realisert. Standardbeskjeden er at man «ikke støtter administrasjon – bare prosjekter og nyskapninger». Stabile helårsarrangører er tydeligvis gammeldags og tradisjonelt.
Utdanning uten marked
Samtidig øker antallet studieplasser. «Det er ingen menneskerett å få arbeide med det man er utdannet til,» sa Trine Skei Grande som kulturminister mens hun samtidig ga høyskolestatus til Bårdar, nok en institusjon som utdanner unge mennesker til et stadig trangere arbeidsmarked. Å utdanne musikere uten å gi dem et marked er å sløse med både talent og fellesskapets ressurser.
I de fleste andre yrker justeres antall studieplasser etter behov. Vi trenger flere sykepleiere? Plassene økes. Er det for mange politistudenter? Da kuttes opptaket – fra 720 til 550, slik Politihøgskolen gjorde i 2018. Men i kunstnerutdanningene skjer det motsatte: stadig flere utdannes uten at det finnes i nærheten av tilsvarende antall jobber.
Resultatet er forutsigbart: Mange unge tar en dyr utdanning, ender opp med høy studiegjeld, og må sette sammen inntekten fra flere kilder. For de fleste blir utøvende musikk bare en del av inntekten – resten hentes fra undervisning eller deltidsjobber i helt andre yrker. Dette er «lappeteppeøkonomien» i praksis.
Veien videre
Klassisk Hus viste at det går an å bygge nye arrangørmiljøer, men det krever forutsigbar finansiering og nasjonal vilje. Samtidig må utdanningene dimensjoneres mer realistisk, og studieprogrammene må gi verktøy til å overleve i et fragmentert marked.
Hvis vi ikke vil at unge musikere skal utdannes til gjeld og lappeteppeøkonomi, må vi styrke infrastrukturen rundt dem: flere arrangører, bedre arbeidsvilkår, og et utdanningssystem som faktisk henger sammen med virkeligheten.
– Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være
Ragnhild og graver dypt i de rå og ærlige følelsene som driver oss alle. Med sitt kommende album Might as Well Just Cause a Scene tar hun oss med inn i kjærlighetssorgens mørkeste rom.
– Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om
Johan Hauknes i salt peanuts* etterlyser engasjement, strategi og en presse som faktisk følger med.
Jon Balke: Musikkens rolle og kraft i samfunnet
KRONIKK: Musikk er like grunnleggende som mat og vann, skriver Jon Balke. Her viser han til historien om den kjente cellisten Karim Wasfi, som spiller i ruinene etter katastrofer.
Ballade video: Klovner i kamp
Ut på veien med Sassy 009, Mikoo, Date of Birth, Sara Fjeldvær, Anna of the North, The Orchestra!, Kåre Indrehus og White Trash Blues Band.
Årets kirkemusikalske høydepunkt er i gang
Onsdag 17.september åpner dørene til årets Bergen Kirkeautunnale. Opplev festivalen som utfordrer grensene for hva kirkemusikk kan være.
Ballade video spesial. Årabrot: – Vi har en masterplan
Årabrot har alltid beveget seg mellom det tunge og det lette, det mørke og det lyse. – Da jeg var i tjueårene kunne jeg bare lese Dantes Inferno. Nå er det Dantes Paradiso som frister mest, sier Kjetil Nernes, demonisk drømmer og drivkraft.
