Av alt som kan knyttes til musikk i kongeriket, er det det som handler om butikk som bør velte flest kioskstativer før og etter valget.
Det er i alle fall næringsdelen som bør leses nøyest, av flest politikere, i den ferske, dagsordensettende NOUen om musikk.
Den omfattende, offentlige utredninga om musikk går på tvers og på langs: Direktepenger fra staten, mangfold, arbeidsliv, helse, kulturnæring, finansiering og organisering. Dette og enormt mye annet får plass.
BALLADEKOMMENTAREN: Siri Narverud Moen er journalist i Ballade. (Foto: Nina Holtan)
Mange ganger de siste åra, når spørsmål om politiske rammer og forordninger som kan definere musikkens rom, har svaret vært; det kommer en NOU*.
Folkemusikkens særegne posisjon? Arbeidsliv og sosiale rettigheter blant musikere? Uklart KI-farvann for musikkskapere? Nye digitale utfordringer? Ikke bare venter de på EU og Godot, men de venter også på … NOUen. I departement, i toppen av Kulturdirektoratet, i interesseorganisasjonene, kanskje også der ute blant en rekke musikere.
Nå har den kommet.
Rapporten som skal vise veier videre for musikken ble overlevert kulturminister Lubna Jaffery i en varm biblioteksal denne uka, etter at utvalgsleder Sigrid Røyseng innledet om rapportens forskjellige deler.
Professor i kultursosiologi Sigrid Røyseng (ser i kamera) gir rapporten til kultur- og likestillingsminister Jaffery (med ryggen til). Ved siden av Røyseng, mot venstre, står utvalgsmedlem Sampda Sharma. (Foto: Nikolai Grasaasen)
Professor Røyseng har ledet utvalget, og starta bredt, og faktisk litt rørende: Om at musikken er til stede i alles liv, hver dag. Sin første konkrete anbefaling fra 570 tette sider fikk hun spontan applaus for, da hun anbefalte politikerne å få tilbake musikk som obligatorisk i grunnskolelærerutdanninga. Dén applausen kommer fra et musikkfelt som daglig forholder seg til nettopp musikkens betydning i folks liv, men som kanskje også gråter ved tanken på at den samme musikken kan strykes. Altså at den kan strykes fra lærerkompetansen.
Den følelsen av å være med på noe av det viktigste i folks liv, men allikevel lett kan strykes, er vel ofte kulturfolks paradoks, er det ikke? Og fra breit, gikk professor Sigrid Røyseng litt smalere, mot organisering, finansiering og politikk. Til slutt ble det spissa, og veldig gøy, for den siste delen i rapporten stiller siktet mot musikknæringen.
Utvalgets rungende budskap er at musikk er for viktig til å kun overlates til Kulturdepartementet. Tverrsektorielt, kaller de det. Musikkens sammenhenger for helse, fellesskap og inkludering på tvers av funksjonsutfordringer ble satt på spissen, bokstavelig talt, på tuppen av en hvit mobilitetsstokk som ble bretta ut på scenen.
Musikklivets «telefonkatalog»: Etter at alle folkene i musikkorganisasjonene og studioene og på arrangørkontorene har slutta å snakke om hvor tjukk den er, kommer de til å kjenne igjen landskapet som beskrives i den. Utvalget peker for eksempel på den éne prosenten som går til populærmusikk av alt det som går direkte over statsbudsjettet. Jeg regner med flertallets forslag til ny organisering av offentlig støtte vil skape debatt i feltet.
Ledige stillinger
MUSIKKLANDET: En tjukk rapport om alt fra vugge til strømming til grav, i et musikkliv. Her er 570 sider i statsrådens hender. (Foto: Nikolai Grasaasen)
Men: den delen som kanskje hører minst hjemme under kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery, men som hun bør bry seg om og gi skikkelig fart inn i de andre departementene, er den mest spesialiserte delen av rapporten. – Ta musikk som næring på alvor! er konklusjonen i rapportens ende. Etter at ikke mindre enn seks handlingsplaner fra sentralt politisk hold er skrevet før den, de siste 25 åra. Tonen er dessuten at: vi veit hvor skoene er for store i dag. Økonomer og andre forskere har satt sammen bitene til noe som kan gjenkjennes. Bortsett fra kulturmoms, som utvalget vil sette til å utrede mer, gjentar rapporten flere steder at det er på tide å sette hjula i sving.
Og: Det kommer tilløp til diskusjoner når politikere og publikum blir klar over at norske festivaler ikke er bare norskeide. Når låtskrivere flagger ut. Dette er potensialsvinn – som er et begrep professoren vil lære bransjen å bruke. Utvalget går ganske langt i å beskrive hva som ikke har funka i den norske musikkbutikken, og at norske musikkselskap ikke vokser seg sterke nok.
Det er fra dette feltet musikken de fleste stapper inn i ørene sine, kommer. Det er dette de fleste forbrukere gjenkjenner som musikk fra sine nevnte hverdager. Den kommer fra produsentmiljøer og scener som får mest oppmerksomhet i media, og som gjerne er flinkest til å representere minoritetene i det nye Norge. Men også ofte havner lengst unna offentlige tildelinger.
Vi lekker: [Konsolidering i festivalbransjen] synliggjør på beslektede måter som plattformiseringen møtet mellom globale markedskrefter og nasjonalt og lokalt forankret musikkaktivitet. [Den] bidrar til å sette press på lokalt forankrede festivalarrangører. Dette har konsekvenser for verdier som har stått sentralt i festivaliseringen som har skjedd i Norge de siste tiårene.Verdier som skapes i Norge, havner delvis hos multinasjonale selskaper med markedslekkasje som resultat.
– Sitat fra «Musikklandet», kap. 19 Utvalgets vurderinger og anbefalinger til musikk som næring: Plattformisering, kunstig intelligens og global konkurranse
Det er ikke sjølsagt at styrende myndigheter skal jobbe for at norske musikksuksesser skal forbli på norske hender. Det kan være mange gode grunner til å selge og bli del av internasjonale konsern.
Men det hadde rimt godt med målene vi har om levende næring på andre felt, og lære oss noe annet enn skog og fisk på de internasjonale markedene. Røyseng-rapporten går ganske langt i å beskrive hvorfor Sverige har en musikkeksport som synes godt sjøl i det beintøffe markedet USA, men ikke vi.
Sammenhengene kan forklare noe av grunnen til hvorfor de har Spotify og vi – ikke lenger – har Tidal. Hvorfor suksesser blant norske festivaler enten utkonkurreres eller kjøpes opp av internasjonale penger (og, som i bunn og grunn er bakteppet for den diskusjonen om internasjonale fond og deres interesser både i norske musikkfestivaler og i israelske eiendomsannonser).
Dessuten: Festtalene og forsidebildene i offentlig materiell som handler om norsk kultur viser ofte fram de største låtskriverne fra Norge. Og alle regjeringer vil eksportere mer musikk. Begge deler forutsetter en sterk hjemlig musikknæring.
Så langt stemmer kartet dette utvalget deler ut, for det denne musikkjournalisten har lært av musikkfeltet. Så er det sjølsagt også sånn at uten den der første støtten i livet, det som danner identitet og som kanskje henger sammen med grunnskolelærerne, får vi heller ingen store låtskrivere. Alt henger sammen.
Resultatet av dagens politikk er at næringspotensialet i norsk musikk ikke realiseres godt nok på tross av et rikt mylder av talent og initiativ.
– fra NOUens innledning
En rekke tellinger har vist det: Musikken er størst, blant kulturnæringene, i tall. Men den er også befolka av flest små selskap. Etter uttallige forsøk på å ta hele verdikjeden i musikk på alvor, har de nok fakta på bordet.
Rapporten sier at hele kjeden, fra låtskrivere til managementselskap og arrangører må bli flinkere til å snakke samme språk. Men også at næringsstøtten og rammene de møtes med må tilpasses den særegne musikkøkonomien. Den ligner ikke på jordbruk. Den ligner ikke på varehandel, eller energiomsetning eller fiskeforedling.
Jeg har lest noen delkapitler i denne ferske NOUen nå, og de fleste sammendragene. Særlig i delen om næring peprer den oss med utfordringer som ofte får leve under radaren uten at kulturpolitikerne nødvendigvis har det fulle bildet, og da kan virkemidlene for en levende musikk forbli mangelfull. De kan sågar være konkurransevridende, og på sikt virke mot sin gode hensikt.
Hvem går for eksempel rundt og tenker igjennom at feltet trenger bedre forhandlingskompetanse knytta til immaterielle rettigheter? I en mildt uoversiktlig plattformisering der kunstig intelligens utfordrer så og si alt ved publisering? Eller at livebransjen konsentreres. NOUen peker på både Nærings- og finansdepartementet, Innovasjon Norge, fylkeskommunene og utvalget mener det må være store fond tilgjengelige for oppstart.
Byggesteinene i næringa står på et fundament av musikkrettigheter, skriver utvalget, og det er da det blir vanskelig å bruke samme metode som for skog og fisk. Eller la meg bruke et annet bilde: Det er en jungel der ute. Men nå har professor Røyseng overlevert en machete dekket med felles begreper hun skal bruke. NOUen er her. Kanskje drukner den i valgkamp. I beredskap og matvarepriser. Men nå har de den iallefall, musikkfagfolkene og kulturpolitikerne. Ingen grunn til ikke å snakke om en næring som må skjerpes, og om særegenhetene i norsk musikk.
På vei ut, med blomster i hånd, stopper professoren opp ved bordet mitt der jeg sitter og skal presse noen poenger om de mange sidene hennes, inn her på Ballade.no. Utvalgslederen har for full sal snakka om musikken i helse, i livet, fra vugge til grav, fra innland til hav, fra korps til AS til Nav.
– Er det allerede litt seint å komme med politikk som får næringa opp å stå nå? Nei. Det synes hun ikke. – Men det er viktig å innse alvoret i situasjonen; at det er en del store internasjonale aktører som utfordrer norske aktører, og her minner Røyseng om ordet hun vil at vi skal omtale det som: potensialsvinn.
– Helt konkret: penger går ut av landet. Det er en viktig betraktning.
– Hvor rart er det at norske myndigheter eller politikere sjelden snakker om det her? Blir det fort usynlig?
– Ja, det synes jeg. Det har jeg ikke noe godt svar på, men jeg deler den observasjonen.
Dette er en kommentar, og den gir uttrykk for forfatterens betraktninger. Rapporten den omtaler kom mandag 23. juni, og denne kommentaren er basert på deler av den, samt sammendrag og innspill fra noen av dens forfattere.
