I Ballades serie «Hvor brenner det?» utfordrer vi sentrale stemmer i musikkbransjen med aktuelle musikkpolitiske spørsmål. Finnes det et bedre tidspunkt for en slik spalte enn akkurat nå – midt i kulturvalget 2025?
Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig til Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et viktig retningsvalg for fremtidens kulturpolitikk. I forkant av valget har vi derfor snakket med aktører i kulturfeltet om hvilke saker de mener er de viktigste – og hvorfor nettopp disse bør prioriteres.
Les også: Hvor er musikkjournalistikken på vei, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Chris Erichsen: – Når venstresiden tilsidesetter kunsten og kulturpolitikken, gjør de i praksis felles sak med høyresiden, som heller ikke prioriterer den
Christian «Chris» Erichsen er en norsk musiker, journalist, kortfilmskaper, scenekunstner og redaktør. Erichsen var også en av de fem i det legendariske skarock-bandet The Aller Værste». Kom i vår ut med det kritikerroste albumet «Kjærtegn og Manifester», og er nå på turné i alle landsdeler. (Foto: John Arvid Johnsen)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg er enig, men vil føye til et «for så vidt». Grunnen til dette forbeholdet er begrepet kultur, som jeg har et noe belastet forhold til. Altfor mange strør om seg med det ordet når de egentlig mener kunst. Røttene til dette finner vi i Arbeiderpartiets såkalte utvidede kulturbegrep fra 70-tallet, som fikk noen markante – og til dels absurde – resultater. For eksempel fikk travhesten Alm Svarten Gran kommunes kulturpris. Dette har jeg i og for seg ingenting imot, problemet er bare at det fungerer som en avledning fra det det egentlig burde handle om.
– Kultur dreier seg om noe mye større, hvor kunsten bare er én del. Det handler om livsform, tradisjon, mat, idrett, religion, kjønn, hva som samler og hva som skiller oss, hva vi tror på, hva vi kjøper, hva vi foretrekker og avviser – og hvorfor.
– «Kunst er unntaket. Kultur er regelen», sa teatersjef Per Ananiassen i Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš til meg i et intervju jeg gjorde med ham for noen år siden, et sitat han igjen hentet fra Jean-Luc Godards kortfilm Je vous salue, Sarajevo.
– Så, når det er sagt: Ja, det står noe på spill. Og her gjør dessverre ikke venstresiden – som jeg selv tilhører – jobben sin. De prioriterer verken kunsten eller kulturpolitikken, rett og slett fordi de ikke mener den er viktig nok. Fokuset ligger på andre, ekstremt viktige saker som økonomiske forskjeller, skattepolitikk, tannhelse og sosial dumping. Dermed har de tatt til seg en grunnregel i politikken: snakk om én ting – og hold fast ved den.
– Når venstresiden tilsidesetter kunsten og kulturpolitikken, gjør de i praksis felles sak med høyresiden, som heller ikke prioriterer den. Ja, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet – det partiet som faktisk har stilt flest spørsmål om kulturpolitikk i Stortinget! Og vi vet hvorfor: av samme grunn som Donald Trump, Orbán og Meloni er frenetisk opptatt av kultur- og identitetsspørsmål.
– Det nærmeste Rødt har kommet et offentlig kulturpolitisk statement, var kanskje Mímir Kristjánssons deltakelse i Sløserikommisjonen, begrunnet med den uoppslitelige klisjeen om at «man må da kunne snakke med folk man er uenig med også». En begrunnelse han med små variasjoner bruker om alt mulig rart han deltar i – enten det er Farmen kjendis, Sarons Dal eller 24-stjerners julekalender.
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– Jeg antar at veldig mange vil svare Nationaltheatret, og det er i og for seg viktig nok – bevares. Men jeg mener det er like viktig å bevare og styrke den kunstneriske og økonomiske infrastrukturen som gjør det mulig for såkalte marginale uttrykk å eksistere.
– Å produsere og sette opp en scenekunstforestilling utenfor institusjonene er latterlig billig i den store sammenhengen, men livsviktig for kunstnerne som jobber med den. Og ikke minst er det livsviktig for det kunstneriske kretsløpet. Det er jeg sikker på at Nationaltheatrets sjef Kristian Seltun – som selv kommer fra det frie feltet – kan skrive under på.
– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?
– Det nærmeste og enkleste – og kjedeligste – er å peke på korps, kulturskoler, sykehusklovnene og lignende. Men det sitter egentlig litt langt inne for en som meg, som kommer fra punken.
– På 90-tallet fantes det noe som het KAJA, en forkortelse for ordblomsten Kompetanse, Arbeidstrening og Jobbskaping for Arbeidsledige. Da fikk jeg faktisk betalt av staten for å jobbe med bandet mitt, Ratataboo! Dette ble faktisk initiert av Kommunal- og arbeidsdepartementet – ikke Kulturdepartementet.
– Mye av det som skjedde innen kulturpolitikken den gangen tror jeg var inspirert av den franske kulturministeren Jack Lang, som gjorde en formidabel innsats med å etablere kunstnerisk infrastruktur. Dette merker man fortsatt spor av i Frankrike – ikke i form av gigantomane kulturhusprosjekter, men gjennom en mengde små spillesteder spredt over hele landet, ofte basert på eksisterende, mer eller mindre forfalne bygninger, drevet av lokale entusiaster.
– Selv holder jeg til på Hausmania i Oslo, et kulturhus som er bygd opp nedenfra siden det ble okkupert på slutten av 90-tallet, og som i dag eies av Oslo kommune. De leier ut 70–80 rom til en bred vifte av kunstnere, til en overkommelig pris. Noe lignende, i mindre skala, finnes i Arendal, i form av Munkehaugen kultursenter, eller Munken, som det heter nå. Der spilte jeg i mars, og jeg skal spille der igjen senere i høst. Sånne steder koster det offentlige lite – men betydningen deres kan ikke overvurderes.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– At det, ved siden av Operaen, Konserthuset, Nationaltheatret, korps, kulturskoler og sykehusklovner, også er plass til steder som Hausmania og Munken. At det foregår en løpende, kontinuerlig samtale i små og store offentligheter – om, fra og til hele spekteret av kunstneriske uttrykk.
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
– La meg igjen bruke Hausmania som eksempel: Stedet er viktig i seg selv for kunstnerisk utforskning og innovasjon – men ikke bare det! Det er også «et sted å være» for folk som ikke passer inn andre steder.
– Da bysentrene over store deler av verden skulle bli levende arenaer for det som ble kalt «de kreative klassene», ble resultatet en saus av gigantomane prestisjeprosjekter og dyre luksusboliger, godkjent og støttet av det offentlige. I stedet for å skape levende, kunstnerisk funderte og mangfoldige bymiljøer, førte de kreative klassers inntog til en slags urban apartheid, hvor de vellykkede, rike og hvite tok over sentrum, drev boligprisene opp – og de fattige ut til forstedene.
– I denne fasen fremstår Hausmania som den lille galliske landsbyen som står imot de romerske armeene – en av få gjenværende aktører i Oslo som fortsatt holder fanen høyt for en byutvikling som inkluderer selvstendig skapende virksomhet og reell brukermedvirkning. En by som er noe mer enn bare en arena for næringsutvikling, hippe kaféer, mikrobryggerier og dyre boliger.
Guri Glans: – Jeg ønsker meg at det kunne være bred enighet om at kulturbudsjettet selvfølgelig skal opp på 1 % av statsbudsjettet
Guri Glans er skuespiller, aktivist og teatermenneske, med lang fartstid fra den frie scenekunsten, som hun har turnert internasjonalt og nasjonalt med. På film ble hun sist sett i Natt, Syk Pike og Tilbake til skogen. Hun jobber også tverrkunstnerisk i duo med Jannik Abel. Hun brenner for å fortelle historier som gjør at du føler deg sett, på scenen, foran kamera og også som lærer ved Forstudium Teater. (Foto: Jannik Abel)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg er enig i dette, dessverre. Med budsjettkuttene som er foreslått av FrP og Høyre, står vi – hvis det blir et regjeringsskifte – i fare for å miste hele skogen av norske kunst- og kulturaktører: fra tunge institusjoner som NRK, Operaen og KORO, til alt det som utgjør den frodige underskogen i kulturlivet, der alt kommer fra – all kunstnerstøtte som deles ut gjennom Kulturfondet. All den kunsten som skapes ut fra svært få midler.
– Dette har ikke blitt nevnt i noen av partilederdebattene jeg har fått med meg. Det synes heller ikke i valgomatene – og kanskje er dét det skumleste: at det ikke engang er verdig et eneste spørsmål. At velgerne ikke opplyses, som om dette ikke vil påvirke livene deres. Men det vil det jo!
– Uviktiggjøringen og latterliggjøringen av kunst og kunstnere har allerede ført til drastiske og katastrofale avgjørelser her til lands: nedleggelsen av Akademi for scenekunst, et halvert Oslo Nye Teater, og kutt i kunstnerstipendene i Bergen – avgjørelser som for få år siden ville vært helt utenkelige. Det er en tydelig tendens – en begynnende flatehogst, slik Mariken Lauvstad beskriver i sin brennferske og svært aktuelle bok Kampen om Kunsten.
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– Det trengs en ny samtale rundt kunstens selvfølgelige verdi. Kunst er det eneste feltet som rommer hele mennesket. Kulturlivet er velferd, det står ikke i motsetning til det.
– Det er kunsten og kulturen som skal redde oss fra den høyreekstreme meningsbølgen som skyller over oss. Det er jo nettopp derfor FrP vil kutte all støtte til den frie kunsten.
–Derfor er en styrket offentlig finansiering av et mangfoldig kunstliv den viktigste kulturpolitiske saken. Jeg ønsker meg at det kunne være bred enighet om at kulturbudsjettet selvfølgelig skal opp på 1 % av statsbudsjettet – og at denne økningen i særdeleshet kommer gjennom Kulturfondet og kunstnerstipendene.
Jeg tror de fleste ikke vet at kulturbudsjettet ikke engang utgjør én prosent av statsbudsjettet – samtidig som vi til stadighet hører at kunstnerne har «sugerør i statskassa», en myte som fortsatt lever godt.
En annen gjennomgripende og akutt sak er behovet for å få kontroll og oversikt over hva KI (kunstig intelligens) egentlig er – og hvordan den er i ferd med å stjele ikke bare innhold, men etter hvert også eksistensgrunnlaget til uendelig mange mennesker. Dette må opp på bordet nå – ikke bare som kulturpolitikk, men som overordnet politikk.
– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?
– Det må et holdningsarbeid til, og det må vi kunstnere selv bidra til. Kanskje må vi innta nye arenaer for å nå dypere og bredere i befolkningen – som påvirkere og synlige verdiskapere.
– Vi lever i et svært personfokusert samfunn for tiden, og kanskje må vi kunstnere bidra mer inn som de menneskene vi er: dele våre tankesett og verdier gjennom podkaster og sosiale medier – der folk faktisk er, der de lytter, og der vi kan lytte tilbake. Der utveksling kan finne sted.
– Vi må skape kunstneriske dialoger, og på den måten bli en enda viktigere del av samfunnet, og en selvfølgelig del av samfunnsdebatten og nyhetsbildet.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– At det lever i hverdagslivet til folk. At det beveger mennesker, skaper samling og møteplasser, undring, lytting og samtaler.
– Det er langt unna underholding – men det er også underholdende, i den forstand at det holder oss sammen.
– Jeg mener det er avgjørende at kulturlivet er fritt, og ikke instrumentelt. Slik vi er rigget i dag – med gode støtteordninger, fagfellevurdering og armlengdes avstand til staten – skaper det tryggere rom for kunstnerne.
– Et rikt og levende kulturliv er et som både gir til samfunnet og lytter til det. Som rommer mange forskjellige uttrykk, og som er tilgjengelig for alle.
– Den kulturelle skolesekken er kanskje et av Norges aller største demokratiske prosjekter – og viktigere enn noensinne, nå som kunstfagene marginaliseres i skolen.
– Et rikt og levende kulturliv har plass til hele underskogen og de store, tunge trærne – og favner hele mennesket, gjennom hele livet.
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
– Det trengs en holdningsendring – som jeg nevnte tidligere. Vi må opp på barrikadene igjen, og snakke om kultur som verdi, ikke som kostnad. Kultur er samfunnet.
– Hvis alle så seg rundt og forsøkte å forestille seg et samfunn uten kultur – uten film, musikk, bøker, bilder og møteplasser – ville de se at samfunnet rett og slett ikke ville fungere uten.
– Jeg avslutter med et sitat fra André Bjerkes dikt Kunstneren, skrevet i 1951 – og det er trist at debatten ikke har kommet lenger:
Hvis kunsten ble tatt fra folk, ble det som å rane
dets øyne og dets ører, dets hud, dets nese og gane.
En kropp blir berøvet sitt lys, dens saft vil fortørke,
og blind vil den kave omkring som en robot i mørke.Driv kunstneren ut: all lek vil du dermed fordrive –
og mister du evnen til lek, da mister du livet.
Heim i Oslo World: – Ringverknadane er ganske massive
– Du er avhengig av eit sterkt kulturliv i landet du bur i for å ha eit godt liv. Gjennom 20 år har Alexandra Archetti Stølen gjort sitt for akkurat det – i Oslo World.
– Du må være skamløs
Fra punkfanziner på Blitz til redaksjonen i Aftenposten: Nazneen Khan-Østrem har erfart musikkjournalistikken fra innsiden. Nå ser hun tilbake på sin tid som polemisk skribent – og frem mot et felt hun mener trenger mer mangfold, mer galskap og langt flere som tør å være en skikkelig «pain in the ass».
Høstfest og heder til musikkskaperne
NOPA-prisene 2025 ble delt ut mandag kveld, der hedersprisen gikk til Åge & Sambandet, Sverre Indris Joner ble utropt som årets opphaver og Sanyu Christine Nsubuga fikk den gjeve tekstprisen.
– Gode tekster går aldri ut på dato
Norsk Viseforum feirer 50 år med utsolgt jubileumskonsert på Gamle Logen.
Ballade video: Biff à la Niilas
Vi ser fillm med Sassy 009, Iris Caltwait, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Les Dunes, Torgeir Waldemar, Anna Of The North, Neon Ion og Niilas.
Bjørn Eidsvåg utnevnt til St. Olavs Orden
Den folkekjære artisten blir kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt fremragende musikalske virke.
