Illustrasjonsfoto. Konsert med Leif Ove Andsnes på Keiservarden i Bodø under Nordland Musikkfestuke 2006 (Foto: Henrik Dvergsdal)

Kulturens uutholdelige letthet

KOMMENTAR FRA BALLADE: Vi må bruke pandemien som et moment til å anerkjenne kunsten og kulturen i samfunnets, generasjonenes og i næringslivets kretsløp. Det er nå vi må investere.

Kalender

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Fredag 29. mai offentliggjøres flere tiltak fra regjeringen, både i og utenom Kulturdepartementets portefølje. Tiltakene må stå bedre i stil med myndighetenes intensjoner og feltets tydelig uttalte behov.

Kunst og kultur påvirker helse og trivsel
For en uke siden fulgte jeg Bergen International Summit, som for tredje gang ble arrangert på Festspillenes åpningsdag – denne gang digitalt, med statsminister, statsråder, fylkes- og byråder, forskere og ledere fra Norge og ute i verden på programmet. Temaet i år var «Kultur i kjernen av koronakrisen», med et spesielt fokus på kunst, kultur og teknologi. Felles for alle talerne var perspektivene på kunst og kultur som sentrale bestanddeler og virkemidler i sykdomsbehandling og omsorg, men også som måter å forstå omverdenen og hendelser som berører globalt – som pandemien vi er midt oppi.

Statsminister Erna Solberg var imponert over kulturlivets måte å bruke teknologien til å tenke nytt, med konsertopplevelser formidlet fra stue til stue, tett på, og kalte det et «viktig alternativ til ingenting».

Kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja tror på kulturlivet vårt; «kraften har fått fornyet mening», og understreket at hans rolle, og «vår rolle» er å være «som gartnere». «Jobben vi legger ned nå skal bidra til at kunst- og kulturlivet blomstrer også framover», sa han, og poengterte at «dette er en formende periode for kulturlivet (…)». (Det er litt uvisst om Rajas «vi» og «vårt» her refererer til regjeringens, departementets og politikernes jobb, eller det mer ulne, kollektive «vi-et» som har vært og stadig er på «dugnad».)

Forskersiden løftet frem at det nå er dokumentert fra Verdens helseorganisasjon, WHO, at kunst og kultur påvirker vår helse og trivsel, både som samfunn og som enkeltindivider.

Både direktør i Kulturrådet, Kristin Danielsen, og den anerkjente dr. Ipsit Vahia, førsteamanuensis i psykiatri ved McLean Hospital i USA, refererte til Edvard Munchs selvportretter under spanskesyken for rundt hundre år siden som både metaforiske og faktiske bilder på hvordan kunsten kan gi innsikt, empati og forståelse, og bygge kommunikasjon og kreativitet. Kulturen er en selvstendig bærebjelke i samfunnet, sa Kulturrådsdirektøren, og la til at å investere i kunst er å investere i en befolkning.

Det er nå vi må investere
Det er nå disse investeringene må gjøres. Penger må investeres, og det må investeres i anerkjennelse og forståelse av kunst- og kulturfeltets betydning på et samfunnspolitisk plan. Det er behov for kunnskap og forståelse for det et samlet musikkliv i Norge tydelig beskriver som «musikklivets økosystem». Vi har hørt frilansere, opphavere, rettighetsorganisasjoner, fag- og interesseorganisasjoner være tydeligere enn noensinne på at de trenger hjelp for å komme gjennom krisen.

De vi ikke har hørt fra i like stor grad er alle mottakerne, forbrukerne, publikum; alle oss, i alle aldersgrupper, i alle sosiale lag og over hele landet som hver eneste dag er i berøring med, og gjerne berøres av, kunsten og kulturen.

Hvorfor bruker vi ressurser på kunst og kultur på sykehus, skoler, eldresentre, bussterminaler og Nav-bygg? I konsertsaler? På museer? Det er fordi det betyr noe for de som oppholder seg der, som jobber der, bor der. Det er fordi kunst gjør en forskjell i hverdagen vår, for oss alle, om vi er oss det bevisst eller ei.

Nå har konkursene begynt, og varslene om dem høres langt utover de sju fjell. Den store tekniske konsert- og eventleverandøren Bary leverte mandag 25. mai inn oppbudsbegjæring. På hjemmesiden til Bary finner vi nå en tekst som forteller om løpet fra det nasjonale forbudet mot ansamlinger og til – for dette selskapet – umulige forutsetninger for videre drift. En hilsen fra daglig leder på hans Facebook-side beskriver godt hva en aktør som Bary er og gjør i kulturopplevelsens næringskjede:

For at du som publikummer skal kunne gå på festival, konsert eller et arrangement, er du helt avhengig av de i sorte t-skjorter. De som bærer, transporterer, styrer og setter sammen de store og dyre innretningene som gir lyd, lys og bilde. Det er vi som skrur lyden, fyrer av pyroen og henger ned fra taket i arenaene for å styre følgespotene på dine favorittartister.
De gangene du har vært på messer, konferanser, event og bryllup, er det alltid mennesker på jobb. Før du kommer, mens du fester, mens du hygger deg og sover.

Vi er de folka.

Kulturnasjonen Norge
Nå kan vi gripe muligheten til å vise at Norge er en kulturnasjon. Vise at i Norge er kunst og kultur faktisk et nasjonalt anliggende, og at Norge er et foregangsland innen kunst og kultur. I norsk offentlighet blir kunst og kultur ofte trukket fram som noe som bidrar til å bygge samfunn, både lokalsamfunn og det kollektive samfunnet. Det snakkes om den kulturelle grunnmuren vår, om amatørteater på grasrota til de store produksjonene som lar folk på knaus og klippe gispe av glede og rope i avsky. Vi bygger kulturhus der hvor ingen som skulle tro at noen kunne bo, og her får alle landets grunnskoleelever oppleve og delta i levende kunst i ti dannende år.

Vi kaller det sivilisasjon. Vi kaller det livsmestring. Vi kaller det folkehelse. Vi kaller det dannelse. Det det heter er kunst og kultur, og nå står vi i fare for å miste viktig felleskapital som bygger samfunnet lokalt, regionalt og nasjonalt.

Frankrike hadde på 80- og 90-tallet en «ønske-kulturminister», som mange kalte Jack Lang. Han tok på alvor at kultur i Frankrike er et nasjonalt anliggende, og at kultur ikke er en vanlig vare på linje med bananer eller biler. Derfor kunne kultur heller ikke styres av de samme World Trade Organisation-reglene, og Lang innførte blant annet kvoter på franske filmer og musikk i radio og TV.

Kulturens mangel på tyngde
I Norge har vi også innført en del slike grep. Men vi er et godt stykke unna å se på kunsten og kulturen som et nasjonalt anliggende på linje med forsvar, helse – eller for eksempel næring:
– Næringsdepartementet har godt av å ha en statsråd som har vært i regjering en stund, de har mange tunge saker. Abid Raja skal inn i regjering for aller første gang. Kulturdepartementet har mange spennende og viktige områder som Abid kommer til å elske å jobbe med og drive med, sa Erna Solberg da Raja fikk kulturministerposten i januar 2020.

En slik måte å omtale en statsrådspost på signaliserer at kulturen ikke er så viktig; sakene er ikke «tunge» nok, og det kan se ut som om entusiasme og engasjement for «spennende og viktige områder» som en vil «elske å jobbe med og drive med» skulle være nok.

Da NRK Kulturnytt 13. mai diskuterte kulturministerens og regjeringens fokus på idrett versus kultur, sa NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes at «Vi vet at politikere lar seg påvirke av styrken i en opinion. Kulturlivet består av en mengde mennesker på lav lønn, det er mange som drives av begeistring og skaperkraft, kult.dep. ble bedt av dem om å endre innretningene sine av krisepakkene, sånn at de treffer også de svakeste, og det mener organisasjonene at kulturdep ikke har klart, eller ikke har lagt inn tyngde nok til å klare» (min utheving).

Igjen: Kulturen er ikke tung nok.

Å gi plass og tyngde til den kreative næringen
Vi var så vidt inne på det for ikke så lenge siden. Under lanseringen av eksportprogrammet Musikk ut i verden sist høst snakket daværende kultur- og likestillingsminister, Trine Skei Grande, om at Norge er i en enorm omstilling og at vi er i et skifte fra vareproduksjon til kreativ og kunstnerisk produksjon:
– Vi skal skape tusenvis av nye arbeidsplasser, og vi skal skape arbeidsplasser som er bærekraftige for den kloden vi er på, sa hun. – Nå har vi muligheten til å utvikle en del av den kreative næringa i Norge (min utheving), som vi har vært altfor dårlige på. Vi har ikke vært gode nok på å utvikle og kapitalisere på norsk kunst og kunstproduksjon. Vi er altfor tilbakelent, vi tror olja fortsatt skal redde oss, men vi trenger å skape andre typer arbeidsplasser og andre typer næringer.

Dette har det vært snakket om i Den kulturelle skolesekken (DKS) i flere år, både kunnskapsministre og kulturministre har snakket om det store kunnskapsskiftet og betydningen av deltakelse i og opplevelse av kunst og kultur gjennom skolegangen. Og da snakker vi ikke om noen titusener kunst- og kulturarbeidere, da snakker vi om formidling og kompetansebygging hos nærmere en million skoleelever i grunn- og videregående skole som skal utvikle norsk næringsliv i kommende generasjoner, i post-pandemiens generasjoner. Det er essensielt at kunsten og kulturen får plass og tyngde hos disse og i denne utviklingen.

Så la oss prøve igjen: Når «krise» også innebærer «mulighet» (som John F. Kennedys berømte kinesiske tegn), la oss ta sats og tørre å bruke momentet vi er i nå.

Dette innebærer for myndighetene å legge mer penger på bordet.
Det innebærer rask behandling av søknader.
Det innebærer større grad av samarbeid mellom departementene. Hva med en interdepartemental arbeidskomité som jobber for måter å koble kultur, næring, kunnskap og helse på?
Hva med å legge strategisk opposisjonspolitikk til side for en stund, og se hvordan ulike perspektiver heller kan jobbe for å finne gode løsninger på lang sikt, som både kan ivareta og utvikle?

La oss gjøre Norge til den kulturnasjonen vi kan og bør være, la oss gi kunsten og kulturen plassen og tyngden den skal ha, og la oss sørge for at grunnmuren står og at den profesjonelle næringskjeden henger sammen også etter pandemien.

Det er nå vi må investere.

Stillinger

Kantor

Haugesund Kirkelige Fellesråd

Festivalsjef

Kongsberg Jazzfestival

Assistentdirigent

Arktisk Filharmoni AS

Daglig leder

Høstscena

Pianostemmere/ klaverteknikere

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev