Duskedamenes hevn

Publikum blir ønsket velkommen av en gjeng som rister i sine fargesterke dusker ved inngangen. En gigantisk pil av tøy dekker halve scenen, med en knallgrønn fingerhatt, lik de vi ser ved amerikanske sportsarrangementer, i spissen. En diffus pingelyd høres så vidt, som en fjern kirkeklokke.

Velkomstkomiteen, som viser seg å være utøverne selv, initierer forestillingen ved å rasle på duskene som de holder i hendene og har festet ved anklene, mens de inntar scenen.

Duskelydene minner om de sarte lydene fra ankelbjeller, som brukes i en rekke tradisjonsdanser fra Rwanda.

Heiarop som vanligvis brøles, hviskes. Den diffuse musikken og lave stemmeleie skaper en rolig atmosfære som ikke forbindes med tradisjonell duskedans.

“We Have To Do It, Do It!”
Det var en fornøyelig overraskelse for meg, at det lå et menneske under pilen, som spilte skarpe, elektroniske lyder fra en regnbueglorie av et digitalt miniorgel.

Danserne hiver plutselig duskene og hviskingen fra seg, og slenger seg ut i eksplosive bevegelser.

Les også: Den ”svarte” kroppens rause raseri

Pyramideformasjoner gjort liggende på ryggen, iherdig tramping og klapping, høylytte heiarop som “Come On!” og “UNITY”, direkte henvendt mot oss tilskuere, fyller salen med latter, og latteren glir så naturlig inn i lydbildet, nesten som humoren var del av koreografien.i Denne call-and-response-teknikken, bringer publikum mye nærmere utøverne og skaper en felles utveksling av energi.

Fra sexy til sterk – feministisk vri
Som en som har gått kjønnsstudier, er det vanskelig for meg å ikke se stykket i et feministisk perspektiv.

Danserne er ikledd store gensere og kneshorts framfor de korte og stramme heiagjengantrekkene vi ofte ser idag.

Utøverne grynter dypt og brøler høyt som fotballsupportere, istedenfor å heie med lyse, tilgjorte stemmer.

Stykket gir oss en nedseksualisert form for cheerleading, hvor fysikaliteten til dansen står sentralt.

Her stås det på hendene og slås det hjul uten å minimere den fysiske innsatsen det krever. Det er ikke smurt vaselin på tennene for å holde smilet stort (en vanlig prosedyre i cheerleaderbransjen), for å si det sånn.

Denne formen for cheerleading kan leses som en kommentar til hvordan heiagjengledere, på tross av dårlige arbeidsvilkår, avdekket ved for eksempel det amerikanske fotballmesterskapet NFL, står på og danser mot en mer likestilt fremtid.

I Cheers skrus den smittende entusiasmen til heiagjengledere opp, men på en måte som utfordrer kjønnsroller framfor å manifestere de ytterligere.

– Det er skummelt å dele. Men enda skumlere å la være

Ragnhild og graver dypt i de rå og ærlige følelsene som driver oss alle. Med sitt kommende album Might as Well Just Cause a Scene tar hun oss med inn i kjærlighetssorgens mørkeste rom.

Musikken og livet

Musikklivets grunnmur smuldrer

INNLEGG: Når helårsarrangører forsvinner og utdanningene vokser, blir musikerlivet et lappeteppe av tilfeldige oppdrag. Det er en kulturpolitikk uten bærekraft, skriver Anderz Døving i organisasjonen Klassisk.

BransjenKlassiskKunstmusikkPolitikk & debattUtdanning & grunnopplæring

–  Vi lever i en musikalsk gullalder, som ingen får høre om

Johan Hauknes i salt peanuts* etterlyser engasjement, strategi og en presse som faktisk følger med.

Musikkjournalistikk

Jon Balke: Musikkens rolle og kraft i samfunnet

KRONIKK: Musikk er like grunnleggende som mat og vann, skriver Jon Balke. Her viser han til historien om den kjente cellisten Karim Wasfi, som spiller i ruinene etter katastrofer.

Politikk & debatt

Ballade video: Klovner i kamp

Ut på veien med Sassy 009, Mikoo, Date of Birth, Sara Fjeldvær, Anna of the North, The Orchestra!, Kåre Indrehus og White Trash Blues Band.

MusikkfilmMusikkvideo

Årets kirkemusikalske høydepunkt er i gang

Onsdag 17.september åpner dørene til årets Bergen Kirkeautunnale. Opplev festivalen som utfordrer grensene for hva kirkemusikk kan være.

Kirkemusikk