Den ”svarte” kroppens rause raseri

Det er mulig at jeg ikke har fulgt med i timen. At jeg ikke har sett at kraften fra det flerkulturelle kunst-Norge har utfolda seg lenge allerede. Jeg er i så fall neppe den eneste – særlig ikke når konteksten er samtidskunst og scenekunst.

Tabanka leverer også et usedvanlig raust bidrag til både samtidsdansen og den offentlige samtalen. Forestillingen er en kollasj av kropper og bevegelse, tekster og musikk som til sammen vitner om noe som – nå også på hovedscenen i Dansens Hus i Oslo – sprenger seg fram fra den afro-karibiske diasporaen.

Likevel er det noe i meg som sier: Hvorfor har ikke dette oppstått før? Det har gått hele 58 år siden den afro-amerikanske koreografien Revelations satte en støkk i publikum i USA, og det er visse paralleller mellom Alvin Aileys dansekompani og Tabanka. Aileys negro spiritual-baserte signaturverk turnerer fortsatt verden rundt og har status som en svært sjelden moderne klassiker.

Revelations ble presentert på denne måten da koreografien var 50 år gammel:

Celebrating Revelations at 50 Film from Alvin Ailey on Vimeo.

Ailey-kompaniet vokste ut av en helt egen historie. Slavehistorien og den påfølgende segregeringspolitikken gjorde at det i 1960 må ha vært kulturelt smertefullt å iscenesette afro-amerikanere på den ”seriøse” dansescenen.

I Norge er historien en annen. Vi har sett tverrkulturen ta plass i populærmusikken, men ikke – på alvor – i dansefeltet. (Med et forsiktig unntak for noe av det som skjedde i deler av Carte Blanches historie.)

Hva tok så lang tid?

Jeg gjetter på at Thomas Talawa Prestø – hovedkunstneren bak Tabanka – kan komme med en del informerte svar på det spørsmålet. Og jeg tipper at jeg ikke vil like å høre dem alle. Kan det rett og slett handle om institusjonell rasisme?

Dansekunsten skal være så grenseløs, etnisk sett, men har rommet for kritisk dansekunst av denne sorten egentlig vært til stede i Norge før nå?

Altså dansekunst oppstått ut av et eksplisitt ønske om å bruke dansernes historiske røtter som går bak populærkulturens multikulturelle uttrykk.

Visst har vi hatt dansekunstnere med forskjellige hudfarger og bakgrunner, men denne typen historiefortelling kan jeg ikke huske å ha sett.

I: Object er forestillingen som Tabanka og hovedscenen på Dansens Hus ga til Oslo World-festivalen i år. Forestillingsnavnet uttales som engelsk for ”jeg protesterer”, og forestillingen er en protest. En protest mot rasisme og diskriminering – og mot engstelighet og fordommer mot alt som kan se afrikansk ut.

Men den er mye mer enn det. Den er en frisk oppfordring til dialog mellom scene og sal, den er en rytmisk og fysisk kraftbombe, den er velkomponert, rystende og innimellom, på sitt merkelige vis: Skamløst underholdende. Det kan svinge fra magaslag til hjertelig latter på minutter, og dansernes upolerte og høylydte samspill er av en sort som ikke oppstår hver dag på norske hovedscener.

Kanskje er den også en demonstrasjon av hva ”fusion” betyr når de som står for den ikke er vestlige aktører som plukker fritt, distansert og kolonialistisk fra en verdensvid meny. Hos Tabanka kan en tro på at ”det flerkulturelle” er levd erfaring. Ikke minst er Talawa Prestøs egen historie om rasistisk mobbing et vitne om det.

I filmen det er lenke til over – om Alvin Aileys signaturverk, sies det: ”They weren’t just doing a dance – they felt something!” Og vel vitende om alle fellene jeg kan gå i som hvit-norsk skribent når jeg karakteriserer afro-karibisk basert dans: Det merkes her også. Ikke fordi hudfarge nødvendigvis gir bestemte følelser, men fordi Tabanka har utvikla en danseteknikk der kropp og følelse får en hel del med hverandre å gjøre.

Les også: Kor mange stemmer har du i deg, Ella Marie?

Publikum ble oppfordra til å rope ”rythm” som respons på en rekke utsagn før forestillingen starta, og rytme står i sentrum. Musikken er også viktig og inneholder en rekke klassikere fra temakretsen – noen ganger vevd inn som referanser i Talawa Prestøs slam-prega knalltekster.

Jeg håper det ”bare” er en tabbe når program og nettside fullstendig mangler kreditering av musikalske kilder og ansvarlige for lyd og musikk, for her var det flere lydspor jeg gjerne skulle lytta til en gang til.

Kompaniet har tatt på seg en tøff og viktig oppgave: Å huske hva slags fortellinger som ligger bak århundrers migrasjon fra det afrikanske kontinentet. Og de har latt fortellingene treffe kroppen. ”Tabanka utforsker de historiske erfaringene som ligger gravert i afrikanske og karibiske kropper.” sier de selv i programmet.

Der mange nordmenn med afrikanske aner sikkert gjerne vil slippe assosiasjoner til slavehandel og undertrykkelse, tar Tabanka tyren ved hornene og anerkjenner denne delen av dyp-historien til afrikanske migranter. Prestø kaller seg ”proud descendant of survivors of enslavement and forced migration.” Det er overleverne denne forestillingen handler om. Det er denne kraften jeg forsøker å gi navnet raust raseri.

”Way beyond objekt!” står det på blokka mi – den med kråketær skrevet i forestillingsmørket. Notatet er kledelig språkforvirra, og viste til et øyeblikk der jeg ble minna om hvordan mørkhuda kropper så ofte blir seksualisert, mens denne forestillingen gjør noe helt annet:

Scenen nærmest renner over av myndighet. Selv i scener som viser en sorg og fortvilelse så rå at den blir dyrisk, er det myndige mennesker som beveger seg. Det er vanskelig å ikke bli ramma av en historisk betinga hvit skam i møte med en del av disse scenene. Eventuelt er det ikke lett å vite om jeg sørger med de undertrykte eller skammer meg på vegne av min kolonialistiske arv. Vondt gjør det uansett, og Tabanka sparer ikke på kruttet.

De sparte heller ikke på satiren. ”Redd meg fra norsk!”, står det i notatene mine, og det var nesten et forhåndsvarsel om den karikaturen av ”det norske” som kom mot slutten av forestillingen. Til lyden av No. 4 sin nusselige og pinlig innadvendte ”Jeg har aldri sett elg”, gjennomfører en av kompaniets dansere en stivt smilende studie av norsk tilbakeholdenhet – pent pynta med elgbamser og brunost.

Så kan man få skamme seg litt igjen, men nå handler det ikke om det vage slektskapet til slavehandlere og slavedrivere, men om u-rause trekk ved norsk kultur. For det er jo lett å se de kalde sidene ved ”det norske” etter mange minutter med raust raseri og andre kraftoppvisninger.

Jeg satt, symptomatisk nok, i publikum mellom en kvinne med uvisse koblinger til et-eller-annet-afrikansk, og en kar som var tilsynelatende urnorsk (– i hvert fall var han, etter eget utsagn, opptatt av norsk folkedans). Om du gjetter på temperaturen og volumet på publikumsresponsen fra disse to, har du antakelig helt rett. Hele denne teaterhendelsen var egna til å bekrefte stereotypien om den blyge nordmannen og den oppfarende og høylytte afrikaneren.

Men jeg gidder ikke skamme meg så veldig heller.

Jeg er like lite interessert i å bli begrensa av hudfarge og etnisitet som andre, og har ikke tenkt til å ta personlig ansvar for historisk urett eller for alle kjipe sider ved såkalt typisk norsk kultur.

”Globale nordmenn” finnes også. Jeg har ikke glemt hva hun sa, en av de norske dansekunstnerne som først reiste til Ghana for å danse, og som tidlig tok med seg afrikanske danseimpulser til Norge: Hun følte seg mer hjemme i Ghana enn i Oslo. (hun heter Elsa Quale og var fra Tromsø: Se intervju her. )

Les også: Lasso rundt historier om identitet

Jeg skal imidlertid huske på mitt nå skjerpa ansvar for å sloss mot hverdagsdiskriminering og rasisme. ”Jeg var her først og du er velkommen”, sa Talawa Prestø i sin åpningstale til publikum. Den kan tolkes som en spissformulering av hva skapende kunstnere alltid gjør når de får en hovedscene til rådighet:

”Vi har fått dette rommet, vi har forberedt oss grundig, og nå kan du få bli med på vår lek.” At en gruppe med denne motivasjonen, med disse forutsetningene nå får ta den makten en hovedscene gir, er befriende og på høy tid.