Kropp. Hud. Men farge?

Et steinkast unna Nordic Black Theatre, i et rom som ligner et forfalt butikklokale, har vi kveldens scene. Store mengder tøy, med ulike nyanser av beigemaling, er spredt utover rommet. Sprengte panteflasker henger fra taket.

Gjennom butikkvinduet ser vi utøverne, Ingeleiv Berstad og Pernille Holden, med hvite gjennomsiktige t-skjorter og slangemønstrede topper under.

Jeg vet ikke helt om danserne er i karakter allerede eller om de varmer opp, der de står og vaier hendene fra side til side. Utenfor blir vi servert kaffe og yoghurtnøtter, før vi slippes inn i det programteksten beskrev som «…forsamlingshus for kroppslige fantasier.»

Byliv
Distante biler. Utydelig snakking. Fotgjengere som krysser veien. Lydene kunne ha kommet fra den hektiske gata utenfor, men er trolig innspilt.

Lydbildet, komponert av trommis og folkemusiker Martin Langlie, er så gjenkjennelig at det oppleves som om den er tatt rett ut av min egen hverdag i Oslo.

Lag på lag
Sammen omformer de to utøverne aske til leire, ved å helle vann i en bøtte fylt med beigefarget aske.

Den ene knar iherdig og den andre tynner ut med vann til de oppnår riktig konsistens. Deretter smører de hverandre og seg selv i den tykke massen, over ansiktet og deretter hele kroppen.
Leiren tilfører huden en tekstur som åpner for mange tolkninger av hva leirens hensikt kan være.

Skal huden beskyttes for sola, dekkes for sømmelighet, smøres for fuktighet? Mulighetene er mange.

Bakgrunnsmusikken senkes mens den tunge pustingen deres, blir høyere. Med leiren påsmurt, drar utøverne kroppene sine sakte, men sikkert, over gulvet. Leiren stivner og flakker av, på samme måte som en slange som mister skjellagene sine til fordel for ny hud.

Danserne beveger seg fra trege, rolige bevegelser til full brytekamp – det duse lyset går fra behagelig brun til flimrende hvitt. Musikken høres ut som en overveldet datamaskinprosessor.

Slag. Spark. Dunking. Kroppene deres innvikles intrikat i hverandre. Brytningen oppløses ved at de gir opp striden. Sammen inngår de i en symbiose hvor den ene bærer den andre på ryggen. Med håret dekkende over ansiktet som en maske, forvandler de kroppene sine om til et dyrisk og mytisk vesen. Med denne metamorfosen utvider de grensene for hva kropp kan være.

Som pasifist oppleves styrken til symbiosen ovenfor brytningene i slåssingen, som symbolsk for hvor underdanig krig og vold er i forhold til dialog og samarbeid.

Hud. Men hva med farge?
Fokuset på hud i stykket, og måten leiren symboliserte den, stimulerer en mengde refleksjoner.

For hud er ikke bare kroppens største organ, den er også en av våre viktigste identitetsmarkører. Selv i denne fargeblinde verden vi påstår vi lever i, påvirker antallet pigmenter i huden din flere aspekter av livet ditt. Din økonomi, dine muligheter, din ressurstilgang – er bare en håndfull av forholdene som din hudfarge har innflytelse på.

Tidligere unngikk personer i Vesten solen, for det innebar at man jobbet ute på marken og var av lavere klasse. Når solbrun hud ble forbundet med utenlandsferie framfor fysisk arbeid, ble den et statussymbol, noe mange er villig til å risikere å utvikle hudkreft for å oppnå.

Andre bleker huden sin med farlige kjemikalier for å bli lysere, på grunn av glorifisering av hvit hud og europeiske trekk.

Hud er politisk, kulturelt og sosialt signifikant. Selv om hud var sentralt i stykket, var det hovedsakelig hvit hud som ble vist frem. Det hadde vært interessant å se hva inkludering av andre hudfarger kunne gitt fremføringen.

Trakassering på tvers av identiteter
Kvinners verdi har lenge blitt målt gjennom i kroppen deres. Jo vakrere, jo bedre. Jo mer begrenset seksuell tilgang, som jomfruer er erkesymbol for, jo høyere verdi har hun.

Nyordet somatøs, skapt av utøverne selv, spiller genialt på det kompliserte forholdet mellom kropp og seksualitet. Kvinnekroppen blir ofte seksualisert.

Men den kroppen jeg ser på scenen, har dens hudfarge blitt eksotifisert og fetisjert, som mange ikke-hvite kvinner, har?

Dessverre er usynliggjøring av personer som ikke er hvite, heterofile, middelklasse eller cis, ikke kunstneres feil, men et symptom på et hierarkisk samfunn som klassifiserer folk forskjellig ut i fra sosiale identitetsmarkører.

Interseksjonalitet
Interseksjonalitet handler om å studere krysningspunktet av flere identiteter. Hvordan påvirker ikke bare kjønn, men religion, klasse, funksjonsevne, alder og hudfarge denne personens liv?

Et nylig eksempel på interseksjonelle erfaringer kom i en rapport om levevilkår blant skeive personer med etnisk minioritetsbakgrunn i Norge. Den viser at medlemmer av LHBTIAQ+ miljøet med utenlandsk bakgrunn er spesielt sårbare for rasisme fra det skeive miljøet og storsamfunnet og homofobi fra innvandrermiljøer.

Selv om den kunne ha dratt ut sin interseksjonalitet noe lengre, evner Somatøs samling ved hjelp av leire og sterkt bevegelsesmateriale å problematisere relasjoner mellom kropp og hud, konflikt og samarbeid.