Duskedamenes hevn
Cheers forvrenger cheerleading så mye at vi evner å se forbi glitteret og glamouren og anerkjenner det fysiske arbeidet som ligger bak.
Publikum blir ønsket velkommen av en gjeng som rister i sine fargesterke dusker ved inngangen. En gigantisk pil av tøy dekker halve scenen, med en knallgrønn fingerhatt, lik de vi ser ved amerikanske sportsarrangementer, i spissen. En diffus pingelyd høres så vidt, som en fjern kirkeklokke.
Velkomstkomiteen, som viser seg å være utøverne selv, initierer forestillingen ved å rasle på duskene som de holder i hendene og har festet ved anklene, mens de inntar scenen.
Duskelydene minner om de sarte lydene fra ankelbjeller, som brukes i en rekke tradisjonsdanser fra Rwanda.
Heiarop som vanligvis brøles, hviskes. Den diffuse musikken og lave stemmeleie skaper en rolig atmosfære som ikke forbindes med tradisjonell duskedans.
“We Have To Do It, Do It!”
Det var en fornøyelig overraskelse for meg, at det lå et menneske under pilen, som spilte skarpe, elektroniske lyder fra en regnbueglorie av et digitalt miniorgel.
Danserne hiver plutselig duskene og hviskingen fra seg, og slenger seg ut i eksplosive bevegelser.
Les også: Den ”svarte” kroppens rause raseri
Pyramideformasjoner gjort liggende på ryggen, iherdig tramping og klapping, høylytte heiarop som “Come On!” og “UNITY”, direkte henvendt mot oss tilskuere, fyller salen med latter, og latteren glir så naturlig inn i lydbildet, nesten som humoren var del av koreografien.i Denne call-and-response-teknikken, bringer publikum mye nærmere utøverne og skaper en felles utveksling av energi.
Fra sexy til sterk – feministisk vri
Som en som har gått kjønnsstudier, er det vanskelig for meg å ikke se stykket i et feministisk perspektiv.
Danserne er ikledd store gensere og kneshorts framfor de korte og stramme heiagjengantrekkene vi ofte ser idag.
Utøverne grynter dypt og brøler høyt som fotballsupportere, istedenfor å heie med lyse, tilgjorte stemmer.
Stykket gir oss en nedseksualisert form for cheerleading, hvor fysikaliteten til dansen står sentralt.
Her stås det på hendene og slås det hjul uten å minimere den fysiske innsatsen det krever. Det er ikke smurt vaselin på tennene for å holde smilet stort (en vanlig prosedyre i cheerleaderbransjen), for å si det sånn.
Denne formen for cheerleading kan leses som en kommentar til hvordan heiagjengledere, på tross av dårlige arbeidsvilkår, avdekket ved for eksempel det amerikanske fotballmesterskapet NFL, står på og danser mot en mer likestilt fremtid.
I Cheers skrus den smittende entusiasmen til heiagjengledere opp, men på en måte som utfordrer kjønnsroller framfor å manifestere de ytterligere.
Cheers (2018)
Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten
23.november (urpremiere) til 26.november
Dansens Hus
Konsept
Kristin Ryg Helgebostad
Laura Marie Rueslåtten
Utøvere
Marianne Kjærsund
Sigrid Hirsch Kopperdal
Julie Moviken
Berglind Rafnsdottir
Charlott Utzig
Koreografi
Kristin Ryg Helgebostad
Komponist
Laura Marie Rueslåtten
Lysdesign
Elisabeth Nilsson
Kostymedesign
Thale Kvam Olsen
Foto
Simen Dieserud Thornquist
Tale Hendnes/Dansens Hus (forestilling)
Scenografi
Elisabeth Nilsson
Thale Kvam Olsen
Kostymedesign
Thale Kvam Olsen
Søm
Jørgen Opsahl
Amalie Faye
Produsent/ytre øye
Idun Vik
Produksjonsassistent
Frida Bang Søfting
Ledige stillinger
Førsteamanuensis i akkompagnement
Norges musikkhøgskole (NMH) Søknadsfrist:05/01/2025
Produsent for NUSO
NUSO - Norsk Ungdomssymfoniorkester eies og driftes av De Unges Orkesterforbund (UNOF)Søknadsfrist:10/01/2025
Førsteamanuensis i musikkhistorie
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Førsteamanuensis i låtskriving og musikkproduksjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Tenortrombonist
Forsvarets musikkSøknadsfrist:20/12/2024