Det er noe fascinerende med kunsten å fange inn sterke dyr i bevegelse ved hjelp av et tau. Er det minst like vanskelig å fange komplekse urfolksspørsmål ved hjelp av scenekunst?

Kage Foto: AlisonLaird

Det australske dansekompaniet KAGE forteller om seg selv at de jobber på tvers av kulturer og kunstdisipliner. I Caught in the Middle arbeider de på tvers av jordkloden – med fortellinger og utøvere fra urbefolkningene i Skandinavia og Australia, båret fram ved hjelp av musikk- og bevegelsesspråk fra enda flere kilder. I løpet av forestillingen møter vi også to av de gamle teknikkene mennesker har brukt for å undertvinge naturen: Bueskyting og lassokasting. I sine visuelle, fysiske uttrykk danner disse motivene tråden som holder forestillingen sammen.

Far til en av kildene til stykket, Heath Bergersen, var en dyktig bueskytter, får vi høre. Og forestillingen åpner med at sønnen skyter piler på en blink bak på scenen mens biter av Heaths fortelling lyder over høyttalerne. Bergersen er den siste aborigineren som ble tvangsadoptert i 70-tallets Australia. Han kom til en hvit familie som opprinnelig hadde emigrert fra Norge. Hans nærvær på scenen blir det naturlige tyngdepunktet i forestillingen, ikke minst fordi adopsjonsfortellingen i seg selv er så sterk. Hva skjer med et ungt menneske som tas fra sin stamme og etniske bakgrunn, for å bli korrigert inn i majoritetens verden? Hva oppdager han når han så innser at hans nye familie har et hjemland på andre siden av kloden, og at det også der finnes et undertrykket urfolk? Forestillingen har et stort alvor ved seg – selv før den har begynt.

Tematisk alvor – kunstnerisk lekenhet
Om det tematiske alvoret er stort, har musikken og dansen forsynt seg lekent fra mange kilder. Steinar Raknes er musikalsk ansvarlig, og sammen med sin kontrabass er han hele veien en del av forestillingen på fremre side av scenen. Tidlig blir han flankert av joiker Sara Marielle Gaup.

Skjermdump fra video av Kage – Caught in the Middle

For meg er det deres felles uttrykk som står stødigst, mens noen av de musikalske sidesprangene til det jeg må kalle en slags ”americana” strekker spekteret av uttrykk vel langt. Selv om sangtekstene gir ekstra metaforer til tematikken, er det noe ved dem som skaper forvirring for denne anmelderen. Der fortellerstemmene fra de australsk-aboriginske og norsk-samiske opptakene har en nakenhet og strenghet i seg, blir Raknes’ sang nesten for trivelig. Raknes betegnes som jazzmusiker, men her er han en litt-av-hvert-musiker som forsterker inntrykket av en litt-av-hvert-forestilling, selv om intensjonene er mer seriøse enn som så.

Et eksempel til på forestillingens vaklende selvbilde: På et viktig punkt blir noe som ligner på et reinsdyrkadaver dratt inn på scenen og ”blod” blir hentet fra dyret og danset med. Her går mine assosiasjoner i retning av rituell slakt og sjamaners viktige rolle i opprinnelig samisk kultur, men scenen går ikke så langt at det virkelig blir alvor. Når aktørene seinere under applausen tar fram ”Rudolf” og avslører at han er mer et stort kosedyr enn et slakt, er det en helt unødvendig ufarliggjøring av det vi har vært igjennom.

den leker med motiver vi forbinder med urfolk – som lassokasting og bueskyting – for å peke på at slike motiver kan hindre folk i å virkelig bli synlige mennesker som kan forbindes med mer enn sin etnisitet.

Mennesket bak etnisiteten
På lignende måte er det som om innslagene av det jeg må kalle ”mainstream” samtidsdans i bevegelsesspråket svekker brodden i verket. Det smidige i bevegelsene kan bidra til at slående og egentlig ganske rå scener ikke helt klarer å feste grepet. Jeg tror jeg savner at aktørene på scenen trer fram og virkelig blir mennesker. Velvillig tolket, kan det være noe av det forestillingen er ute etter. At den leker med motiver vi forbinder med urfolk – som lassokasting og bueskyting – for å peke på at slike motiver kan hindre folk i å virkelig bli synlige mennesker som kan forbindes med mer enn sin etnisitet.

Les også: Katalysatorkunst

Kostymene peker på at dette kan være en intensjon. Alle aktører, uavhengig av farge og nasjonalitet, har på seg den samme typen klær. Uttrykket blir en slags etno-kitsch av sjiraffmønster og tropiske farger. Verken Sápmi eller aboriginernes land er befolket av sjiraffer, og jeg blir minnet om hvordan det ”etniske” eller ”opprinnelige” ofte blir til en underlig suppe: Litt som å gå på gatemarkeder under en sommerfestival: Indianerne spiller panfløyte side om side med de som selger samisk mat og de som gir kinesisk akupunktur og de som byr på selbuvotter. Forestillingen både er og forteller om den vaklingen som ligger i at etnisk identitet lett blir viktigere enn den trenger å være – samtidig som det er en verdig kamp for den enkelte å finne fram til en stolthet over å ha røtter i et urfolk.

Urnorsk vs. urfolk?
Hallingdansen som dukker opp i Caught in the Middle blir en slags kuriosa i mine øyne. Det er vanskelig å ikke tolke den som et etnisk uttrykk i denne sammenhengen. Er dette majoritetens machodans? Samtidig virker det søkt at den skulle være så symbolsk ladet, leken og lett som den tross alt framstår. Her blir jeg igjen usikker på hva forestillingen vil. Skal jeg komme dypere ned i konflikter som har vært opprivende i menneskers og lands historier? Skal jeg for eksempel spørre meg om det ”urnorske” kanskje ikke er spesielt ”ur-” fordi samefolket er vårt urfolk? Eller er det så enkelt at kunstnerne først og fremst har villet leke med de ulike uttrykkene som utøverne til sammen rår over?

Hadde jeg vært en lærer som nettopp har tatt mine tenåringselever gjennom urfolkstematikk i klasserommet, ville jeg vært henrykt over å kunne oppleve en forestilling som denne med de unge. Det er en lang rekke interessante spørsmål å stille i etterkant, og jeg hadde med glede lyttet nærmere til fortellingene som ligger til grunn for forestillingen.

Som musikalsk og danserisk sceneverk er det likevel som om det hadde vært bruk for å stramme skruene ett hakk eller to til. Og jeg sitter igjen med en trang til å få oppleve kunsten å fange reinsdyr i lasso. Eller kanskje å følge med på hvordan det går i Jovsset Ánte Saras kamp for å fortsette med reindrift. Urfolksspørsmål er ikke saker fra fortida, det er brennaktuell politikk. Derfor er det enda godt det lages kunst av det.

Anmeldelsen er fra forestillingen 22. mars 2018.
  

Publisert:

Del: