Dansekonserten er kommet for å bli, og den tradisjonelle scenedansen virker alvorlig utfordra av folkedans i scenisk bearbeiding. Det tenker Ballades anmelder etter å ha opplevd Riksscenens ”månedens artist” for vintersesongen.

I februar så jeg to forestillinger der Silje Onstad Hålien briljerer i birollene hun har gitt seg selv sammen med svært mannsterke danselag: Danse- og musikkgruppa For 4 dance fra Ukraina og Håliens utvalgte i Dei gamle er eldst – et veteranlag fra hallingdansen.

I begge forestillingene er den levende musikken tett sammenvevd med det sceniske – ja, de er nesten like mye konserter som forestillinger, og denne formen er lett å like. Tidvis er det skamløst underholdende, iblant blir det rørende – alt i alt er det både gledelig og tankevekkende å oppleve Håliens kunst.

Riksscenen og samtidsdansen
På nettsidene heter det at Riksscenen ”..to ganger i sesongen setter (…) følgespoten på en nyskapende og trendsettende artist med nasjonal eller internasjonal forankring. Vår intensjon er å la dem vise seg fram fra nye og uventede sider, men også gjerne ta opp igjen produksjoner som mange flere burde ha fått med seg. ”

Hålien er første dansekunstner ut, så langt jeg kan se, og jeg er glad for å notere meg at det kunne vært flere aktuelle i denne rollen, samtidig som produksjonene Hålien presenterer innfrir begge Riksscenens mål. Antakelig kunne to menn vært utfordrere i rollen – Sigurd Johan Heide og Hallgrim Hansegård. Ser en disse tre kunstnerne under ett, er det naturlig å si at den tradisjonelle scenedansen i nyere tid utfordres av scenisk folkedans både i poetisk nyskaping, folkelig underholdning, spektakulære sceniske idéer og som næringsvei for kreative dansere. I Riksscenes vårprogram siteres festivalsjef for samtidsdansfestivalen CODA, Lise Nordal, på at samtidsdansen synes å stå på vent. Det er spennende at Riksscenen tar opp utfordringen og markerer seg som et sted for å følge nye danseuttrykk.

Hålien er månedens ”artist”, men i begge forestillingene har hun en ganske avdempa rolle som utøver. Riktignok kan Hålien framstå som en slags diva i noen av scenene, men det er helt tydelig at hun har det fint med å løfte fram andre minst like mye som å få presentert seg sjøl som danser. Det er hennes valg som koreograf som framstår som mest nyskapende – ikke fordi dansestega er nye, men fordi hun setter sammen det som ikke normalt oppleves i lag.

4 for Dance Foto: Riksscenen

Nygammal musikk og dans
La oss ta siste forestilling først, ikke minst fordi den er den mest nyskapende musikalsk sett. Med Tuva Syvertsen som musikalsk ansvarlig og utøver sammen med Sivert Holmen, ligger forventningene høyt, og det er Dei gamle er eldst som går dypest i å la musikk/lyd og dans fortolke hverandre. Der den tradisjonelle dansen først og fremst vil ligge direkte på musikken, finner vi her flater med spenning mellom det musikalske uttrykket og dansen. Jeg liker hvordan musikken beveger seg i retning av det eksperimentelle, samtidig som danserne har trygg base i sitt tradisjonsspråk. Jeg gjetter at musikerne har latt seg inspirere av hva slags mennesker de har sammen med seg på scenen – framfor å begrense seg til å levere kvalitetsmusikk det er godt å danse til.

Forestillingen åpnet med minifortellinger eller utsagn om dansens betydning fra de mannlige utøverne på scenen – i form av fortellinger om tidlige danseopplevelser eller spesielle inspirasjonskilder. Samtidig sitter mennene stille på scenen og lar seg langsomt opplyse. Siste tekstlinje i verket lyder: ”får eg’kje danse, så døyr eg” fra Tuva Syvertsens inntrengende stemme. Dette er eksempler på hvordan lyd og musikk, gjør forestillingen til mer enn en godlynt og artig hyllest til dansen. Det som ligger som et virkelig eksistensielt alvor under; at dansen vil ta slutt, kanskje også før livet slutter, får festa grepet ved hjelp av de musikalske valgene og kanskje særlig Syvertsens unge, men myndige nærvær på scenen.

Et elegant koreografisk valg var det også å la den eldste i laget, Ingar Ranheim, danse starten og slutten, trygt støttet av Hålien selv. Jeg er sentimental nok til at linja fra Deilig er jorden som sier ”slekt skal følge slekters gang” begynte å synge i hodet mitt da jeg så det vakre paret. Da applausen avslørte Ranheims parkinson-vaklende bein og jeg kom på at denne karen helt faktisk kan danse bedre enn han kan stå og gå, ble det ikke mindre gripende.

Dansersorgen
Det er i grunnen sjelden jeg har opplevd dans og aldring så direkte tematisert på scenen. Når en danserkropp gradvis mister førlighet er det en sorg som ofte vil være nokså usynlig. Ingen arrangerer gravferd for tapt førlighet. Selv om danserne i Dei gamle er eldst stort sett er påfallende vitale, er det en underliggende streng av smerte i å både kunne se og vite at styrken er på vei nedover – et livsvilkår som er allment, men som blir satt på spissen i en forestilling som denne. Noen bevegelsesvalg balanserer stygt mot det banale når stivnende kropper skal demonstreres, andre ganger er det åpent for skeive smil. Det ligger en viss selvironi over hvordan de modne mennene kaster seg ut i sine karstykker. Hallingsparket er en slags manifestering av ungdommelig overmot i seg sjøl. For denne gjengen er det som om hver nedsparka hatt er en liten revansj.

Danserne her er i liten grad trent for å danse på stor scene med amfi, kan det virke som. De er bedre på å sjarmere på nært hold. Unntaket er Dagfinn Krogsrud, som fortsatt har med seg noe av det grandiose i blikk og fakter som den klassiske balletten ber om, selv om han har lagt dette bevegelssesspråket bak seg. Han ble pensjonert fra Operaballetten for snart 16 år siden, og det er interessant å kunne observere hvordan en av de vesentligste forskjellene på ballett og folkedans avsløres også i dette formatet: Her møtes ”nærdans” og ”fjerndans” – ikke i bevegelsene, men i det teatrale språket, og det krever koreografisk teft å flette idealene sammen. Her er Hålien i gang med noe godt, men sammen med hallingdanserne er det enda litt å gå på i å virkelig ta materialet sitt på alvor. Var det for eksempel et godt valg å gå for amfi-oppsett i salen, eller hadde forestillingen tjent på en mer intim form?

Czardas! Halling!
For 4 Dance –forestillingen til Hålien hadde motsatt problemstilling. Denne var spektakulær nok til å kunne tåle stor scene, men var satt i en kombinasjon av scene og dansegulv-mellom-cafébord. Til gjengjeld besto noe av det spektakulære nettopp i nærheten til publikum, som når Andreas Ljones tar med seg fela i en dans som havner i fanget til en kvinnelig publikummer (!) Denne mannegjengen kan sin publikumsflørt, og Hålien bar rollen som eneste kvinnelige utøver med styrke og klarhet, selv om rollen hennes også her var avgrensa i omfang.

Tilblivelsen av denne dansekonserten har vært stuntprega, forteller programmet, og det merkes at her er det mer av en leken klipp-og-lim-prosess som ligger bak. Det som mangler i dybde eller nerve, tas til gjengjeld igjen i rytmisk bakoversveis-kraft. Selv har jeg aldri opplevd czardas som musikk+dans-form, og måtte passe på at jeg ikke for ofte fikk en hakaslepp som ville true kritikerautoriteten. Det dempa ikke begeistringen at musikerne og instrumentene stadig avløste hverandre og ga nye overraskelser: Her var klarinett, fele, bratsj, kontrabass, trekkspill og munnharpe. Og en hatt. Rekvisitten var en enkel måte å lage en slags teatral tråd gjennom dette overflødighetshornet av en forestilling. Danserisk fikk jeg assosiasjoner både til ”riverdance”, flamenco og russisk folkedans. Også musikalsk satt jeg med en opplevelse av en haug med referanser, men likevel et uttrykk som for meg var nytt.

Hålien er kanskje en folkekunstner og dansekunstner som har utfordrere på å gå kunstnerisk i dybden og på storslagen dristighet. Det er likevel ingen skam å slippe sjarmen til, når det koreografiske håndlaget er godt nok til å trylle sammen musikere og dansere som ellers aldri ville slått sammen sine krefter.

Katalysatorkunstnere fortjener hyllest, og jeg kommer til å fortsette å følge med på hva Riksscenen gjør av produksjoner der dans og musikk braker sammen i uventa konstellasjoner. Dansens Hus har en verdig utfordrer rett i nabolaget langs Akerselva.

Publisert:

Del: