Bugge Wesseltoft: Vi kunstnere bør våge å bli inspirert av andre ideer

– Det handler om en idé jeg har om å samle musikk og musikere fra ulike deler av verden, og vise at musikk er verdens eldste og viktigste språk, sier Bugge Wesseltoft.

Prosjektet OK World var i første omgang et samarbeid med Oslo World om en konsertserie i 2011. Nå tar han altså navnet med inn i en underlabel til plateselskapet Jazzland som han allerede har drevet i drøye 20 år.

Felles språk
Engasjementet for å bringe sammen musikk fra flere deler av verden strekker seg enda lenger tilbake. Han forteller at det begynte da hans kone jobbet i Eritrea, og han kjøpte opp en mengde kassetter med lokal musikk. Senere ble det mange reiser.

– Jeg har vært så heldig at jeg har fått reise rundt i verden og spille musikken min. Jeg har hørt så mye fin musikk rundtomkring. Og jeg la etter hvert merke til at det var mye likt. Og dette kan ikke være tilfeldig, tenkte jeg.

– Musikk har vandret med folk, lenge før man faktisk kunne forstå hverandre og snakke sammen på et felles språk. Musikk er en sterk fellesnevner for mennesker. Og i disse turbulente tider, der mange vil hegne om seg selv, så synes jeg det er veldig viktig å vise at vi kommer fra samme sted, og har mer felles enn det som skiller oss.

Alright verden
OK World har derfor musikk fra hele verden som kjerne. Men ikke nødvendigvis i betydningen folkemusikk, eller for den saks skyld verdensmusikk, i betydningen tradisjonsmusikk, mer eller mindre i fusion med vestlig instrumentering a la synth.

– Det kan være alle sjangre. Det handler om å bygge nettverk mellom folk som driver med musikk i hele verden. OK World er dermed ikke ”world music”, det handler mer om at verden er al right, til tross Trump, for å si det sånn.

– Hvordan går du frem når du signer artister?

– Utgangspunktet for å lage selve labelen var å få frem musikere som er bosatt i Norge, men kommer fra andre kulturer. Det bor virkelig mange fantastiske musikere i Oslo, som har bodd her i mange år, uten at jeg visste om det før.

Han forteller om tilfeldige møter, oppstått såkalt via-via diverse bekjentskaper.

– Det var sjokkerende å oppdage, og noe veldig trist. Samtidig ble jeg veldig glad. Jeg opplever norsk kulturliv generelt, og spesielt jazz, som lite multikulturelt. Det er heldigvis litt i endring, og det begynner å komme til flere kvinner, men i det store og hele er det veldig mannlig, norsk og hvitt.

Les også: Om huskultur i kulturhus

Han mener suksessen til jazzen alltid har vært å smelte sammen med andre kulturer og skape noe nytt.

– Det får man ikke ved å være en gjeng fra en eller annen høgskole som fortsetter å spille sammen til evig tid.

– Men vi som kunstnere bør våge å bli inspirert av andre ideer. Det er jævla viktig.

Historisk inspirasjon
Tilbake til jazzen snakker Wesseltoft mer om hvordan sjangeren er basert på inspirasjon, og hvordan musikere historisk sett har hentet inspirasjon fra andre tradisjoner de har hørt. Eksempelvis nevner han endringene etter 1. verdenskrig. Før 1920 var amerikansk jazz en sakte musikk, mens etter 1920 skiftet jazzen tempo til raskere swing. Årsak: amerikanske soldater utstasjoner i Paris hvor de hørte ”gipsy swing”.

– Det synes jeg er veldig spennende å tenke på. Mange amerikanere hevder at jazz er en amerikansk tradisjon. Det samme er det mange som hevder om norsk folkemusikk. Men alt forandres jo, alt er en smelting av impulser. Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid være.

– Du nevnte at du ikke kjente til disse musikerne i Oslo. Er det ingen møteplasser?

– Nei. Det er det som er poenget. Det finnes plasser der folk med afrikansk bakgrunn spiller. Det finnes plasser der folk med norsk bakgrunn spiller. Nomaden var et sånt fantastisk sted. Det samme var Club 7 i sin tid.

Institusjonalisert
I dag mener han det er et strukturelt problem at det ikke er kommet til noen nye steder som tar over den samme inkluderende atmosfæren på scenene etter at disse ble nedlagt.

– Kunst-Norge har blitt veldig institusjonalisert. Både i utdanning, og i steder som bygges. Nybyggene er lite fleksible, og lite åpne for smeltedigeltanken.

– Det er derfor det er så viktig at vi kunstnere selv ser viktigheten av å få inspirasjon, og møte folk. Blir vi fornøyd i vår egen lille andedam så stopper alt, og da blir det aldri noe bra. Og jeg synes det er tendenser her til at vi er litt for fornøyd med oss selv.

Les også: Et ønske om mangfold

Oslo World-lansering
Under Oslo World vil han altså selv bøte på fraværet av mangfold på scenen. OK World skal lanseres med det han kaller et pang. Hele syv av artistene som gir ut – eller allerede har kommet med – skive i høst vil bli å se på Victoria Nasjonal Jazzscene.

– Jeg er veldig stolt over å få være med å presentere disse artistene. Det er så veldig mye bra musikk. Det er skummelt å skulle trekke frem enkeltnavn men for meg er Sanskriti Shresta en artist har utrolig tro på.

– Hun kom fra Nepal for rundt syv år siden, og gikk på musikkhøgskolen, og har sklidd inn i det norske jazzmiljøet. Hun spiller tabla på en helt sjuk måte, en måte jeg aldri har hørt noen gjøre det før. Jeg tror det kommer av at hun kommer fra sin tradisjon, møtte norske impromusikere, og ble inspirert til å tenke annerledes om instrumentet sitt.

Han kaller det kroneksemplet på effektene av mingling. Om det derimot er en god idé å starte en egen underlabel for dette, fremfor å gi det ut under Jazzland-merkelappen vet han ikke. Men han tror det vil kunne løfte frem flere uttrykk enn jazzen. Økonomisk handler det om flere støttemuligheter.

– De fleste har fått litt støtte til å lage platene. Og så har jeg betalte det meste utenom. Dette er snakk om debutanter så det viktigste er at de får en start. De har en plate, de har et prosjekt som de kan ta med seg ut å spille.

– Det er en lang prosess, og krever mye arbeid. Men jeg håper at jeg kan hjelpe dem nok i denne startfasen så de våger å satse på seg selv som artister.

– Er det vanskeligere for disse artistene å komme inn på det norske markedet?

– Ja. Enormt vanskelig.

Vanskelighetene handler i følge Wesseltoft en del om nevnte institusjonalisering, nettverkene som springer ut av dette og påfølgende utfordringer for en hver som kommer utenfra. Samtalen sklir så inn i et langt sidespor om støtteordninger, små summer, større konkurranse og det potensielt uheldige i at mange prosjekter sjelden får tid til å faktisk bli fullførte fordi musikerne trenger tjene penger på neste spillejobb.

Må vise åpenhet
Før konklusjonen blir det avbrudd av det hyggeligere slaget. En av OK Worlds artister; Adama Barry viser seg å sitte på nabobordet. I likhet med de andre artistene møtte Bugge Wesseltoft ham ved en såkalt tilfeldighet på Open Expressions. Men samtidig, understreker Wesseltoft; han var på leting.

– Jeg har hatt et ønske om å møte andre musikere. Man kan også sende ut signaler om det, og så kommer folk. Det er jo ikke noen uvilje der ute. Men det nytter ikke å sitte på Victoria, eller operaen, og vente på at det skal komme noen, avslutter han.