Musiker og komiker Igor Dunderovic og daglig leder i Norske kulturhus Nina Hodneland i dialog om kulturhus som integreringsarena.

Nina Hodneland og Igor Dunderovic under Globus Interaktiv seminaret 2018 Foto: Nina Holtan

Interkultur kompetanse og Globusfestivalen i Drammen arrangerte nylig et fagseminar med mangfold som tema. Komiker og frilanser Igor Dunderovic utfordret daglig leder i Norske kulturhus Nina Hodneland til å svare på hvorvidt norske kulturhus er gode integreringsarenaer.

Teksten under er en oppsummering av debatten, og er formet som dialog mellom Igor og Nina.

En komiker og en ansatt
Igor: Nina, nå som sceneshowet er over vil jeg innrømme at jeg vet at det er lett for meg å kritisere et tungrodd maskineri, som står bak flere hundre tusen arrangementer i året. Deretter vil jeg presisere at min agenda er å lufte spørsmål som forsvinner i rutinene, og jeg håper at vi nå sammen kan gi noen tips til hvordan de norske kulturhusene kan virke bedre (?) som integreringsarenaer.

Nina: Selv om du fyrer løs mot kulturhusene, så konkluderer du jo med at du slett ikke ønsker dem revet. Det er jeg veldig glad for! I tillegg setter jeg pris på at du så tydelig ønsker noe både av, med og for kulturhusene. Du har utfordret oss til å bli bedre til å inkludere det flerkulturelle publikummet, og egentlig kan vi jo bare avslutte her: Selvfølgelig kan vi bli bedre!

Vi trenger å lære, og vi trenger en diskusjon som denne. Men når det er sagt: Det betyr ikke at kulturhusene ikke inkluderer i dag.

Mange hus har startet opp prosjekter og arrangementer for å nå et bredere publikum. I bunn og grunn handler jo dette egentlig om publikumsutvikling, noe jeg tror at jeg med hånden på hjertet kan si at samtlige norske kulturhus er glødende opptatt av. Debatten har jo også blitt ytterligere aktuell etter at det nå har blitt kjent at regjeringen vil tildele 1,5 millioner kroner til Kilden Teater og konserthus’ satsning på publikumsutvikling og mangfold.

Min by, mitt kulturhus?
I: Jeg bor i Skien og mitt kulturhus er dermed Ibsenhuset. Tidligere i år skrev jeg en tekst om mangelen på flerkultur i kulturhusene. Daglig leder ved Ibsenhuset, Erik Rastad, tok meg på alvor:

Greit Igor, jeg hører deg, men nå når har du sagt A, må du også si B. Sett at vi våger oss utpå for å fylle hullene som vi begge ser: Kan du si meg hvordan vi når målgruppen du snakker om? La oss si at vi gjør Peer Gynt-salen om til et rom med et åpent gulv, og plasserer tappetårn utenfor. Hvordan kan vi sikre at det ikke blir rølping og matrester, og at respekten for kultur, kulturhuset og en høy kunstnerisk kvalitet ivaretas?

I korte trekk ble jeg satt på plass, men måtte også innrømme at kulturhus ikke er som russefester. Etter dette jobbet vi frem en konsert som skal arrangeres på Ibsenhuset 9. november, og vi er begge spent på utfallet. Altså, denne holdningen til kulturhussjefen, mer enn noe annet, håper jeg at skal være resultatet av at jeg leker Don Quijote.

N: Ja, og her er det nok ikke til å komme vekk fra det faktum at liker du best å gå på festival, så er nok ikke kulturhuset din arena. Rent fysisk passer ikke kulturhusene for alle typer arrangementer, fåtallet av salene er optimale for dansing og matservering. Vi er også nødt til å erkjenne at de store kulturhusene ikke har den samme muligheten som en mindre klubb til å programmere smalt og risikere å ende med et publikum på 20 personer.

Jeg må samtidig innrømme at jeg blir ordentlig glad når jeg hører hvordan Ibsenhuset tok deg på ordet.

Dette er Norske kulturhus som medlemsorganisasjon opptatt av å kommunisere i alle sammenhenger! Kulturhuset skal ha åpen dør, ta kontakt! Ingenting gleder en kulturhusleder mer, enn når en engasjert gruppe publikummere kommer og «banker på døren» og foreslår prosjekter og samarbeid.

Veldig mye av det som foregår hos landets 128 kulturhus skjer ikke fordi en daglig leder programmerer «etter eget hode». Det settes opp arrangementer, konserter, standup og filmvisninger fordi en gruppe i befolkningen aktivt har ønsket det. Kulturhuset vil jo ha publikum, og er det en gruppe som er engasjerte nok til å selv banke på døren og initiere arrangementer, så er jo dette en vinn-vinn-situasjon.

Les også: Utelivskonserter en integreringsaren

Nina Hodneland og Igor Dunderovic under Globus Interaktiv seminaret 2018 Foto: Nina Holtan

For mange stoler i norske kulturhus?
I: Under debatten vår ble vitsen min om stolleken utgangspunktet for samtalen. Det er jo et morsomt bilde, fordi nordmenn er kjent for å ikke være så veldig løsslupne på dansegulvet sammenlignet med afrikanere, latinamerikanere eller sør-europeere. Jeg føler videre at dette forplanter seg i programmeringen vi ser hos kulturhusene. Men, husene er jo riktignok norske, og norske skal de forbli – men hva er så det norske?

Dette er en komikers observasjon. Er det noe å ta hensyn til?

N: Nå har jeg lyst til å si nei med en gang, nei, det er ikke for mange stoler. Tvert i mot. Når det er Fargespill i Larvik er det 2000 besøkende, og da kunne jo salen godt vært fire ganger større. Men, jeg skjønner at du tenker på stoler som en motsetning til ståplasser.

Du spør også om kulturhusene kan være integreringsarenaer. Jeg har lyst til å kalle det for noe annet, nemlig en demokratiseringsarena. Kultur er en forutsetning for demokratiet vårt, og noe av det viktigste vi kan gjøre for å imøtekomme fremtidens utfordringer, blir nettopp å legge til rette for arenaer der vi får påfyll av disse verdiene. Uansett om vi står eller sitter.

Arrangere utenfor egne vegger?
I: Alexandra Archetti Stølen, festivalsjef for Oslo World, delte tidligere på Interkultur Drammen sine erfaringer som arrangør, og fortalte om hvordan de velger scene etter hva som passer for hver enkelt artist. Kunne dette vært noe for kulturhusene – å arrangere noe utenfor sine egne vegger?

N: Måten Oslo World driver arrangering og booking på er veldig interessant og vellykket. Jeg tror nok likevel den kan oppleves som litt mindre aktuell for kulturhusene, som oftest har sitt eget hus som ramme for aktiviteten. Kulturhusene er jo ikke bare alminnelige arrangører, men også fysiske institusjoner. Likevel finnes det også gode eksempler på hus som tar initiativ til andre typer arrangementer, som for eksempel utendørsfestivaler. Kulturhusene er også gode på å «sende deg videre» til rett lokale, dersom du henvender deg med et arrangement de ser vil passe bedre på en annen scene. Sånn sett kan vi si at kulturhusene bidrar til at alle finner sin scene, selv om det ikke nødvendigvis er på kulturhuset. Og siden vi først snakker om stoler: Det kan jo heller ikke stikkes under en stol at valgfriheten Oslo World har, ved booking av scener, ofte er fraværende i utkant-Norge. Der har man kanskje kun én scene, og det er nettopp kulturhuset.

I: Stølen fortalte også en morsom historie om da hun for 20 år siden var med på å booke Leningrad Cowboys til Soria Moria. Først i rideren (kravlisten til arrangør fra artist. Red. Anm.) oppdager de at bandet nekter å spille for et sittende publikum. Da gikk et par dusin frivillige – med tillatelse – løs på alle stolene i salen natt til lørdag, og skrudde dem tilbake på plass natt til søndag. Det er jo en romantisk historie.

N: Ja, vi får være glade for at de aller fleste nye kulturhus har fleksisaler der stolene automatisk «forsvinner». Verre er det med alle kulturbyggene fra 60- og 70-tallet, det hadde blitt mye å skru der, ja.

Les også: Et ønske om mangfold

Gourmetrestaurant eller kantine
I: Over til noe annet. Miloud Guiderk, mannen bak Cosmopolite Scene, fortalte at han følte seg som en kokk da han presenterte konserter: Hver eneste konsert var en dialog mellom publikum og artisten han formidlet, og han var personlig stolt av det. Følgelig utviklet det seg også i lengden en tydelig profil, altså en nisje.

Er det kanskje sånn at kulturhus ikke har luksusen til å binde seg til en nisje, og dermed kanskje føler seg mer som en kantine som skal tilfredsstille flest mulig?

N: I så fall måtte det i alle fall vært en gourmetkantine! Nei, jeg må nok si at jeg ikke er helt enig i den beskrivelsen. Mindre nisjeprogrammering kan selvfølgelig være tilfellet hos mange hus, og for å fylle salene sine ser de seg ofte nødt til å favne bredt. Men når det er sagt betyr ikke det at utfordrende og smalere arrangementer ikke finner sted. Og når det gjelder Miloud og Cosmopolite er det bare en ting å gjøre: Hylle den fantastiske innsatsen han har gjort gjennom en årrekke.

I: Miloud fortalte også at det var ytterst sjelden at han samarbeidet med etniske minoritetsorganisasjoner i arbeidet med å programmere konserter som trekker minoriteter. På sin side jobber Interkultur Drammen aktivt med en slik dialog, og har suksess med det. Jeg ser at enkelte lokale organisasjoner er flinkere til å starte dialog med kulturhusene og søke støtte enn andre. Har kulturhusene noen som helst ansvar for dette misforholdet?

N: Først og fremst: Når det gjelder selve programmeringen gjør vi som medlemsorganisasjon ingen ting, det faller et godt stykke utenfor vårt mandat. Nå kan jeg heller ikke snakke for alle kulturhus, men jeg er også rimelig sikker på at de aller fleste hilser innspill og forslag til samarbeid hjertelig velkommen. Det er nettopp lokalt samarbeid som er nøkkelen til mye av kulturhusenes arbeid og programmering.

Mange av kulturhusene har også i lengre tid arbeidet med prosjekter lik det du etterspør: Vi har for eksempel Ørland Kultursenter, som har fast språkkafe/leksehjelp hver uke, og som er meget godt besøkt av både innvandrere og opprinnelig lokalbefolkning. Oseana Kunst og Kultursenter i Os har standup på polsk for polakker, Bømlo kulturhus har – på forespørsel ¬– regelmessig visning av tamilsk film, og Lier kulturhus har en årlig internasjonal familiedag der hovedmålet er å blande ulike kulturer. Vi har også Kinoteatret i Rana, som arrangerer tospråklige eventyrstunder, Olavshallen i Trondheim som har gitt ulike flyktningeinstanser muligheten til å få gratisbilletter, og Kimen kulturhus i Stjørdal som bevisst har ansatt kolleger med en annen kulturell bakgrunn i fritidsklubben for å nå innvandrerungdommer.

Jeg kunne fortsatt lenge med denne oppramsingen, for vi har virkelig mange eksempler å vise til fra våre 128 medlemshus. Det som i alle fall er klart, er at det er en vilje til å inkludere og oppsøke andre publikumsgrupper blant veldig mange norske kulturhus. Dette er for øvrig også ofte helt lokale initiativ, som er tatt av kulturhusene selv og programmert med en økonomisk risiko.

Demografi og mangfold
I: Et annet vanskelig spørsmål i denne debatten er demografien hos de ansatte i kulturhusene. De ansatte vil nødvendigvis prege programmeringen, og det er en selvadministrerende mekanisme i at de som har høyest kulturkapital og passer til jobb på et kulturhus er etniske nordmenn. Finnes det en satsing for å motvirke dette?

N: Når det kommer til hva Norske kulturhus som medlemsorganisasjon kan gjøre, og gjør, er det særlig tre ting jeg vil trekke frem. Det første er at vi har ansvar for å styrke medlemmenes kompetanse.

15. og 16. oktober braker det løs for alle norske kulturhus, faktisk akkurat her i Drammen. Da kommer nemlig Interkultur til fagkonferansen vår for å holde foredrag og workshops om å utvikle kulturhusenes kompetanse på dette området. For ja, vi blir aldri utlærte i publikumsutvikling.

Som medlemsorganisasjon har vi også et særskilt ansvar for å synligjøre utfordringene ved at demografien hos norske kulturhusledere er så ensartet som den er i dag. Her har vi en jobb å gjøre ved å oppfordre våre medlemmer til å rekruttere bredere.

I alle programmer som administreres av Norske kulturhus vektlegges også prosjektsøknader med et mangfoldsperspektiv. Det er altså slik at vi som medlemsorganisasjon kan legge enkelte føringer, men det er husene selv som må ta initiativ til prosjektene. Det ser vi med glede at de i stadig økende grad gjør.

Publisert:

Del: