Er det for mange stoler i norske kulturhus? Kanskje etniske minoriteter foretrekker litt mindre finkulturell atmosfære, spør Igor Dunderovic.

© Fikret Dacic

Helt siden jeg ble gammel nok til å drikke min egen øl, og fikk gå ut og søke, forske på hva jeg liker, oppdaget jeg at de beste konsertene for min del var stå-konserter. De konsertene der jeg nesten får ta på artisten, gynge med ølen, prate under bråket, ja, i det hele tatt være delaktig i stemningen og energien. Slike konserter foregikk så å si alltid i regi av utelivet.

Jeg blir derfor alltid trist på vegne av kultur når utelivet mister bevilginger og bevillinger eller blir truet, som da Blå var i ferd med å miste bevillingen og Einar Idsøe Eidsvåg oppfordret til å se på denne typen arrangører som seriøse næringsaktører.

Herved uttrykker jeg ønske om at Blå også skal bli anerkjent som kulturaktør. De selger kanskje litt overgjennomsnittlig bråkete musikk, men det er kunst, og dessuten kan deres virksomhet bidra til en bedre kultur for minoriteter. Kanskje noen øl til og med.

Ja, det er en slitsom jobb. Selv utelivet skulle helst vært foruten at folk dunker i hverandre, søler øl, knuser glass, blir sure, sjekker opp hverandres damer, drar frem kniven, og roter. Det er naturligvis mye enklere å stenge av bråkete musikk, og sende alle til et Kulturhus (les: en institusjon).

I bildet groover rytmen så taket rister til 35 sittende eksamensvakter. Elephant 9 på Kulturhuset i Porsgrunn. 03.03.18 Foto Kai Hansen

Selvsentrert middelklassekultur
Hva betyr så dette for minoritetskulturen? I Kulturhusene er det masse kultur. Det er ansatte, og i mange tilfeller utgjør de en god del av kommunens lokale kulturbudsjetter. Men, kulturhuskultur er så trygg og fin og snill og grei. Det som presenteres er ofte ferdig sjekket og utprøvd. Argumentasjonen er at man må booke det som sikkert gir et publikum. Og bookingen gir oss noe sikkert, her er det klassikere og kjendiser, noen fra utlandet, det er jo flerkulturelt. Kall det gjerne et organisert utvalg, sjekket for den skattebetalende middelklassen, til forskjell fra utelivet som arrangerer, la oss kalle det strøkultur, enkeltstående småeventer, i regi av seg selv.

Jeg spilte mine første 20 konserter på en cafe, på pub, på restaurant, uten å være listet i et godkjent program og kan tenke meg at mange begynte der. Og er du minoritet nok, så kommer du deg aldri ut av den loopen, ikke som arrangør, ikke som artist, og ikke som publikummer. Noen blir aldri innhold i et sentralisert program til kulturhus og festival. For tiden balanserer jeg — og kan rapportere at publikumstilfanget ikke nødvendigvis er gitt. Det har skjedd meg at jeg fikk fullt honorar foran tjue sittende publikummere, og spilte gratis for to hundre dansende på en og samme kveld.

Bråkete og ny kultur
Anerkjennelse gjennom TV er en rask sti til kulturhuset. Jan Eggum og alle de store visesangere var jo først bråkete gærninger, men ble koselige gjennom TV-bekreftelse og aldring av publikum. De er nå godkjent for kulturhus. Fyllekuler og dop fra Woodstock-tida ble erstattet med Farris for bedre fordøyelse og publikumet er blitt svake i ryggen og forventer nå stoler på sine konserter. Og stoler har vi hvor? Ja, på kulturhus. Og polakker har vi hvor? Ja, på byggeplassen.

11 menn i full Balkan Ompa Beat, til 100 sittende Balkanobservatører. Fetterforeningen og Ljudahått på Rikssenen 23.02.218 Foto: Knut Utler

Så sitter det tusenvis av kulturansatte rundt om i Norge med mandatet å inkludere de etniske minoritetene. Hvor mange av dem er selv etniske minoriteter? Kulturhusene skal også bruke kultur til å integrere minoriteter, eller ha dem til å fylle lokaler og betale billetter. Men, minoritetene møter ikke opp. Å huffa meg.

Les også: Vi gjør mye, men må gjøre mer

Vel, her kommer en åpenbaring. Statistisk sett står etniske minoriteter i Norge lavt i det sosiale hierarkiet og enda lavere i det kulturelle hierarkiet. De er arbeidere som søker lykke. Men, det betyr ikke at de ikke liker musikk. De elsker musikk. Og de elsker å danse. Spesielt afrikanere og søramerikanere elsker å danse, ellers visner de. Østeuropeere elsker å stå i skinnjakker som ekte rånere mens damene deres danser. Ingen liker å sitte.

De oppsøker utelivet, klubb, pub, restaurant og cafe. Det sitter alltid fem albanere på en cafe som er designa for mødre med babyvogn, de røyker foran inngangen og sipper kaffen og later som om de er i resten av verden. De går i gatene mellom kebabsjapper, drinker på lørdager og fotball på søndager. De danser til de rytmene de får utdelt, og har foreningsfest i gymsalen din på lørdag kveld.

Det de ikke gjør er å henge på kulturhus.

Les også: Et ønske om mangfold

Kulturhusprogramanmeldelse
I denne kronikken tenkte jeg opprinnelig å anmelde konserter med flerkulturell vinkling. Helst en konsert som appellerer til flerkulturelle minoriteter som betalende publikummere. Dessverre fant jeg ingen slike konserter med passende dato i rimelig fremtid ved kulturhusene der jeg bor. Derfor velger jeg heller å gjøre en øvelse med programmet til mine kulturhus.

Her er nettsidene til mine nære kulturhus:
http://www.ibsenhuset.no/program
http://elvespeilet.no/program/
https://www.bolgenkulturhus.no/program/

GJØR SELV DENNE OPPGAVEN:
1. Åpne nettsida til ditt lokale kulturhus og les programmet som om du var en bosnier som kom til Norge i fjor.
2. Endre så parameter til at du har bodd i Norge i hele 5 år, har lært deg veldig bra norsk, og les programmet en gang til.
3. Legg på 20 år til og gjenta rutinen.
4. Kjenn etter!

Sånn har mammaen min det når hun vil ut og finne på noe.

Jeg mener ikke at vi skal rive ned alle kulturhusene. Jeg ber derimot om at man lar være å spille overrasket over at kurdere ikke kjøper billetter til Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga, eller min egen norskspråklige visesang for den saks skyld.

Og kanskje kan de som bevilger pengene vurdere å plassere flere av dem i arrangementer som ikke har noen annen arrangør enn seg selv og som bruker utelivet og de små og uformelle rommene som scene. Minoriteter er der ute allerede, men de vil nok forbli smale så lenge de er minoriteter.

Publisert:

Del: