En frilansers økonomiske bekjennelser

31.mai er fristen. Næringsrapport skatt, heter det visst nå. Nordmannens årlige byrde het det også en gang. Jeg savner deg, ordet ”selvangivelse”. Det var noe romantisk og ærlig med deg. Du var diktet om skattefuten og meg som ligger i høyet mens jeg angir mine innerste hemmeligheter, til nåde og unåde. Ordet ”skattemelding” er så upersonlig og ulyrisk. Tja, kanskje like greit.

Hvor mange det er det egentlig som sender inn greiene før det kniper til siste natta? Jeg har pakka sammen mitt regnskap, men gruer meg til å trykke på send. Jeg venter på at et par superviktige skattebefriende fradrag slår meg som lyn fra åpen himmel, fire måneder etter at året 2017 har kastet inn håndkleet.

Innlevering av gråe tall
Årets innlevering av næringsrapport er for meg et jubileum, og det er på tide å se tilbake. Jeg har hatt registrert foretak i 10 år og har kommet opp i en selvrapportert inntekt på hele 160 000 kr. Flaut lite, jeg vet. Det blir altså 40 000 kr i skatt til staten. Det beløpet tilsvarer verdien jeg fikk i offentlig støtte, samme år, og som egentlig var betaling for tiden jeg brukte på å sitte og skrive søknader om støtte fra staten.

Her er hva jeg har lært om enkeltmannsforetakøkonomi og enkeltmannsforetaksregnskap på 10 år:
– God økonomi handler om å ha mest mulig inntekter og minst mulig utgifter.
– Godt regnskap handler om å ha mest mulig utgifter og minst mulig inntekter.

Først nå ser jeg at alle de koselige kaffestundene egentlig var ukoselige arbeidsmøter. Jeg ser nå at den deilige og dyre konserten med Lars Lillo Stenberg egentlig var en kjedelig studietur. Jeg ser at den støvsugeren jeg kjøpte på impuls faktisk kan brukes som et musikkinstrument. Ja den kan den. Det var nok derfor Hurra Torpedo begynte å spille på kjøleskap og komfyrer.

Jeg er jo en kreativ kunstner, det skal gå an å finne på noen kreative løsninger her vel.

Utgifter
Men, inne på altinn.no, akkurat i det jeg skal levere inn mine tall som jeg har skrevet for hånd i et excel-ark, så ser jeg at de faktisk har flere gode forslag jeg ikke klarte å komme opp med på egen hånd:
7165 Reise- og diett (bom, ferge, parkering)
7295 Provisjonskostnader (prosent av billetter)
7305 Representasjonskostnad (mat m/ kunder)
7330 Reklamekostnader (PR og sånt)
4500 Innleid arbeidskraft og viderefakturering
6500 Kjøp av inventar, utstyr, og instrumenter
6695 Reparasjoner/ vedlikehold av utstyr
6700 Regnskap, rådgivning
6800 Kontorkostnader og elektronikk
7405 Kontingenter
7098 Privat bruk av elektronisk kommunikasjon
7705 Andre kostnader – med fradragsrett

Oi. Så mange rare tall og morsomme ord. Det første jeg tenker er at dette kunne blitt til en fin sang.

Det andre jeg tenker er at jeg skulle hatt den lista foran meg før jeg begynte å fylle ut regnskapet, og ikke i det jeg skal levere det inn, og at jeg burde ta vare på disse forslagene når jeg skal lage neste års regnskap.

Det tredje jeg tenker er at tanke nummer to er noe jeg har tenkt på hvert eneste av de siste 10 åra, mens jeg holdt på å levere inn regnskapet. Ja, sånn går det når man har blitt flink til å fortrenge traumatiske opplevelser.

Svarte tall
Det rare er at nå som jeg skal angi meg her, så føles det mer selvangivende å skrive en tekst om dette — til mine medsammensvorne i ugjerningen — enn til skattefuten selv. Hvordan skal jeg nå unngå å snakke om det jeg mottok i svart betaling og da jeg slapp å sende inn faktura?

Vel, for å si det rett ut, jeg kom frem til at jeg har mottatt hele 16 000 kr i kontanter som jeg ikke har rapportert i selvangivelsen. Flaut lite, jeg vet. Og please, ikke si det til noen! Jeg er en snylter. Jeg gremmes av meg selv. Kommer de og tar meg? Hvem kan jeg ringe for å prate ut om skattesnylting? Ingen. Det er en byrde mellom meg og min samvittighet. Meg og mine evner til å sjonglere med etikk.

Les også: 10 kjipe råd til den blivende musiker

Min kundegruppe består av snille og redelige kulturfolk og organisasjoner som alltid skal ha faktura fra mitt myndighetsrapporterende online fakturasystem. Hvis jeg først klarer å kave til meg en gig med svart betaling, så gir den jo halv pris fra hvit betaling, så jeg går i minus uansett, og dessuten drikker jeg opp beløpet i baren før kvelden er over, så, hvorfor gidde? Jo, fordi vi begge slipper papirarbeidet med faktura, og det er digg.

Hobbyvirksomhet?
Det mest absurde er likevel at den gang jeg hadde et fast arbeidsforhold og vanlig lønn på 400 000 kr i året, så kunne jeg tjene 50 000 kr på gigs og kalle det for hobbyvirksomhet – og smile til skatten. Nå som jeg er profesjonell er det ikke hobbyvirksomhet lenger. Hobbyvirksomheten min nå består heller av å opptre gratis for et godt formål.

Faktisk er mine regnskapskunnskaper blitt til hobbyvirksomhet også. Jeg kan nå så mye om regnskap at jeg hjelper alle mine kolleger å klikke seg gjennom systemene, hvordan de starter et foretak, hvordan de sender faktura.

Så snart de har lært å sende faktura, så sender de fakturaer i hytt og pine. Oftest til meg. Jeg har faktisk lært dem å sende faktura til meg istedenfor å ta meg betalt for kursinga. Jeg mener, hvor dum går det an å være?

Inntekter
Jeg ser nærmere på inntektene. Pinglete. Jeg har altfor sjelden nådd opp til MFO-satsen. Satsen ja. Den er nå på 4 420 kr for en konsert! Wow! Hva betyr det, og hvor kan jeg få det? Er det jeg som har skremt den bort?

Jeg ser det nå. Jeg ser nå hvorfor jeg altfor sjelden har nådd opp til MFO-satsen.

Det passer visst ikke i min kunstnerprofil å ville ha penger.