Den lille, store Førdefestivalen

Jeg var på Førdefestivalen. Førdefestivalen har holdt på siden 1990 og har i 2017 et programhefte på akkurat 100 sider i farger, og omtrent like mange konserter. Hvordan?

Hos førdianerne
Jeg mener, hvordan klarer en festival med en så utilgjengelig geografisk plassering å stille opp med noe slikt innen noe som helst? Og vi snakker om en nisjesjanger altså, folkemusikk, etno-musikk og slikt, artister folk aldri har hørt om, ikke Justin Bieber ellerno.

Så, der et sted, over sju fjell og sju daler, langs svingete småveier ligger «Å den store metropolen Førde», innbyggere heter Førdianere, en slags indianere tror jeg, det er den mest folkerike kommunen i fylket med hele 13 000 innbyggere, 3000 av dem er for unge til å drikke øl, 2000 av dem er for gamle. Så jeg spør, hvor mange Widerøe-fly må lande på lille Bringeland for at dette skal gå rundt?

Store planer
Selv er jeg invitert til Førdekonferansen torsdag morgen, og tenker å få med meg åpningskonserten med 40 folkemusikere og nyskreven musikk fra Finland, Danmark, Sverige og Norge, med den glamorøse tittelen «Nordic Sound Folk Orchestra».

Jeg har til og med avtalt med ballade.no å sende inn en anmeldelse av konserten, og da jeg aldri før har skrevet en anmeldelse, så blir dette ekstra spennende; å mene, synse, kritisere, selv om jeg strengt tatt hater anmeldelser, er alltid skeptisk. Hvis det er min egen anmeldelse så skal det godt gjøres å være uenig, tenker jeg, og dessuten høres konserten unektelig spennende ut.

Jeg har nemlig alltid følt at den nordiske folkemusikken mangler, som en del av sin offentlige profil, en invitasjon til en grov løssluppen dansefest med litt headbanging og stage-diving. Imidlertid vil en gjennomsnittlig real låvefest gjerne levere country eller utvanna rock på nynorsk med visuelle elementer av trekkspill og munnharpe. Altså, hjemme på Balkan, der jeg kommer fra, er folkemusikk helst nettopp det, en ikke-institusjonalisert folkefestgreie. Og jeg vet så inderlig at norsk folkemusikk har både rytmer og lyder og referanser til den villeste festen ever, det er bare at jeg ikke har fått være på den festen. Og vel, denne NSFO greia, denne Nuklear-Skole-Fritids-Ordningen, med et symfoniorkester av svenske hardingfeler, denne virker lovende, og jeg håper å få noen fordommer brutt.

Den nye klubbscenen
Jeg lander med onsdagens siste Widerøe-fly. Jeg har alltid ment at «Widerøe» var et superkult navn på et flyselskap. Når du flyr fra Europa mot Gardermoen liksom, og naboen spør «Skal du til Oslo?», og du svarer; «Nei, jeg skal Widerøe… enda lenger bort, liksom, til Førde».

Vel fremme er jeg sliten, for jeg har stått tidlig opp for den lange reisa, men etter den sene middagen med øvrige konferansesnobber er det passe flaut å gå og legge seg, spesielt når selveste festivalsjefen inviterer til gratis-konsert som starter «nå!».

Konsert nå? Men, er ikke åpningskonserten i morgen, lurer jeg på. Joda, det er den, men det er ti andre konserter før selve åpningskonserten, du burde studert programmet, skjerp deg.

Og hvem spiller «nå!»? Jo, det er en eller annen trio fra USA, «Molsky´s Mountain Drifters» eller noe sånt. Det skjer på klubbscena på selve hotellet, så det er rett rundt veggen, og jeg blir med. På vei dit observerer jeg at det å kjenne personlig «selveste festivalsjefen» ikke er big deal, alle andre gjør det visst, så kanskje jeg ikke trenger å bli så starstruck, men greit nok, vi går bak en dør, trapp, dør, trapp, sving, og inn i et stort rom. Dempa lys, rene linjer, veldig fint rom, stor scene, høyt under taket, mezzanine, stilig. Masse folk, kanskje 200, gjennomsnittsalder 45 år, casual kveldsantrekk, fin atmosfære.

Jeg henter to øl til meg og min nyanskaffede konferansekollega, en svensk journalist, og kikker rundt en gang til. Seriøst fint konsertlokale, veldig balansert, tenker jeg igjen. Litt sånn som gamle Veitascene i Trondheim fra 90-tallet, men mer gjennomført og nytt. Se for deg når scenen ligger mot langveggen med konkav balkong oppe, så du får inn 200 tilskuere. men ingen er lenger enn 30 meter i luftlinje unna artisten. Funker ikke til teater, perfekt til konsert. Jeg prøver å huske om Oslo har et like stilig konsertlokale som lille Førde her.

Selveste festivalsjefen går til mikrofonen: «Velkommen til den offisielle åpningen av den nye klubbkonsertscenen som Sunnfjord hotell har bygget til festivalen vår.». Hun er flink til å snakke i mikrofon og lyden er fin.

Molsky´s Mountain Drifters
Ut på scenen kommer en slentrende 60-åring med fiolin. Han er kledd enda mer casual enn de fleste i rommet, litt sånn som din onkel hjemme i egen stue ligger i sofaen og ser på Mot i Brøstet. Bak ham kommer en yngre fyr og ei dame, de virker å være et søskenpar, hun har med banjo, han har en western-gitar, en sånn som alle har hjemme. Fyren ser ut som en hvilken som helst hyggelig nerd fra din fysikktime på videregående og dama er fin. Ikke altfor fin, bare sånn, tillitsvekkende fin. Alle tre er ikledd et nesten-smil, ser ut som en familie der alle liker hverandre. Den gamle mannen nikker, og de klimprer frem en upretensiøs trall. Fin lyd. Straight-foreward hyggelig.

Alle tre er ikledd et nesten-smil, ser ut som en familie der alle liker hverandre.

Det er den gamle mannen som snakker mellom låtene, selv om dama er finest. Han prater en koselig filmvant amerikansk-engelsk til meg og oppfører seg som om vi alle er på besøk hos ham, og ikke omvendt. Vi er på den mest lokale lokalkroa i Appalachefjellene hvor de tre er innom en tur etter jobb. En rask trall, en sakte en, så synger den gamle onkelen en sang alene, så i duett med han der fetteren min, og halvveis uti konserten har de ikke gjort noe som helst for å imponere meg. De bare spiller noen sanger. Dama har ennå ikke sagt et ord, ikke sunget, ikke dratt en solo, ingenting, og alt det matcher ikke med at hun, og fyren også, samtidig gir inntrykk av å være så scenevante og trygge med sine nesten-smil. De er sååå gamle de også, og i kveld spiller de sine gamle sanger for sin egen kos.

Les også: 20 år med: «Hva er verdensmusikk?»

Litt over halvveis i konserten vender onkel Bruce seg mot Stash-fyren på sin høyre og sier «Now, Stash will sing a song». Og mens han tar to skritt bakover, går dama til mikrofonen hans, Allison heter hun, og sier «Stash has been hiking to the top of Hafstadfjellet this morning, so hopefully he has not lost his breath», og hele salen ler. Hun har i en setning fortalt at hun kjenner til lokale turforhold i Førde og at hun ikke er redd for å snakke i en forsamling. Hun er bare dritkul og jeg er litt forelska. Og i det jeg starter på min tredje øl er jeg akkurat passe brisen og oppdager at det er lenge siden jeg har vært på en så bra konsert. Alt bare klaffer, med lokale, lyd og øl. De har bygget et helt nytt konsertlokale for at jeg skal kose meg i kveld.

Så tenker jeg at de fleste konsertene jeg har vært på de siste fem årene har vært mine egne, og de er jo blitt litt ensformig kjedelige, og jeg burde komme meg mer på konsert.

Med min tredje øl får jeg snappet med et festivalprogram, og det er nok lys i salen til å bla frem beskrivelse av denne søte familietrioen. Ja vel. Han Stash-fyren er egentlig fra Boston, har der et eget «The Stash» metalband hvor han selv er frontmann, Allison-dama er fra Canada, og er egentlig solist som har slått gjennom med to andre egne band, og onkel Bruce er Grammy-nominert fiolinist fra New York. Den søte lille familietrioen fra Appalachene er altså slett ikke noen familietrio fra Appalachene, alt er bare juks og jeg har blitt lurt. Oppgitt går jeg og legger meg.

Konferansen
På den egentlige dagen, torsdagen, starter konferansen altfor tidlig og slutter altfor sent. Det er som alltid altfor mye på programmet, og politikere får altfor mange minutter. Jeg har ennå til gode å høre en politiker si noe i en konferanse som jeg husker etterpå og denne gangen var det stortingsrepresentant Olemic Thommessen som hadde et improvisert innledningsforedrag, og han snakka i vei og jeg husker ingenting av det han sa. Til hans forsvar fikk to andre politikere taletid noe senere, og deres babbel var heller ikke særlig minneverdig.

Men, det er nå slik at politikerne trenger bildet sitt og navnet sitt i programmer og lokalaviser, gjerne gjennom kultur. Til gjengjeld bevilger de mer penger til kulturlivet som gir dem sceneplass. De er et nødvendig onde, men Førdefestivalen viser her at de tar ansvar og lar sine rekker lide i noen timer mot at kulturlivet generelt får bedre vilkår. Ja bra, men gudsåkjedelig.

Nå regner jeg med at ingen av disse politikere tar seg tid til å lese slike her kronikker i slike her musikktidsskrifter, fordi de er sånne folk som ikke leser slikt her, og om noen mot all formodning gjør det, så faller han/hun utenfor den beskrevne demografien, og kritikken gjelder dermed ikke. Vedkommende kan anse seg som mye kulere enn resten. Velkommen til konferanse.

Åpningskonserten
Etter den lange konferansen sklir jeg ut for å duppe litt av før den store konserten som starter kl.19.30. Klart, hvis jeg først skal anmelde en stor konsert, så bør jeg helst være opplagt og våken.

Jeg våkner 19.45. Da lurer jeg på tre ting. Hvorfor i h### har ikke jeg stilt inn alarmen, hvor i h### er dette Førdehuset der konserten er, og hvordan i h### skal jeg skrive anmeldelse for en konsert som jeg holder på å gå glipp av. Kanskje jeg skal bare glemme hele greia og legge meg å sove igjen. Neivel. La oss løpe. Ute av hotellet er det bare én retning og jeg går den. Det er ingen å spørre om jeg er på rett vei, for alle er på konserten. Jeg føler meg først litt dum, men så litt smart når jeg oppdager at jeg er på rett vei. Der er det! Kanskje de ikke har begynt ennå. Kanskje er dette en rockekonsert på Blå.

Til min store forundring har konserten startet presist når den skulle, og ingen ventet på anmelderen.

Men, akk, nei! Til min store forundring har konserten startet presist når den skulle, og ingen ventet på anmelderen. Dette får de minuspoeng for. På toppen av kaka blir jeg bedt om å vente foran døra til låta er ferdig før jeg kan slippe inn. Å fy, å fy. Men heldigvis kommer det rett bak meg en venn av dørvakta, og jeg slipper inn med vedkommende. Det første jeg ser er noen publikummere på høyre sida med gjennomsnittsalder på vel 70 år. De sitter. Det er en sittekonsert. Alle sitter. Å nei, å nei.

Men på den andre siden, Wow! For en svær skjerm! Og en til. Og for en svær scene. I lille Førde? Siste gang jeg så noe så stort var i Oslo Spektrum. Okay, kanskje ikke, men det føles sånn når du ikke venter det. Det er bortimot 2000 publikummere i salen, kanskje sitter de, men det er tjåka fullt overalt, det er 7 kamerarigger og det er 40 fioliner på scenen. En skalla fyr, en finne tror jeg, kjører solo og vi ser ham godt på skjerm. Jammen har disse mobilisert. OK, nå ser jeg at det er en gymsal egentlig, men likevel.

NSFO
Mellom musikknumre får vi på storskjerm opptak av solisten eller komponisten som snakker akkurat passe kort om sitt forhold til verket. Ny person for hvert nummer. Det proft og stilig, det er hverken teit eller kjedelig. For det er nemlig ingen som snakker fra selve scenen, ikke annet enn et vers i en sang på en uforståelig dialekt. Det er stilig. Jeg liker det.

Jeg var visst litt stressa i stad når jeg kom inn, men det var låta og, så det passet bra. To låter senere har en rolig solo roa meg ned. Jeg liker fele, bra lyd.

Storskjermene viser nærbilder av musikerne på scenen. De er vakre. Alle sammen. De ser glade ut. De ser ut som om de trives. Også de som ikke burde vært vakre er vakre. 70-åringene som sitter i publikum ser nå vakre ut. Jeg liker fele. Ok, så det var ikke det jeg forventet, men det funker det her. Jeg får en følelse av varm tilhørighet uten at jeg vet hvor den kommer fra. Den fikk jeg ikke i Oslo Spektrum.

Les også: 10 kjipe råd til den blivende musiker

Musikken er livlig og god. Noen ti meter til venstre for meg er det tre jenter, sånn i barnehagestørrelse, som har gått ut av sitteradene og danser til musikken. Ingen stopper dem. Jeg tror jammen meg jeg slapp en tåre der. Det er en festlig solist som holder på, en danske tror jeg. Han hopper. Andre i orkesteret virker å la seg rive med solisten. De ler med ham og spiller godt. Det er en fyr på tangenter sentralt på scenen som har løftet rumpa og virker tydelig gira på hvor bra alt sammen går. Festlige greier. Stående applaus.

Jeg møter en gammel kor-kollega, Erlend Ona Gjul. Han er nå musikklærer i Holmedal her i Sunnfjorden, og kona hans jobber med kultur i fylket, så jeg føler for å unnskylde meg.

– Du veit, jeg kom for sent, gikk glipp av de første tjue minuttene av konserten. Føler meg dum. spør jeg.

– Vel, du gikk glipp av åpningstalen til stortingsrepresentant Olemic Thommessen. – svarer læreren.

Og Likesågreit.

Det var altså bare de to konsertene jeg fikk med meg, og de var veldig bra. Og jeg har lest gjennom programmet til festivalen mange nok ganger til å være sikker på at disse to ikke var de beste to.

Ja greit, Førde, jeg er imponert.