For lite pensjonistvennlig om musikkbransjen

I 2018, som i året før, unngår jeg for harde livet både vg.no og dagbladet.no, da jeg får utslett av teite overskrifter. Aftenposten.no skal ha penger, TV2.no bruker ord som ”punge ut”, Nordlys.no er langt opp i nord og bloggskogen er en jungel. Det eneste som sitter igjen i fingrene når min underbevissthet sklir inn i det tabloide, er nrk.no. Venstresidas lisensfinansierte ekkokammer, kanskje, men tabloid uten tvil.

Jeg skal frem til et poeng her. Nemlig at den statlige pensjonistkanalen egentlig er relativt popfiksert når de lager musikk-tv, og det er litt rart. Det at de retter seg mot ungdommen, liksom, den målgruppa som har gått over fra NRK Barne-TV til alt det andre, og det før de har lært hva NRK-bokstavene står for.

Og NRK klarer absolutt å levere en del solidungdomsvennlig innhold med pensjonistpengene, som ved en feil. Hvordan går det ordtaket igjen? ”Selv en blind høne klarer å slå en dim-akkord”?

I januar 2018 har NRK presentert oss for musikkbransjeparodien ”Hit for hit”. Veldig ungdommelig, litt grovt, noe sjarmerende.

La oss straks lage en liste slik vi har lært av Erlend Loe i «Naiv Super». Da får vi grei oversikt.

LISTE: Top 11 klassiske norske parodier av musikkbransjen, i tilfeldig rekkefølge:

1. Get Ready to be Boyvoized med Espen Eckbo og Henrik Elvestad
2. DDR-bandet med Atle Antonsen og Johan Golden
3. Aproposbandet med Thomas Dybdahl
4. A capella song that will save your life med Ylvis
5. Svartingarna Danseband med Zahid Ali
6. Portrett av Ansgar Børrestad med Bård Tufte
7. Elvis Presley på norsk med Rolv Wesenlund
8. Heavy metal artist uten band med Gunstrøm og Numme
9. Hallelujah-kameratene med Marit Voldsæter og 3 til
10. *** plass til å legge inn din egen favoritt ***
11. The Origin of Dubstep med Kollektivet

Spin-off fra TV2
Vi tar for oss den siste. Det fantes, fra 2011 til 2015, en ungdommelig humorserie på TV2 som het Kollektivet, produsert av Seefood. (Seefood, eid av Eckbo har også produsert Hit for hit) Og Kollektivet har flere likhetstrekk med Hit for Hit. Den var en mellomstorsuksess, og fikk en spin-off, en mindre-stor suksess, musikalen ”Suksesskolen”. Ingen tjente de store pengene, sikkert fordi ungdom ikke betaler for seg. Kollektivet dyrket samtidig en gratis youtube-kanal, ”kollektivet TV2” (står oppe fortsatt), med hele 200 opplastninger, og alle de involverte har karrierer.

Det interessante er at 20 av de mest sette opplastningene faktisk er musikkvideoer. Disse har gjerne morsomme tekster, og er ofte parodier av andre sanger, sjangre, musikere, eller av bransjen selv. Du trenger ikke å være pensjonist for å legge merke til ”The commercial power of music”, se lista i avsnittet over. To år senere dukker altså to av Kollektivets medlemmer, Jakob S. Andersen og Fridtjof S. Josefsen, opp på NRK med sketsjrevyen dedikert til mobbing av musikkbransjen.

Ungdomskanalen NRK?
Så, der er jeg og surfer på nett med venstre hjernehalvdel avslått og er åpen for forslag. Noen dager klarer jeg å innrømme at jeg alt i alt bare surfer etter NRKs anmeldelse av min egen plate som jeg enda ikke har laget, men heller utsatt til fordel for å underholde i enda en dårlig betalt barnebursdag. Akkurat den glippen skal de ha unnskyldt, men at de propper meg med hvem som har slått gjennom i USA, og heller bensin på min misunnelse over sunn og frisk norsk ungdom, det må jeg få lov til ikke å like.

Les også: 10 kjipe råd til den blivende musiker

Omsider, et av nettets uttalige horete krokuttrykk (norsk for hook frase) tilbyr meg et som jeg klikker på.

”Alle vil være den kule bassisten”
”Alle vil være den kule bassisten” står det på bildet av fem skikkelser, alle med Tuva-fra-Valkyrien-hårsveis og bassgitar i fanget, og jeg klikker heroisk til ære for min egen bassist som er en fin fyr. Jeg er glad i bassister. Jeg har egentlig aldri møtt en slem bassist. De er alle bare coole karer som prøver å unngå spotlysene, de holder grooven under solbrillene og er der når du trenger dem.

Under finner jeg ”Hit for Hit”, en norsk humorserie av og med to hvite karer, en med lyst og en med litt mørkere hår, som kler seg ut i kostymer og lager grimaser. Ingen av dem er meg. En av dem er sønnen til Hege Schøyen. Sett før. Litt sjalu. Skeptisk. Tja, OK, vi kikker bitte litt og hopper av hvis ikke det går. Klikk.

Episoder
I den første sketsjen har to 13-åringer blitt popstjerner. De heter ”Martin og Morten”. Jeg ler. Pappa er manager. Den ene av brødrene forvokser seg raskere enn den andre, han blir til en ”gorilla” og ødelegger karrieren for begge. Jeg syns synd på den 13 år gamle gutten som ufrivillig fikk trynet til den voksne Martin og får sympati for ”trynet til komikeren” og ser meg nødt til å like dem såpass at jeg ser en til sketsj.

Låtskriver Lasse Rasmussen lager idiotiske russelåter, men syns selv at de er lyriske mesterverk. Kanskje teit, men jeg kan ikke noe for at jeg kjenner en prikklik fyr i virkeligheten. Liker.

Sketsjen ”alle vil være den kule bassisten” er et band med gutter, men bassisten er en fin dame. Fansen digger ”den kule bassisten”, og jeg kan jeg ikke kjempe imot lenger.

Jeg er solgt. Det var en gang (ca. Bylarm 2010) et balkanpunkband med seks morske karer og ei på fiolin som var høy og slank og vakker. Og når konserten er ferdig, og du er svett etter to timer, og får høre at, ”hun der fiolindama, veldig bra”, da slutter du i bandet.

Inntrykk
Etter første episode – og det er førsteinntrykket som teller — har de min sympati, Jakob og Fridtjof. Utover i serien er ikke alle sketsjene like fantastiske, men samlet kommer de over pari.

En jakkegnikkesketsj åpner min innlærte frykt for knirkelyden fra stolen og strengen som fanges i studiomikrofon på det verst tenkelige tid. Den paranoiaen melker de godt. Ringeren av Nordre Drammen og artisten Bror Johan får sympati. Egentlig vinner de meg på de koselige karakterene, selv om det er flere irriterende prototyper.

Les også: Den lille, store Førdefestivalen

Parkteatret på Grünerløkka dukker opp, NRK-bygget på Marienlyst dukker opp, logoen til Øvingshotellet på Schous dukker opp på veggen, altså alle disse institusjonene i Oslo som mang en halvstor norsk musiker har vært innom. Traff meg der også, gitt. Dessuten fikk jeg servert en sketsj om en anmelder. Pling!

Det er flere ting som sjarmerer meg. Blant annet ser vi i flere sketsjer klipp av et par dusin publikummere som står forrest på konserten, med tydelige ansikter og de er med og spiller. Søte. Det er gøy å se det helt samme publikummet i neste fem sketsjer, da med andre artister på scenen.

Men…
Men, da skal det nevnes at ”hit for hit” bare spinner rundt ”hits”, dvs. hip hop, urban, songwriters og studioarbeid. Og jeg savner resten. Jeg savner den ensomme fiolinisten. Jeg savner et trekkspillorkester. Jeg savner han lovende rockeren som ble lærer på kulturskolen. Jeg savner 17. mai-korpset. Jeg savner noen ekte musikere på noe ekte instrumenter. Det hadde vært noe.

Jeg savner vitser fra de mer perifere deler av musikkbransjen. For ikke å snakke om klassisk, jazz og country som er mer kommers enn hip hopen, men for all del også bransje. Jeg fikk en kor-sketsj i episode 4, som plaster på såret.

Alt i alt, ”Hit for hit” kunne vært mer intelligent med meg som konsulent, men ikke med meg som produsent.

Men 2
Til tider føler jeg serien kunne vært litt mindre ungdommelig. Selv om den ungdommelige komikeren i meg liker ”Kukk i rævva” og ”Stiv pikk” av russelåtmakeren Lasse Rasmussen, så føler ikke jeg at den humoren inkluderer min mamma eller min musikkbransje helt. NRK har visst åpnet for slikt språk, men debatten er der. Jeg og min egen komikergruppe faller stadig i fella med ungdommelig kjønnsorganhumor, men jobber hardt med å tone det ned og pakke det inn.

Jeg klarer ikke å bestemme meg helt om Monty Python i sin tid var like vulgære når de sang ”Inflammation of the foreskin”, ”Everysperm is sacred” og ”Sit on my face”, eller om de faktisk hadde en mer intellektuell innpakning, fordi de også sang ”Decomposing Composers”.

Konklusjon
Jeg liker ”Hit for hit”, men så liker jeg også The Spinal tap, Tenacious D og Wierd Al Yankovic. Hvis du har noe studioerfaring og bandansiennitet kommer du til å trives godt med serien. Husk at sketsjrevy er som et musikkalbum. Ikke alle låtene er like gode, men noen er veldig gode.

Alt i alt, ”Hit for hit” kunne vært mer intelligent med meg som konsulent, men ikke med meg som produsent. Jeg som produsent hadde gjort det helt likt og bedt regien om å spare inn på den dyreste delen av produksjonen, nemlig finpussing av manus og vraking av halvgode filmer.

Bra jobba!