Takknemlig på festival i januar 2022

Igor Dunderovic skriver fra publikumsradene på en festival over flere dager der mange av musikerne kommer tilreisende. Noen av dem kom ikke, heller, til og med. Djangofestivalen 2022 kunne avholdes i en bare litt amputert versjon.

Rapport fra første kveld med blant andre Hot Club de Norvege ligger her.

Flere festivalnavn kom ikke på flyet til Oslo på grunn av koronaregler. (Foto: Igor Dunderovic)

Djangofestivalen 2022, 20.–22. januar, Cosmopolite, Oslo

Hvis du kikker på den opprinnelige plakaten til Djangofestivalen 2022, så er det en rekke sterke navn som ikke kunne stille i helga som var: Majken Christiansen, Angelo Debarre, Aurore Voilque, Marian Petrescu, og ikke minst flere gode musikere i band som stilte i en «covid-versjon».

Heldigvis er dette jazz. Heldigvis lar jazz lar seg improvisere. Heldigvis kommer jeg til å få en opplevelse av noe som er langt forbi sjangre. Og jeg er en i et publikum som løfter musikken, på Djangofestival på Cosmopolite som et sjeldent livemusikkens Soria Moria i nedstengte januar.

Som når Olli Soilkelli Trio må stille uten sin pianist, og går på scenen lørdag med bare bassist, Jonaas Toori, og først i fjerde låta uti kommer det en gitarist til ut på scenen. Det er Benji Winterstein, kompgitarist fra dagen før, han som spilte for Mike Reinhardt Trio dagen før.
– This is a common situation in jazz, sier Olli.
– So, let me introduce the musicians: Jonaas, Benji. Benji, Jonaas. Now you know each other, let us play!

Olli Soikkeli, Joonas Turi, Benji Winterstein. (Foto: Urszula Tarasiewicz)

Første konsert på fredagen er en el-gitar trio. Som konferansier Jon Larsen introduserer: «elektrisk gitar, til tross for høye strømpriser». Selv foretrekker jeg lyden av en Selmergitar, altså en typisk Django-gitar, spesielt på Djangofestival, og føler også at begge disse trioene mangler noe dramatisk variasjon. Det ble en noe taffelaktig settliste. Men utover det er lyden av Mike Reinhardt Trio super, og publikum er happy. De jubler for hver solo som kommer, takknemlige og støttende. Det løfter konserten, og det løfter artisten, og det løfter musiseringen. Jeg setter pris på dette publikummet, og artistene fortjener det.

Tim Kliphuis, Joschi Graf, Simon Ort og Gismo Graf spiller så anmelderen blir sittende som ulven i «Rødhette»: Storøyd og gapende. (Foto: Urszula Tarasiewicz)

Andre konsert fredag byr på akrobatikk!
Vi går i konsert nummer to med skuldrene senket, så slik sett har første trio ut gjort jobben. Fredagens andre konsert er noe helt annet. Jeg skvetter, og sitter med med store øyne og store ører, som ulven i Rødhette. Det er nærmest akrobatikk det Gismo Graf og Tim Klipuis leverer. Det går fort, det er rent, og fokuset bytter mellom de to så ofte at jeg rekker aldri å falle av, og jeg er fascinert og imponert.

Gismo er lavmælt i mikrofonen, noe forsiktig, i stor kontrast til musiseringen, som er frekk, tydelig, ren og fascinerende. Det er hans egen far som er komp-gitarist, og etter hvert ber Gismo far Joschi om å synge en sigøyner-trad. Det byr på et veldig fint brudd. Bassisten, Simon Ort, er visst ikke hovedbassisten heller … Vi begynner å bli vant til denne stolleken i bandene nå, typisk korona. Men! Han er perfekt. Tim Kliphuis har en original og spesiell teknikk med fela med stadige plukk på strengene på rare steder i melodien.

Vi får dessuten høre om full kultur-lockdown i Nederland og at de er sjeleglade for å spille for dette fantastiske publikummet i Oslo. Og jeg tror på ham, det høres slik ut når han spiller.

Stjernen Fiona Monbet leverer ren musikk
Høye forventinger er farlig, og mange fortalte meg om Fiona Monbet på forhånd. Jeg visste ikke hva jeg gikk til.

Men nå vet jeg: Fiona Monbet er utrolig stor på scenen. Hun spiller av en annen verden, og hun spiller på en måte som ikke kan klassifiseres uten videre. Enhver solist tolker andres verk, og velger andres verk å tolke, og Fiona gjør det på en slik måte at det ikke blir jazz lenger. Det er heller ikke folk, ikke klassisk, ikke samtids, og ikke punk heller. Jeg kan kun klassifisere det som ren, ren musikk. Jeg hører at andre i publikum er enige, det er sukk og utrop fra salen gjennom hele konserten.

Ikke folk, ikke klassisk, ikke samtids, ikke punk heller. Det er ren, ren musikk.

Hun spiller også til tre fantastiske musikere rundt seg, men forblir i sentrum og i fokus. Antoine Boyer får lov å briljere i et eget nummer, og i doser gjennom konserten, men han får ikke å ta over forestillingen. Fiona står bokstavelig i midten av en mannsdominert sjanger, og hun står godt.

Fiona Monbet. (Foto: Urszula Tarasiewicz)

Det blir en lang konsert med mye innesperret musikk som slipper løs.
– Dette er første gang på to år jeg får lov å spille foran publikum uten munnbind, sier Fiona. Jeg vet ikke om jeg kan tro på det, men om det bare er litt sant så er det ganske sterkt, og det påvirker konserten. Her virker det i alle fall som om jeg får en fantastisk musiker og formidler som er sulten på å kommunisere med et publikum, og vice versa.

Og det er jo hovedingrediensen for en fantastisk konsert.

Etter tre dager med programmering som trosser hindringer, og med et publikum som løfter konsertene og artistene som fortjener det, kjenner jeg på takknemlighet. Og har funnet en ny kvinne å legge øverst i CD-samlinga, der er det altfor mange menn fra før!

Disse spilte på de to «internasjonale dagene» på årets Djangofestival:

Fredag 21. januar
– Mike Reinhardt Trio (F)
– Gismo Graf Trio (DE) feat. Tim Kliphuis (NL)
Lørdag 22. januar
– Olli Soikkeli Trio (FI)
– CONTREBANDE :
Fiona Monbet, med Antoine Boyer (F)