Kø og Cosmopolite, eller kø-smopolite. (Foto: Igor Dunderovic)
KØ-SMOPOLITE: Kø! Ekte kø! Lenge siden jeg har sett ekte kø. De 200 tillatte plassene er utsolgt, og festivalen lar gjestene vente ute i kulda før de åpner dørene. Det er litt koselig.
Ola Erlien og Gildas Le Pape åpner Djangofestivalen ’22 (se video). Det blir sigøynerjazz og sigøynerdans med noe frafall, men ingen savn. Og ikke minst et festivalpublikum som viser glede over få å gå på konsert!
Pascal De Loutchek (Arbat) og programansvarlig Miloud Guiderk. (Foto: Urszula Tarasiewicz)
Ballade møter Jon Larsen innafor døra, bak historiebøkene, og bak munnbindet. Stort glis sniker seg fram bak der. Jon Larsen er ikke bare mannen bak døra og grunnlegger av Djangofestivalen, men også, som mange vet, mannen bak bandet Hot Club de Norvège. Cosmopolite har vært vertskap for festivalen helt siden 1993, med kunstnerisk leder for Cosmopolite, Miloud Guiderk, i spissen.
På scenen er det igjen Jon Larsen som åpner festivalen med å si at det er 42 års jubileum, at 42 er meningen med livet, og at 42 var et viktig tall for 42 år siden. Han vet ikke at anmelderen, meg, er akkurat 42 år gammel. Ola Erlien derimot, er bare 20. Ola Erlien er den nye Jon, altså den nye gitaristen i Hot Club de Norvege etter at Jon slutta, og det slår meg at han ikke var født forrige gang jeg var på Hot Club De Norvege-konsert. Jeg er gammel altså.
Se flere bilder av menneskene på og bak scenen nederst i artikkelen (klikk på bildene for større).
Jon Larsen sier også at Ola Erlien og Gildas Le Pape gjør Hot Club på en annen måte enn han selv gjorde det da han gjorde det, men gjort er gjort, han har overlatt roret, og gitarene, til disse to, og det er bare å håpe at verden liker det. Ola og Le Pape går først ut på scenen uten Svein (bass) og Finn (fiolin).
Jon Larsen. (Foto: Urszula Tarasiewicz)
Django våkner?
Django skal bety «jeg våkner» på romani. Django er altså kallenavnet til Jean, Jean Reinhardt, kanskje tidenes raskeste gitarist. Django er også navnet på spagettiwesternkarakteren, en som trekker raskt, raskere enn sin egen skygge, som Tarantinos Django Unchained ble oppkalt etter. Django er alt som er raskt.
Men django er først og fremst hovedrollen i en veldig definert musikksjanger kjent som: jazz manouche, string swing, hot club eller rett og slett Django. Sjangeren ble låst i sin form av Reinhardt, men stammer fra dansbar swing og The roaring twenties da kvinner i USA fikk stemmerett, og rett til å gå ut på byen og velge musikk, og typisk nok ville de ha noe å danse til, og da måtte jazzen ha mye rytme og gå fort.
Og her går det fort.
Ja, denne sjangeren er gammel, eldre en Finn Hauge (fiolinist, 70, spiller på Djangofestivalen).
Hot Club de Norvege
Ola og Le Pape
Ola Erlien og Gidlas Le Pape åpner festivalen, uten bass og fiolin, uten resten av Hot Club de Norvege, og det betyr at de improviserer åpningen helt, og stoler på sine ferdigheter helt, og lar oss være med i øyeblikket.
De begynner samtidig, men hver for seg, et tilfeldig sted på gitarhalsen, og spiller fort hver for seg, fritt og usammenhengende, og de leter etter hverandre, jager etter hverandre og finner hverandre, og det er veldig gøy for oss. Det er ekte og ren full improvisasjon. De tør. Helt fra start. Publikum jubler.
Slike gitarister vokser ikke på trær.
Svein og Finn swinger tilbake
Svein Aarbostad og Finn Hauge kommer frem med bass og fiolin, og med sine henholdsvis 60 og 70 år. Jeg tenker at veldig få band har så stort aldersspenn. Men også: få band har sin egen festival.
Jeg prøver å finne paralleller til det som skjer i rommet nå. Det finnes nok av band som kommer tilbake til puben der de startet karrieren, der de faste groupiene vanket for mange år siden, og der halve publikumet har et personlig forhold til de som står på scenen. Men det finnes få band som har åpnet samme festival i førti år på rad. Publikum er hjemme, bandet er hjemme. Det er både koselig og episk på en gang. Og Finn er veldig god på fela.
Jeg er usikker på om Svein Aarbostad fikk nok pratetid ved siden av Jon Larsen i gamle dager, men han er konferansier mellom instrumentalene i denne versjonen av bandet. Han er god på det. Det er en egen kunst å prate mellom låtene, å være passe melankolsk, passe trist, eller passe morsom, ikke ødelegge for musikken, være interessant, kunne improvisere.
– Høy stemning på nivå med omikrontall, sier Svein.
– Finn skulle egentlig ha spilt sag på denne låta som heter noe på fransk, men saga ble konfiskert tidligere i dag, så i tråd med vår demokratiske organisasjonsform, og da vår gjestevokalist for kvelden er i karantene, etter litt om og men og en flaske rødhvit, så har jeg latt meg overbevise om å la Ola og Le Pape spille et til nummer bare de to, så vær så god!, sier Svein.
Og Ola og Le Pape gjør det igjen. Muligens bedre enn Jon Larsen selv.
Etablerte band med etablerte roller og etablert fanskare – og nye bandmedlemmer med nye ideer – kan alltid være en sårbar overgang, som brand, og som forestilling. Som når en nøkkelperson forlater et prosjekt, og ser tilbake på hvordan det går. Som da Tito forlot Jugoslavia, for eksempel, det året festivalen ble arrangert første gang.
Etter stemningen å dømme har Jon gjort en bedre jobb enn Tito. Publikum er veldig glad i Ola og Le Pape, de jubler, de vil ha mer, men tida er ute, og vi har konsert til.
En fin fransk kontrast: Arbat
Fløyet inn for festivalen er Arbat, stooort ensemble med 7 musikere og 3 dansere. Men halvparten av dem ble ikke med på flyet.
– Smittenivåene hjemme i Frankrike er skyhøye, sier Pascal, som leder Arbat. Arbat spiller russiske sigøynerballader, dansbare, fest-rundt-bålet-standarder, som går sakte og fort, gjerne fra sakte til fort. I dag er de tre musikere og to danserinner på scenen.
Det er en fint programmert dobbelkonsert. Arbat er en veldig god kontrast til Hot Club … Vi får musikk fra øst i motsetning til vest. Vi får fargerike kjoler i bevegelse i motsetning til høflige skjortekrager.
Arbat bærer preg av å være en lappeversjon av sin originalbesetning. Her og der sklir set-lista litt ut og de må hente seg inn med tekst fra notestativ, og bytter på roller, og de synger av full hals, noe ute av sin hovedrolle, som for å kompensere for de som ikke er der. Men de gjør det med sjarm. Og publikum tar dem i mot fulle av forståelse.
Fiolinisten Costel Nitescu fra Romania, ekte vare, en av de beste på markedet leser jeg seinere, overgår de to andre musikerne. I tillegg til å være best, så leverer han et par detaljer som jeg la merke til. På en låt der bassisten må spille gitar fordi gitaristen er sykemeldt, så løfter fiolinisten kontrabassen og velger at bassen er viktigere til dansen enn solofiolin. Kult!
Det blir stående applaus. Og under den applausen, mens han bukker, og alle bukker, klimprer Costel Norsk Dans nr. 2 av Grieg på fela. En søt detalj å avrunde det hele med.
Slik var første kveld på årets Djangofestival. Følg med på Ballade.no for flere inntrykk fra – smittebegrensa og utsolgt – Djangofestivalen 2022.
Les mer om Djangofestivalen og sjangeren her.
NYE HOT CLUB NORVEGE ER:
Ola Erlien (20), Gildas Le Pape (40), Svein Aarbostad (60), Finn Hauge (70).
ARBAT på DJANGOFESTIVALEN 22 VAR:
Pascal de Loutchek (gitar/vokal); Frank Anastasio, (gitar/kontrabass/vokal), Costel Nitescu, (fiolin), Alissa Doubrovitskaïa og Cécile Joseph (begge dans).
-
- Hot Club de Norvege anno 2022
-
- Pascal De Loutchek (Arbat) og programansvarlig Cosmopolite Miloud Guiderk.
-
- Arbat på Djangofestivalen
-
- Arbat – med danserne Alissa Doubrovitskaïa og Cécile Joseph – på Djangofestivalen 2022
-
- Arbat med fiolinist Constantin Nitescu bakerst t.v. og Cecile Joseph foran.
-
- Pascal De Loutchek og Jon Larsen.
-
- Ola Erlien og Gildas Le Pape i Hot Club …
-
- Djangofestivalen 2022: Finn Hauge i Hot Club de Norvege.
Med omsorg for lydene
I denne månedens Ballade klassisk presenterer Ola Nordal seks aktuelle utgivelser innen «lydbasert musikk», som alle viser omsorg og omtanke for lydene.
Motvindfestivalen 2025: Ein slik hippiefestival, ell?
– Fred er mogleg, og det bør eigentleg ikkje vere så mykje å be om heller, sa arrangør Haakon Stiff Aamlid under årets Motvindfestival. Middelalderskogen i Rollag blei fylt med oppbyggjeleg musikk i mørke tider.
Har komponert musikken til det største norske spillet noensinne
Med Dune: Awakening representerer komponist Knut Avenstroup Haugen en ny æra for spillmusikk laget i Norge.
«En innflytelsesrik stemme blant vår tids komponister»
Kristine Tjøgersen er den første norske komponisten som har mottatt Ernst von Siemens-stiftelsens komponistpris. «Et stort og viktig gjennombrudd», sier komponist og direktør for Festspillene i Bergen, Lars Petter Hagen.
REPORTASJE: Festivalsommer med bismak
Musikkens politiske kraft og protestens plass i kulturen har fått ny aktualitet.
Det Burde sa. Det Benjamin Staern gjorde.
"Borde ska inte styra handen, hjärtat eller hörseln," skriver den svenske komponisten Benjamin Staern. Les hans reaksjon på Cathrine Winnes' tekst om den samme "Burde", som så ofte hjemsøker den skapende.
