Kan P1 bli ungdommens dab-radiokanal?

De siste månedene har det – igjen – vært debatt rundt musikkanalen NRK P3. Både musikkprofil, prisutdelinger og etiske problemstillinger knyttet til programlederes
habilitet har vært diskutert i både VG, Medier24, Aftenposten, Gaffa og her på Ballade.

Under by:Larm ble debatten løftet opp på scenen. “P3 — prinsipper, power-friends og prisdryss” var overskriften. Under denne ble Skam trukket frem som det fremste positive trekket ved P3, mens kanalen overordnet fikk tyn for så vel potensielt inhabile programledere og valget av artister i radiostudio. I tillegg fikk selve musikkprofilen og musikkutvalget gjennomgå.

Les også: Musikk på fragmentert radio

I en bisetning poengterte P3s musikksjef Mats Borch Bugge at kanalen prioriterer annerledes ved presentasjon av ny, norsk musikk fordi man vet at unge hører stadig mindre på radio. Det gjør ikke spillelistene uviktige, men kanalen må tenke bredere, og i flere medieflater.

– Det er jo radio i mye videre kontekst enn det var før. Det er sterke berøringspunkter mellom tv-serier, lineær radio, innhold på sosiale medier, vanlig nettinnhold og eventer. Grensene er hvisket ut, og jeg opplever ikke at det er så interessant å definere radio som hverken lyd eller lineært, sa Bugge til Ballade da vi intervjuet ham i forbindelse med vår serie om Skam og rettigheter. Bugge understreket samtidig at P3 satser på radio, også i tradisjonell forstand.

På by:Larm oppfordret han så publikum til å gi innspill om hvordan formidling av ny, norsk musikk best kan gjøres etter at Skam nå er historie.

Mats Borch Bugge Foto: Aslaug Olette Klausen (Foto: )

Musikkilder
Dessverre tok ingen utfordringen. Og det er synd. For tallenes tale er ganske klar. Ungdom velger – noe også en TONO-undersøkelse fra i fjor viste – strømming som primærkilde for både å høre og finne frem til ny musikk, mens de over 30 år oppgir at det nettopp er gjennom radio de oppdager musikk.

De siste radiotallene fra TNS Gallup gjenspeiler dette. NRK P3 har per i dag en markedsandel på 5,2 prosent av lytterne, mens for eksempel P1 har i overkant av 25 prosent av lytterne i radiomarkedet. De nå relativt lave brukertallene har rett nok noe sammenheng med overgangen fra FM til DAB, men tendensen er uansett påtakelig.

Hvorfor er det da så mye støy rundt P3s prioriteringer?

Hvorfor blir ikke musikkprioriteringene til landets største radiokanal, P1, diskutert mer?

Og hvilken musikk kommer egentlig ut av formatert radio i dag?

Radiolistene
Ballade publiserer lister over musikken som spilles på radio hver uke, for hhv P1, P1s, P3, MP3 og P13.

En redaksjonell gjennomgang av disse listene viser at samme pop-låter i overraskende stor grad går igjen på a-listene hos de fire førstnevnte, mens P13 skiller seg ut med en sterkere rockeprofil. P3 har imidlertid størst bredde i musikkutvalget, med sine rundt 90 listede låter i uken, mot P1s 31, plassert på a-b- og c-listene. P13 har rundt 40 låter på a- og b-liste, mens MP3 har i underkant av 70 låter fordelt på fire lister.

De tilgjengelige dataene tatt i betraktning er det dermed kanskje heller P1 både norsk musikkbransje og andre aktører burde bruke mer av sin (kritiske) oppmerksomhet på. I hvert fall når det er snakk om å tale varmt for alle gode artister som ikke får gleden av å bli frontet av radiokanalen. (Ref. Gaffas harde medfart med kanalen i etterkant av årets P3 Gull.)

Trangere nåløye
Én ting er at svært mange av de listede låtene på P1 er å finne igjen i søsterkanalenes lister. Noe annet er at det er et betydelig smalere nåløye å komme igjennom på denne kanalen, fordi P1s lister rommer rundt halvparten så mange låter som det P3-listen gjør.

Det er også få utskiftninger, særlig på P1s a-liste. Eksempelvis hadde Sigrids «Strangers» ligget 16 uker på listene i kalenderuke 11. Normalen ellers er at en låt skiftes ut etter rundt 12-13 uker. Men før i år lå Halie nesten like lenge på samme liste og Alan Walker (feat. + Noah Cyrus + Digital Farm Animal) har når vi skriver uke 12, holdt stand i 16 uker på b-listen.

Diskuteres internt
I en samtale med Ballade tidligere i år fortalte NRK P1s musikkprodusent Finn-Ulrik Berntsen at man også internt i NRK diskuterer hvor like kanalenes musikkprofiler har blitt. Berntsen mente imidlertid ikke at likheten er et problem. Snarere hevder han at P3 knar ut artister P1 kan løfte videre. Sigrid ble for eksempel listet to uker tidligere på P3 enn på P1.

P3 reduseres i dette bildet til en slags underleverandør, de blir ingen premissleverandør. Og selv om begge kanaler har til formål å fremme den nye, norske musikken, er det forskjell på å være den som finner musikken og den som fremmer den til de store markedene. Det kan også være verd å nevne at musikken som spilles på P1 fra P1s lokalkontorer har en ganske lik funksjon. Fra lokalkontorene tester man om den såkalte lokale musikken kvalifiserer til å rykke opp til nasjonalt nivå. Og det kan ifølge Berntsen være rom for å våge seg litt på andre (les hardere, tøffere, bråkete, folkeligere) lydbilder enn dem som skal kle opp hovedkanalen.

Konsekvensene av å være en underleverandør er ikke nødvendigvis at P3 blir uviktig som formidler av ny norsk musikk. Kanskje kan det – litt avhengig av sjanger – også gjøre kanalen som helhet, inkludert alle plattformer den opptrer i, viktigere. Fortsetter kanalen å treffe med videoinnhold på mobilen har Skam allerede vist hvilket potensial dette kan ha. Samtidig skal man huske på at de største suksessene der; eksempelvis Gabrielle og Cezinando, begge hadde gjort det godt på radio først, før nett-tv.

Men sannsynligvis betyr det også at musikere og plateselskap som ønsker å få plassert sin musikk i P3s portefølje må tenke annerledes når det kommer til tidsvindu for innsalg av musikk. I nevnte intervju med Bugge tipset han om at P3 ønsker å få musikk tilsendt på et tidligere tidspunkt enn det som ofte er praksis i dag, blant annet for å kunne vurdere om musikken kan plasseres i (nett)tv-produksjoner. Vel å merke dersom plateselskapet ønsker å samkjøre singelutgivelse og tv-synkronisering. Klarering for innkopiering til tv-bruk tar rett og slett lenger tid enn det gjør å sette en låt på radiolisten.

Rydder i habiliteten
Tilbake til utgangspunktet for by:Larm-seminaret; VGs brede dekning av habilitetsutfordringene til P3-programlederen Christine. Under seminaret gav Mats Borch Bugge sin forklaring på hvorfor utvalget av artister til Christine Danckes program har blitt en mediesak. Dette skyldes, i følge Bugge, at NRK har hatt for dårlige rutiner for eksternt innhold, dvs. programmer kjøpt inn av produksjonsselskap utenfor NRK-huset. NRK har pålegg om å hente 25 prosent av alt innhold utenfra huset. Og Dancke, som driver sitt eget firma, er en av dem NRK kjøper programledertjeneste av.

Mediedekningen førte til at P3 har oppdatert rutinene for hva eksterne leverandører kan ta på seg, ved siden av NRK-leveransene. Det ble også slått fast at musikken, i hvert fall i dette programmet, bestemmes av P3 redaksjonelt, og ikke av leverandøren. Det vil si at musikkredaksjonen i P3 velger artister til Danckes program med bakgrunn i spillelistene. Det siste har vært regelen lenge, men har vært dårlig kjent utenfor NRK.

I skyggen av debatten rundt Christines habilitet forsvant alle spørsmål om hvilke øvrige konsekvenser kravet til eksternproduksjoner kan gi for radioinnholdet, og for musikkbransjen. Hvor mye av innholdet i innkjøpte produksjoner kan NRK bestemme – og fortsatt forsvare eller begrunne kjøpet? Hvordan ivaretas NRKs mange øvrige forpliktelser, for eksempel til norskandel, i eksternproduksjonene? Og er det riktig at NRKs redaksjoner skal bestemme lydbildene, men ikke i hvilken kontekst musikken for øvrig skal bukes?

Kanskje kan unnlatelsessynden — fraværet av spørsmålene vi stiller ovenfor – forklares med at VG, og de fleste andre som hang seg på kritikken, skriver seg fast i det etter hvert så slitte narrativet: NRK – den store stygge ulven som tar for store jafs av mediekaka.

Nytenkning – og stillstand
P3 kunne i all kritikken også blitt tilgodesett med mer ros for å ta inn over seg at medievaner er i endring. Om de treffer med nysatsingene er noe annet. De traff med Skam, de gjør det til en viss grad med Christine, i flere format på flere medieplattformer. Og om de kanskje kan kritiseres for famling, så gjør de i hvert fall forsøk på nytenking. Dette kan kanskje komme den nye, norske musikken til gode.

Kanskje vil det også være nyttig at P1s spillelister tar opp i seg musikk som ellers har et langt yngre publikum enn kanalens uttale målgruppe. Det vil kunne styrke den som breddekanal for alle, både unge og eldre. Og til sammen forvalter kanalene NRKs kulturpolitiske forpliktelser, med en norskandel langt over de påkrevde 40 prosentene de – i motsetning til de kommersielle kanalene – har krav om å fronte.

Imidlertid er det rart at P1 per i dag ikke skal ha noen planer for strategisk plassering av musikk på nett. Det nærmeste er at kanalen har klart å få på plass riktig albumcover for visning i displayet på dab-radioen.

Hvor fremtidsrettet er egentlig det?