Orgelkraft. Foto: Stavanger konserthus/Marius Vervik.

Orgelfamiliedramaet i Stavanger

Innslagene under helgens Orgelkraft i Stavanger var på hver sin måte relevante for spørsmålet “Hvor stor er egentlig orgelfamilien?”

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Utgangspunktet var det tre år gamle, 4554 piper sterke Ryde & Berg-orgelet i Stavanger Konserthus. Organist og komponist Nils Henrik Asheim mente de tre årene måtte feires. Resultatet ble en festivalhelg med mye mer på programmet enn klassisk orgelmusikk spilt på konserthusets orgel.
Initiativtakeren legger ikke skjul på sin kjærlighet til instrumentet. I sine åpningsord fredag snakket han om denne “spennende maskinen”, om energi og overføring av kraft. Parallellen til supplybåtene som lå til kai 30 meter fra konserthuset, og som skulle ha tjent en annen energisk virksomhet bare oljeprisen hadde vært høyere, var ikke til å unngå. Dessuten: ville oljebyen ha fått et så fint konserthus og et så gromt orgel hvis oljeprisen hadde vært som dagens, under 30 dollar per fat? Ok, la nå den ligge. For å nå står konserthuset med sitt orgel der, og lar seg vanskelig gjøre om til shoppingsenter.
Sterk dybde
Jeg fikk min første smak av maskinens kraft et lite stykke ut i festivalens andre innslag, islendingen Jon Leifs orgelkonserts da solisten la en dyp, rungende bass under orkesterets allerede rike klang. Bassen gikk rett i innvollene og skapte et inntrykk av en slags urokkelig lyd-betong. Grunnfjellet er lagt. Festivalen har sluppet ankeret, og Olav H Hauges ord dukker opp:
Eg stod her i fjor òg eg, seddu.
Eg kjem til å stå her eg, seddu.
Eg tek det eg, seddu.
Men det var etter at samme orkester, frontet av den kinesiske munnorgelsolisten Wu Wei, hadde fremført festivalsjefens nyskrevne stykke Vindskulpturer ute i publikumsfoyeren, med orkesteret plassert langs veggene i to etasjer i det åpne rommet.

Orgelkraft. Fra framføringen av Nils Henrik Asheims åpningsstykke. Foto: Stavanger konserthus/Bo B. Randulff


Vindskulpturer var et kort stykke med et gjennomskinnelig, nesten arkitektonisk preg. Enkel perkusjon preget av treblokker, godt sydd sammen med orkesterets glissandobevegelser og etter hvert en flott, stigende linje, over dette Weis munnorgel. Han blåser inn i en trakt og lyden lages i instrumentets piper av tre. Orgelstemmen hans er rastløs og stakkato. Det låter på ingen måte “kinesisk”, men så sier også Wei til Ballade senere at hans instrument er en videreutvikling av den opprinnelige varianten, og at det har fått kromatikk tone for tone over flere oktaver (dvs. halvtoner som et vestlig instrument). Wei fortalte at han oppfatter pipeorgler, som det i konserthuset, som en etterkommer etter hans kinesiske bærbare variant.)
Regigrep
Etter Asheims stykke fortsetter orkesteret å spille et slags toneteppe. Solisten er borte, og det var flere enn jeg som hadde glemt beskjeden vi hadde fått om å følge etter Wei inn i den store konsertsalen når stykket var ferdigspilt.
Da vi omsider oppfatter situasjonen og går inn, er Wei og organist Asheim i gang med en improvisasjon. Den er i seg selv ikke oppsiktsvekkende, men fungerer flott som bakgrunn for orkesteret som nå er i ferd med å komme inn fra foyeren. Da felene plukker noen utvalgte toner (en enkel akkord som brytes i grunntone, kvint og none) virker det tilforlatelig og elegant iscenesatt på en gang, som så mye annet kommer til å bli de neste tre festivaldagene.
Det er ikke første gang i løpet av denne kompakte festivalen at det blir gjort virkningsfulle grep av lydlig eller visuell karakter som understreker festivalens poenger. Det neste kommer når orkesteret og solist Björn Steinar Solbergsson er i gang med den nevnte orgelkonserten av islandske Jon Leifs. Leifs skal ha skrevet på stykket i 13 år fra 1917. Da det ble spilt i Tyskland i 1941 ble han angrepet for å være akademisk i sin musikk.

Jeg har alltid syns at det er noe oppløftende, mektig, og også noe litt truende med det kjempemenasjeriet et så stort orgel er.

Bare synet av orgelet er en opplevelse. Jeg har alltid syns at det er noe oppløftende, mektig, og også noe litt truende med det kjempemenasjeriet et så stort orgel er. Dette er riktignok bygget inn i vennlig, lyst tre (selv om det ser ut til å mangle noen treplater mellom pipene, som en påminnelse om at her pågår et evig ettersyn og vedlikehold).
Leifs’ orgelkonsert blir også første gang i løpet av festivalen at vi får oppleve visuell projisering på veggen bak orkesteret, det vil si der orgelet og dets piper dominerer veggflaten. Det virker litt som smør på flesk at projiseringen til dette stykket i så stor grad består av lava som strømmer, når vi har fått klar beskjed om Leifs fascinasjon for sitt hjemlands natur. Virkningsfullt var det likevel, og det skulle komme mer.
Det toppet seg under siste konsert seint lørdag kveld, da den svenske sangeren og organisten Anna von Hauswolff og hennes band spilte. Da fikk vi til gjengjeld se projiseringer som på sjeldent effektivt vis forsterket opplevelsen av et allerede lydsterkt drone-preget lydbilde. Sant og si var det visuelle her sterkere enn selve musikken.

Leifs’ orgelkonsert låter seinromatisk
i mine ører, ikke så mye berørt av den Europeiske modernismen som var i emning da den ble skrevet. I Solbergssons og SSOs hender gjør den seg dessuten aller best i de sterkeste partiene, i partier da solisten utnytter instrumentets nesten dyriske kraft for alt det er verdt, nesten i konkurranse med den grove messingen, og kanskje særlig i den formidabelt sterke slutten.
Ryde og Berg-orgelet i Stavanger har sin grommeste styrke nedover i registeret. Etter å ha opplevd de dype orgelpipenes direkte kommunikasjon med innvollene, merker jeg at jeg ber om mer bass hver gang jeg benker meg for en konsert inne i konserthusets hovedsal, og får det, nesten hver gang. Og jeg som trodde at dette var noe bare postindustriell subbassifisert hip-hop kunne levere. Jeg trengte denne opp (eller ned-) dateringen.

Orgelkraft. Foto: Stavanger konserthus/Marius Vervik.


I andre deler av Leifs’ stykke låt det til gjengjeld litt uinspirert av orkesteret, nesten som et pliktløp. Noe av det samme gjorde seg gjeldende i Franz Liszts Ad Nos, med Christian Schmitt som solist. Verket ble skrevet i 1850, og senere arrangert for orgel og orkester av Marcel Dupré, og er i mine ører et bedre stykke musikk enn Leifs’ orgelkonsert.
Med fare for å sammenligne musikk fra to forskjellige epoker, så virker det melodiske materialet i Liszts stykke mer interessant. Samtidig er det lysere, og mer storslått og nesten heltemodig, enn Leifs’ mørke. Når jeg fikk mer ut av Liszt kan det også ha med å gjøre at jeg valgte å gå opp på sidegalleriet og sette meg så nærme orgelet jeg kunne. En representant for konserthuset hadde før konserten fortalt meg at det ikke spiller noen rolle hvor jeg sitter, fordi lyden er like god overalt i salen.
Og akustikken er virkelig god, men når et så stort orkester sitter foran orgelet og du sitter framme ved scenen nede i salen, som jeg gjorde under Leifs’ konsert, fikk jeg en følelse av at jeg mistet noe av orgelets diskant. Kanskje fordi jeg satt noen meter under disktantpipene, som jo ikke sprer lyden i rommet like mye som bassfrekvensene gjør. Derfor dette tipset: en høyrøstet orgelkonsert med fullt orkester nytes best i Stavanger Konserthus hvis du sitter på galleriet, langt fremme på siden.
Orgelgrav. Foto: Tellef Øgrim


Første festivaldag ble avsluttet i “rockesalen”. Dette flotte konserthuset har to saler for hver sin bruk. En grandios hovedsal med fantastisk akustikk, ikke minst når orkesteret og orgelet spiller sammen, men som også bærer svakere uttrykk utmerket godt, og en sal som med sitt flate, store gulv, hvor publikum står som i så mange rockehaller rundt om i verden (bare med bedre lyd enn mange av dem), for forsterket musikk.

Orgelets familie er så stor at det fortjener et skikkelig familiedrama

Orgelgravd
Her nede er det at jeg i løpet av helgen får se en “orgelgrav” for første gang. Og det er her festivalen utvikler poenget som i praksis er fremførte i åpningsnummer med det kinesiske munnorgelet; orgelets familie er så stor at det fortjener et skikkelig familiedrama, som har fått navnet Orgelkraft. Da “pop-organist” Ådne Sæverud (det er hans eget uttrykk) ble bedt om være med og lage en orgelgrav nede i “forsterkersalen”, og samtidig fikk vite at festivalen skulle hete Orgelkraft, tenkte han umiddelbart at “da må det jo bli litt “orgelkraftwerk”. Og det ble det.
Syk groove
I ett firkantet felt midt på gulvet i det mørke rommet er gulvet senket, og hullet er fylt av synthesizere, et orgel, midikontrollere, ledninger, lysende røde, hvite og grønne knotter, forsterkere, effektbokser, og fire musikere med sølvmalte ansikter.
De neste 90 minuttene blir musikk av det legendariske, og verdens første store, synthband, levert gjennom en firekanals (quadrofonisk) PA. Det blir nok en opplevelse for øyet, øret, og innvollene. I Kraftwerks ånd var det en manende og rytmisk firkantet feiring av maskinene. Jeg hører ikke til dem som mener at det var verdens viktigste band rent musikalsk, men at Kraftwerk hadde en kraftig, kantete sjarm, og at det svingte på en litt syk, europeisk måte, er ikke til å komme bort fra.
Hvis kroppen er innstilt på å lage sine egne synkoper mellom den metronomiske grooven, fungerer det som dansemusikk. (Det fikk jeg også bekreftet da jeg opplevde dem sammen med 50 andre gratispassasjerer fra en avkuttet veibro noen hundre meter fra Øya-scenen i Bjørvika for tre år siden.) Snart kommer Kraftwerk selv tilbake til landet, for å spille i Den Norske Opera 4., 6., og 7. august.

Orgelkraft. Fra Kraftwerkonserten Foto: Stavanger konserthus/Bo B. Randulff


Frukt, og mer slektsforskning…
Etter en familievennlig lørdag formiddag med orgelomvisning, spilling på strømførende frukt og videodirigering av orgelsampler i en pc, ble orgelfamiliedramaet gjenopptatt lørdag kveld med Guttorm Andreasens friske orgelforelesning (der han postulerte orgelets rolle som opphav til Hammond-orgelet, melotronen og all verdens påfølgende synthesizere).
… og en duoimprovisasjon for evigheten
Jeg skriver gjerne under på at Hammond-orgelet og Moog-synthen er i slekt med pipeorgelet. At orgelet i Stavanger Domkirke er i slekt med det i Stavanger Konserthus kan det overhodet ikke være noen tvil om. I tillegg tror jeg, etter å ha hørt noe som, litt tullete, ble lansert som “Battle of the Giants”, at de to organistene Hampus Lindwall og Nils Henrik Asheim må være i nær musikalsk slekt.
I Andreassens intro fikk vi høre at de skulle prøve å spille hverandre i senk, linket opp med lyd og bilde mellom domkirken og kulturhuset. I stedet fikk jeg oppleve et dypt musikalsk, og improvisert strekk som utnyttet hele registeret i de to instrumentene til fulle, med to fantastiske improvisatorer på hver sin krakk, heldigvis uten at det velmenende forsøket på å tabloidisere seansen til en tvekamp ødela opplevelsen.

Få dette festet i bits og vinylriller! Lag en plate! Pakk pipeorglene og dra på turne (ok, kanskje ikke dette siste)

I stedet for at den ene spilte den andre ned på knærne, var det jeg som nummen og skjelvende reiste meg fra stolen da den siste clusterakkorden var levert, hoiende et par hjelpeløse bravoer. I etterkant har jeg bare ett ønske: få dette festet i bits og vinylriller! Lag en plate! Pakk pipeorglene og dra på turne (ok, kanskje ikke dette siste). Jeg har hørt mye fri improvisasjon av mange forskjellige sjangre de siste ti årene. Dette var verdensklasse i sjangeren djevelsk kjøttfull samtidsimpro. Og jeg kommer til å huske det som Orgelkrafts musikalske høydepunkt.

Orgelkraft. Foto: Foto: Stavanger konserthus/Bo B. Randulff

Orgelkraft. Foto: Foto: Stavanger konserthus/Bo B. Randulff (Foto: )


Men jeg hadde mer godt i vente. Først i orgelsalen i form av en ung duo bestående av de to belgierne mezzosopran Aurélie Franck og organist Cindy Castillo, som spilte et sett lys og innfallsrik samtidsmusikk av henholdsvis Claude Ledoux og Jean-Pierre Deleuzes. Det låt friskt og avklaret, og fungerte nesten som en slags ryddeprogram for disken, dvs. hjernen, før jeg skulle utsettes for et skitnere lydbilde i den store, mørke salen i etasjen under. (Sjekk ut duoens plate “Fragments” på labelen Paraty ).
Organisk støy
Så bar var altså ned i mørket igjen, denne gang til en annen duo: Morten Qvenilds personlige pianooppsett og -musikk i samspill med Sigbjørn Apeland på to forskjellige mindre orgler, blant annet et nybygget nederlandsk trøorgel.
Siden jeg hørte Qvenild sist på Punkt-festivalen i Kristiansand for et par år siden, og senere på konsert på Musikkhøgskolen, er prosjektet hans videreutviklet. I Stavanger låt det mindre teknisk, selv om mange av virkemidlene, der lyden av et flygel blir behandlet live i diverse elektroniske prosesser, var til å kjenne igjen. Jeg liker særlig godt hans bruk av det som høres ut som tilfeldighetsstyrte prosesser, der en av hans mange pianolinjer kan starte ren, og vakkert klanget, for så å bli transformert i retning av støy, omtrent som om en liten gressklipper var i ferd med sakte å kjøre over strengene.
Qvenild synger mer, også stemmen blir elektronisk modifisert, noe som tilfører settet et preg av nesten-pop, og så setter altså Apeland opp en vegg av ubehandlet orgellyd, som for å minne om opphavet, igjen.
Konserten til den feirede, unge, svenske sangeren og organisten Anna von Hauswolff fungerte dessverre ikke, som tidligere antydet, noe særlig i mine ører. Hun og bandet hennes serverte mektige droner, men heller ikke mer, og dessverre på en litt uinspirert måte.
Mot en slags konklusjon
For det første den polske pianisten Sławomir Zubrzycki, som kom kjørende til festivalen fra Kraków med en merkverdig blanding av et piano og en fiolin i bagasjerommet. Det kalles et Viola Organista, og er basert på en skisse av Leonardo da Vinci, men også inspirert andre instrumenter fra perioden 1575–1625, i følge hans egen beskrivelse.
Prinsippet: fire hjul trukket med hestehår, som på en fiolinbue, holdes i rotasjon ved at Zubrzycki tramper en pedal mens han spiller. Når en tangent i klaviaturet trykkes ned, løftes den aktuelle strengen ned på det ett av hjulene. Resultatet må, og kan, høres, for eksempel her.


Det er lov å la seg berøre
av en sånn kreativ historiesnekring, like mye som av Zubrzycki tolking av barokkmusikk for gambe.

Jeg var ført gjennom fargerike og bevissthetsutvidende omveier til målet; det store orgelet på egne bein.

Dermed var den siste orgelslektningen kommet til orde for denne gang, og det var klart for festivalens eneste rene konsert for solo orgel. Det ble en verdig og kraftig konklusjon. Jeg var ført gjennom fargerike og bevissthetsutvidende omveier til målet; det store orgelet på egne bein.
Sarah Kim, kjent fra orgelåpningen i konserthuset i 2013, spilte stykker av henholdsvis Mozart, Schumann, Liszt, Tsjajkovskij og til slutt Bilder fra en utstilling av Mussorgskij. Hun fikk første (adagio og fuge) og siste stykket i programmet sitt til å smelte sammen med et instrument-maskineri som, til tross for at det ikke hadde tatt for mye plass i løpet av Orgelkraft 2016, til slutt fikk viste at det fortjener hovedrollen også i Orgelkraft 2017. Men da må det komme flere folk. Den lave tilstrømningen til den første Orgelkraft må ikke bli en trend. Jeg talte 100 personer under avslutningskonserten. Her er orgelkraft nok til en tredobling neste år.

Orgelkraft er en tre dagers, sjangerbred festival rundt orgelet i Stavanger
Fredag 1. april:
kl 19:30 Stavanger Symfoniorkester. Ny komposisjon av Nils Henrik Asheim med solist Wu Wei (sheng, kinesisk munnorgel). Orgelkonsert av Jon Leifs, solist Björn Steinar Solbergsson. Franz Liszts «Ad Nos», solist Christian Schmitt.
21:30 Orgelkraftwerk: Hyllest til det tyske elektronika-bandet Kraftwerk ved Ådne Sæverud, John Derek Bishop, Bow To Each Other, DJ 99 (Guttorm Andreasen), samt festivalorganister på ulike orgler, synter og keyboards.
___________

Lørdag 2. april

kl 11:00 – 15:30 Åpen dag i hele huset, bla. omvisning inni orgelet.
kl 20:00 Orgelnatt
– Guttorm Andreasen om el-orgelets historie.
– Battle of Giants: Domkirken vs. konserthuset. Hampus Lindwall og Nils Henrik Asheim, improviserer mot hverandre. Overføring med lyd og bilde til Zetlitz.
– Aurélie Franck og Cindy Castillo: meditativ samtidsmusikk med sang og orgel.
– Morten Qvenild: «Personal Piano» sammen med Sigbjørn Apeland.
– Anna von Hausswolff med orgel og band.
___________
Søndag 3. april
– Viola Organista, Leonardo da Vincis krysning mellom stryke- og tangentinstrument ved Slawomir Zubrzycki
– Orgelkonsert med Sarah Kim, verk av Mozart, Schumann, Tsjaikovskij og Mussorgskij.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.