De som får folk til å danse sammen

Tidlig i Ken Burns’ dokumentarserie om countrymusikkens historie sier Dolly Parton: “begrepet hillbilly-musikk er ikke støtende for oss hillbillies, men om det kommer fra noen utenfra, så er det nærmest en rasistisk bemerkning”.

Og så, Vidar Heldal, over en telefonlinje: – Det er greit om våre egne kaller oss for «bygderock», men det sitter ikke helt godt å ha det stempelet ellers.

Heldals band, Hardhaus, har nyss gitt ut sitt andre album, Prellær a. De er voksne menn med skinnjakker og halskjeder langs en landevei eller på en låve. De står bredbeint med en tommelfinger i lomma i krysset mellom country og rock.

– Vi sier at det ikke engang er vits i å sende en mail innenfor Ring 3, sier Heldal, litt spøkefullt, men ikke helt.

Bygderock selger
Kort tid etter lansering er låtene på Prellær a oppe i 700 000 avspillinger på Spotify. Til sammenligning: Vinneren av årets Spellemann i kategorien Country, samt de tre andre nominerte, har til nå snaue 950 000 avspillinger – til sammen.

I tillegg har rundt 55 000 vært innom lanseringskonserten til Prellær a, som grunnet du-vet-hva ble streamet på Facebook.

Deres kollegaer på plateselskapet Hells Bells var sågar den store overraskelsen i IFPIs rapport om musikkåret 2019. Rotlaus’ (man skulle nesten tro at bandnavnene kom fra Tylden & Cos idébank) andrealbum På vei kom i 2018, og ble det året nominert til Spellemann for både Årets nykommer og Årets album, uten å vinne.

Bandet Rotlaus’ album «På vei» har til sammen 45 millioner avspillinger på Spotify. I 2019 var det det niende mest solgte/strømmede albumet i Norge, ifølge musikkorganisasjonen IFPIs rapport om musikkåret 2019 (Foto: Promo)

Men albumet har til sammen 45 millioner avspillinger på Spotify, og nærmer seg Highasakites rekord på VG-lista. Det var det niende mest solgte/strømmede albumet i Norge i fjor, ifølge IFPI. Mer enn Sigrids. Fire ganger så mye som Karpes. Strømmetallet er ifølge Chartmasters mer enn dobbelt så mye som vinneren av Årets album under Spellemann 2018, Emilie Nicolas.
– Det må jo være lov til å spørre seg hva det er som er på vei “inn”; trendy Oslo-musikk eller «bygderock», sier Heldal, fremdeles litt spøkefullt, og fremdeles ikke helt.

Dialekt og ignoranse
Appellen bak strømmetallene: Det særnorske.
– Vi får meldinger på sosiale medier om at folk liker godt å høre på musikk med dialekt, sier Heldal.

Han har sunget på engelsk i ulike rockeband siden 90-tallet, men med Hardhaus valgte han bevisst å synge på sin Drangedal-dialekt. Han sier at dialektene har en rikere bredde. Men med dem kommer fort den enkle kategoriseringen.
– Bygderock-begrepet er et tveegget sverd. Jeg synes ikke det er negativt ladet, men samtidig kan det bli sagt veldig nedsettende.

– Hva om noen kaller musikken for harry?
– Da blir jeg ordentlig forbanna. Selv om det er litt humor eller ironi i tekstene våre, så er musikk blodig alvor for Hardhaus. Å kalle countryrock, bygderock, distriktsrock eller hvilket begrep du ønsker å bruke for «harry», uten at du egentlig har hørt musikken, er ignorant – og det er det verste.

Litt historie
«Bygderock» er country, eller americana om du vil, og det er ikke et like ladet begrep som Dolly Partons «hillbilly». Da medieforskeren Sigurd Høst i 1982 ga seg ut på noe som lignet et etnografisk oppdrag til en uspesifikk kystby for å lodde forskjellene i folks lyttervaner, noterte han om countrymusikkens popularitet:

Den er tradisjonell/norsk og moderne/amerikansk på samme tid. Tekstmessig er den både for de skikkelige og de uskikkelige (…). Et svært interessant punkt er den vide aldersfordelingen av folk som sier de liker country. En kan spekulere om dette bare blir et blaff, eller om en her vil se grunnlaget for et skifte innenfor norsk folkemusikk: Fra eldre bygdedans til gammaldans til country og bygderock. En musikkstil som tar inn i seg tradisjonelle elementer fra eldre norsk bygdemusikk og samtidig bringer inn det urbaniserte storsamfunnets musikalske virkemidler.

Og bortsett fra Høsts – i det store og hele korrekte – spådom, har det siden midten av 60-tallet kun vært sporadiske, relativt udefinerbare nedtegnelser av bygderock som et musikkbegrep, inntil countrybandet E-76 fra Vinje i 1992 ga ut andrealbumet Bygderock med telehiv – et begrep de også tilegnet musikkstilen sin. Hellbillies fulgte like etter.

Det skal sies at rock har utviklet seg i en hardere, mindre danseband-aktig retning siden den gang.
– “Sjangeren” bygderock har en ganske lang tradisjon. Den er i slekt med trønderrockens Prudence, der både Åge Aleksandersen og Terje Tysland var med, og det finnes band fra nord til sør; Vestlandsfanden, Senjahopen, Vassendgutane, D.D.E. og Hellbillies kan alle sies å ha vært delaktig. Og både før og etter disse er det mange som har bydd opp til fest langs veiene og levd av det, sier Anja Nylund Hagen, postdoktor ved Institutt for musikkvitenskap, UiO.

Anja Nylund Hagen (Foto: Alf Tore Øksdal)

Et av de fremste fellestrekket for disse bandene er i den tekstlige tematikken: De nære relasjonene, de små tingene i (bygde)livet, og et fokus på de positive følelsene.
– Det skal være tekster og verdier som bygdefolk identifiserer seg med, sier Nylund Hagen.

Strømmetallene til Rotlaus og Hardhaus viser at det er en bredere gruppe lyttere som strømmer musikk enn de som hører på det som trender og på globale lister. Nylund Hagen sier at nordmenn som strømmepublikum er mangfoldig, men at dette ikke nødvendigvis reflekteres av riksmediene.
– Et band som Rotlaus kunne fått mange klikk. At de ikke dekkes før de har fått Spellemann-nominasjoner sier noe om hvem som er anmeldere og hva de er interesserte i. Det kan være en diskusjon om høy- og lavkultur, men også speile at original musikkjournalistikk og kritikk av kunst og kultur blir lite prioritert i dagens mediebilde.

Skyr unna bygderock-båsen
Staut, fra Valdres, feirer ti år i år. De toppet VG-lista med andrealbumet Stugureint i 2013, har vært en publikumsfavoritt på festivaler, A-listet på P1 gjentatte ganger, og fikk gode anmeldelser i nasjonale aviser for fjorårets album Makalaus.

De spiller ikke bygderock, og takket være en stødig musikalsk utvikling er de ikke lengre en gang i nærheten. Nå havner de heller et sted mellom roots, americana og folkrock, og er et band som ikke finner en kategori under Spellemann. (I år var de påmeldt i kategorien Vise. «Albumet vårt er mye, men det er ikke visemusikk», sier vokalist i Staut, Gaute Lein Ausrød).

– For tyve år siden var det dansebandsgallaer, som nå har dødd ut. Bygderock har erstattet det folkelige der. Det er bandene som får folk til å danse sammen, sier Ørnulf Juvkam Dyve i bandet Staut (Foto: Michaela Klouda)

De fikk vel og merke et par bygderock-bemerkninger tidlig i karrieren, og et par av sangene på debutalbumet er unektelig danseband-flørtende, men de har ristet det av seg.
– Det hender at folk setter oss i samme bås som band som ofte refereres til som «bygderock», men vi vet selv hvor vi står, sier låtskriver i Staut, Ørnulf Juvkam Dyve.
– Det er ikke det vi driver med, hverken tekstlig eller musikalsk, fortsetter Lein Ausrød, begge via videosamtale.

At de ble lempet inn med band som er på «forskjellige planeter», som Lein Ausrød sier, var irriterende i starten, men istedenfor å distansere seg med ord, velger de heller å gjøre det med liveshowene sine.

– Er det en urban snobbethet å bruke begrep som «bygderock»?
– Kanskje mer uvitenhet, sier Dyve.

De bemerker at det har vært mer snobberi rundt festivaler. At de ikke har fått lov til å spille fordi det ikke passer med profilen. De jobbet fem-seks år for å komme inn på Elvefestivalen i Drammen, og da da endelig kom dit var det terningkast seks og topp stemning.
– Vi jobber med å sparke ned de dørene der. Nå begynner det å løsne, men vi har pokker meg jobbet hardt for det, sier Lein Ausrød.

De synes likevel ikke at «bygderock» er et fælt begrep. Det er bare en tendens til at feil band blir tillagt merkelappen.
– For tyve år siden var det dansebandsgallaer, som nå har dødd ut. Bygderock har erstattet det folkelige der. Det er bandene som får folk til å danse sammen. Vi har mange felles fans som liker den type musikk også, sier Dyve.
– Vi hever oss ikke over det, vi er bare noe annet.