Nasjonale rockere: Johnny og Åge

Den 5. desember 2017 døde Johnny Hallyday. Men hvem har hørt om Johnny Hallyday i Norge? Sannsynligvis veldig få. Han var Frankrikes største rockstjerne, men ikke et av disse franske kulturelle ikoner som lett eksporteres som for eksempel Jean-Paul Sartre, Edith Piaf eller Brigitte Bardot. Han kunne ikke representere den franske kulturen i utlandet, fordi han representerte den angloamerikanske kulturen i Frankrike.

Å fortelle nordmenn om ham føles litt som å avsløre en nasjonal intimitet, nemlig det at Frankrike også, til tross for sin selvgodhet og sine atomvåpen, er underordnet en angloamerikansk kulturell imperialisme. I Norge, virker Åge Aleksandersen å ha omtrent den samme symbolske plassen. Han er en folkekjær artist som synger rock på sitt morsmål som Johnny, og han representerer ikke Norge i utlandet på lik linje som, for eksempel, Edvard Grieg, Henrik Ibsen eller Edvard Munch. Med fare for å knuse noen illusjoner, kan jeg si med relativt stor sikkerhet at det dessverre ikke er mange franskmenn som kjenner Åge.

I dette essayet ønsker jeg å sammenligne Johnny og Åge for å vise at slike nasjonale rockere fortjener mye mer sosiologisk oppmerksomhet enn de får. Jeg vil vise at Johnny og Åge, i tillegg til å være underholdere, inkarnerer en mangfoldig og motsetningsfull vestlig verden, og gir uttrykk for en angst som mange europeere kan føle i forhold til moderniteten. Jeg vil kaste lys på den sosiologiske betydningen av kontrasten mellom deres morsomme og skamløse utseender og deres myndighetsfulle og dypt berørende stemmer utgjør.

Provinsiell dandyisme i en angloamerikansk verden
Johnny og Åge er veldig forskjellige, men de har likevel en del til felles. Begge to ble født på 1940-tallet: Johnny i 1943; Åge i 1949. Begge begynte sin karriere som rocker på 1960-tallet: Johnny i 1960; Åge i 1966. Begge har blitt omtalt som sitt lands største rocker, og begge ga sine fans en konsert i den engelsktalende verden: Johnny i kasinoet Aladdin i Las Vegas i 1996; Åge i konsertsalen Royal Albert Hall i London i 2016.

Både Johnny og Åge er produkter av en ungdomskultur som oppsto rundt 1955 i USA med filmer som Rotløs ungdom og Vill ungdom, og derfor inkarnerer en viss angloamerikansk kulturell imperialisme. Samtidig satt Johnny og Åge en grense for denne imperialismen ved å aldri slutte å synge på sitt morsmål. De gjorde stemmene sine til nasjonale festninger og derfor inkarnerer de også to nasjonale felleskap som, uansett hvor føyelige og omvendte deres medlemmer, praksiser og infrastrukturer kan fremstå, ikke lar sin ånd, sin sjel, bli korrumpert.

Både Johnny og Åge har tilegnet seg et angloamerikanske utseende, men har beholdt en fransk og en norsk stemme. Både Johnny og Åge ser teatralsk, kitsch, ut, og samtidig har de stemmer som utstråler autentisitet.(1)

Johnnys utseende er sannsynligvis mer kunstig og skiftende enn Åges, mer glamrock inspirert og preget av motene som kom fra England og USA. Men Åge har uforglemmelige lett syrlige røde briller på seg på plateomslaget til sitt album Levva livet! Portrettet av Åge på dette coveret kan minne om «Camp»-estetikken som den amerikanske essayisten Susan Sontag beskriver som en form for massekulturell dandyisme, som består i å omfavne en viss vulgaritet både på alvor og for moro skyld.(2)

Johnnys og Åges utseender er parodier av den angloamerikanske kulturen der man også kan lese inn en kjærlighet for uttrykkene som faller inn under den. Utseendet deres både kritiserer og beviser denne kulturens imperialisme. De framstiller den angloamerikanske kulturen, men framstiller den som falsk og overflatisk. Parallelt framstiller Johnnys og Åges stemmer det franske og det norske nasjonale fellesskapet som ekte og dypt rotfestete.

Johnnys stemme formidler en autentisitet i den grad den uttaler fransk og er veldig kraftfull og gjenkjennelig. Åges stemme formidler en autentisitet i den grad den ikke bare uttaler norsk, men en norsk dialekt, nemlig trøndersk. Forskjellen mellom hvordan disse to stemmene formidler autentisitet delvis gjenspeiler en forskjell mellom Frankrike og Norge. Frankrike er et veldig homogent land kulturelt sett, det vil si et land der den politiske makten er konsentrert til hovedstaden og fylkene derfor har svake kulturelle identiteter. I Norge har noen fylker veldig sterke kulturelle identiteter, og den norsken som Åge synger uttrykker det. Johnnys stemme kan ses på som stemmen til en kulturelt samlet nasjon. Åges stemme kan ses på som stemmen til en kulturelt fragmentert og sammensatt nasjon.

Kontrasten som både Johnny og Åge definerer ved å vise relativt kunstige angloamerikanske utseender samtidig som de synger med autentiske hjemmeavlete stemmer snur på hodet den utbredte idéen om at nasjonale identiteter er innbilte mens individuelle identiteter er objektive.(3) Med Johnny og Åge, virker nasjonale identiteter like naturlige som en menneskelig stemme, mens individuelle identiteter virker like konstante og uforanderlige som de ulike klesstilene og musikkstilene som den angloamerikanske kulturen stadig sender over Atlanterhavet. Utseendet, og klisjéene som den angloamerikanske filmindustrien og musikkindustrien lager, virker å være de ressursene som europeerne bruker til å mytifisere og å mystifisere, til å idealisere USA som et fjernt maktsentrum de drømmer om å se og kanskje aldri kommer til å se. Stemmen, og deres morsmål, virker å være de ressursene som europeerne bruker for å tilpasse den amerikanske drømmen en økonomisk virkelighet preget av begrensninger og avmakt.

Det er nok denne økonomiske virkeligheten Åge beskriver i sin sang Langt igjen te Royal Albert Hall (1975) når han synger: «Aille norske band i dag dæm ska jo ut / Samma pokker’n kor det e, men dæm ska ut / Ut å konkurrer me Rolling Stones og Slade / Det e itj tvil om at det e ein beinhard vei».

Provinsiell skam og stolthet
I Frankrike møtte rocken de europeiske økonomiske forholdene på begynnelsen av 1960-tallet. Resultatet ble kalt «yé-yé», og Johnny var yé-yéens framtredende skikkelse. Etter hans død, sa mange kommentatorer at Johnny hadde vært en markør for både et kulturelt brudd og et brudd mellom generasjoner. Han hadde nok synliggjort den angloamerikanske kulturelle imperialismen i Frankrike, og et element som noen kanskje ikke likte å høre i hans musikk var Frankrikes fall fra opplevelsen av å være en dominerende nasjon til bevisstheten om å være en dominert nasjon.

Med årene ble Johnnys aldrende kropp også et symbol på Frankrikes begrensinger og avmakt i forhold til USA. Elvis Presley var alltid like ung og pen på bildene, mens Johnny ble eldre. Han så mer og mer ut som en mann som prøver å fornekte sin alder ved å kle seg som en liten gutt, med pynt og iøynefallende stoffer; ved å demonstrere sin fysiske styrke; og ved å spille på nonchalanse, tankeløshet og spontanitet. Hans utseende ble mer og mer karikaturaktig. Da Johnny begynte sin karriere som rocker ble han kalt «ungenes idol» («l’idole des jeunes»), men til slutt ble det litt komisk å omtale en gammel mann på denne måten. Det var først da Johnny begynte å opptre nesten hele tiden med svarte klær at han så ut til å ha sluttet fred med sin alder. Nå opptrer Åge også ofte med svarte klær. Gamle rockere kler seg i svart kanskje for å bære sorg over sin ungdom, men kanskje også fordi det er den minste latterlige måten å forlenge sin ungdom i sin alderdom på, gitt at den svarte fargen kan minne like mye om kriminaliteten som om døden; om beryktete gater som om graven; om scenen som om intet; om skyggen som om natten.

I Europa, kan USA fremstå som landet til den evige ungdommen, mens Europa selv oppleves som et kontinent med aldrende nasjoner. Samtidig kan USA i Europa også fremstå som hjemmet til veldig overflatiske vesener og som et samfunn uten historie, mens Europa selv oppleves som et kontinent der mennesker har ansvar for å videreføre eller ødelegge gamle, dype og rike nasjonale kulturarver. På begynnelsen av sin karriere, ble Johnny tidlig konfrontert med forventningen om at han skulle synge meningsfulle tekster, som om hans stemme måtte bli like alvorlig som hans utseende var festlig. Han tilfredsstilte denne forventningen så godt at han til og med sang en rockeopera-adaptasjon av Shakespeares stykke Hamlet (1976), og en tekst skrevet av den like ikoniske franske forfatteren Françoise Sagan Quelques cris (1999). Åge sang også alvorlige tekster, uten tvil mer åpenbart politiske enn de Johnny sang. For eksempel, med sine morsomme røde briller på, sang han om den kalde krigen: «Æ syns at Reagan e ein tulling / Og at vinteren e før lang» (fra sangen Levva livet, 1984).

Med sine stemmer hever Johnny og Åge sinnet over kroppen, men også virkeligheten over fantasien; en rutinepreget hverdag over en spennende grenseløs horisont; det fornuftige over det eventyrlige; det problematiske over det underholdende; det intime over det fjerne; Europa som et utkant bestående av mange nasjoner over USA som både et sentrum og en mangfoldig nasjon.

Vesten, som man sier, er ikke et så enhetlig sted som det ofte framstilles. Det er et geografisk område som både er fysisk og sosialt strukturert. Det består av en amerikansk del og en europeisk del, og Johnny og Åge med sine kunstige utseender og sine autentiske stemmer, inkarnerer denne dualiteten. De bidrar, på denne måten, til å videreføre en forestilling som sannsynligvis har eksistert helt siden Europa har forholdt seg til en ny verden; forestillingen om amerikanerne som fysiske og utadvendte mennesker, og europeerne som intellektuelle og innadvendte mennesker. Det som er litt paradoksalt er at Johnnys fans i Frankrike er europeere, og likevel ofte oppfattet som litt enkle, nettopp fordi de liker Johnny og hans musikk. Jeg antar at de liker Johnny delvis fordi han med sin musikk inkluderer dem inn i det amerikanske Vesten til tross for at de ikke snakker eller ikke behersker det engelske språket. Og jeg tror at de er glade for at han har en så fin stemme og så fine sanger at det fremstår som legitimt å like ham og hans sanger, til tross for at det kan bli latterliggjort. Når man hører Johnny synge, kan man si til seg selv: «Han synger bra tross alt», sannsynligvis på samme måte som man i Norge kan si til seg selv at det å synge på trønderdialekt er kult tross alt.

Les også: Ein underkommunisert del av norsk populærmusikks historie

Autentisiteten man kan høre i Johnnys og Åges stemmer legitimerer en folkelig smak for USA; og dette hindrer smaken i å bli oppfattet som dårlig. Det er denne autentisiteten som tillater nasjonale eliter å erklære at de liker Johnny og Åge som artister uten å ha en sterk følelse av å deklassere seg selv. Det er også denne autentisiteten som gjør Johnnys og Åges fans stolte av å være det.

Denne autentisiteten hever disse fansene over sin egen klasse, over en verden der en kropp bare kan brukes til å arbeide og til å drømme, og der en stemme bare kan brukes til å klage og til å hylle. De kommer sannsynligvis aldri til å leve et liv av lek og reise, avgjørelse og innflytelse, men de har Johnnys og Åges stemmer som sprer sin unektelig glans over dem.

Transatlantiske blues
Johnny og Åge klarer å skape nasjonal enhet i den grad de klarer å samle en hel nasjon i en overklasse. Denne enheten er like skjør og irreell som en stemme. Likevel virker den å være grunnlaget til et solid og veldig reelt utbyttingssystem der friheten ikke befinner seg i USA, men overalt så lenge man har penger, og der innesperrende begrensninger ikke befinner seg i Europa, men overalt så lenge man ikke har penger. Nasjonene er leirføttene til en kjempe, og Vesten er det geografiske området som europeerne bruker til å gi rom, et geografisk uttrykk, til sine muligheter og begrensninger.

Det sies at bluesen oppsto da slavene i USA ble frie, men ikke ennå integrert i et nytt fritt samfunn. I Europa finner man artister som synger på sitt morsmål og spiller lokal musikk, og andre artister som synger på engelsk og spiller angloamerikansk musikk. De første kan representere sitt land i utlandet som et land som ligger utenfor det angloamerikanske globale økonomiske systemet; som en folkloristisk identitet. De andre kan representere sitt land i utlandet som et land som er godt integrert i det angloamerikanske globale økonomiske systemet; som en særegen moderne sensibilitet. Mellom disse to gruppene artister, finnes en tredje kategori som består av artister som synger på sitt morsmål og spiller angloamerikansk musikk, slik som Johnny og Åge. Disse artistene kan ikke representere sitt land i utlandet, fordi de verken er typiske nok eller tilpassete nok til det. De er snarere en form for nasjonal intimitet som man helst skjuler innenfor sine nasjonale grenser. De avslører at man delvis føler seg fri fra noen gamle sosiale bånd, men ikke ennå er helt integrerte i et nytt samfunn. I en verden som framstilles som et ferdig puslespill med klarte og tydelige biter, kan dette avsløres, men helst i private sammenhenger, som en båndknyttende felles svakhet, som ikke virkelig er en svakhet så lenge den ikke er allment kjent.

I motsetning til nasjonale eliter, som også tilhører en internasjonal overklasse, kan småfolk lett hengi seg til denne bluesen fordi de har få anledninger til å krysse sine nasjonale grenser. Fattigdom gir få privilegier, men et av dem er det å kunne være glad i artister som Johnny og Åge i daglys, og av andre grunner enn at de er folkekjære.

Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog med hovedfag i sosiologi fra NTNU.

Noter:
(1) Det var den franske litteraturviteren Timothée Picards bok Sur les traces d’un fantôme: La Civilisation de l’opéra (2017), som handler om Operaens kulturelle betydning, som åpnet øynene mine for kombinasjoner av kunstig utseende og autentisk stemme.
(2) Susan Sontag, Notes on «Camp», 1964.
(3) Den irske historikeren Benedict Andersons bok Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism (1983) har tydeligvis bidratt mye til å spre denne idéen.