Jeg kan ikke så mye om sosialantropologi – noe overraskende siden jeg er et menneske. Men jeg er i det minste over gjennomsnittlig interessert i disse små tingene mennesker gjør i møte med hverandre, og fordyper meg gjerne i artikler fra skolastiske journaler om sosial interaksjon. Og med ‘fordype’ mener jeg at jeg tenker veldig mye på at jeg burde finne de journalene som publiserer saker om dette, før jeg googler noe helt annet.
Et av de sosiale fenomenene jeg har tenkt mye på — så mye at jeg burde gjøre noe med det — er det at vi hilser på hverandre. Nærmere bestemt har jeg tenkt på hvordan folk i en såpass uformell, og ofte særdeles jovial bransje som musikkbransjen, hilser.
Og nå får jeg muligheten til å gå litt i dybden. Mest fordi jeg sa til redaktøren at dette er en god idé (det er jo tiden for bransjefester og slikt), og at jeg burde få betalt for å snakke med folk om det å snakke med folk.
Du kan tro jeg ble sjokkert da hun sa ja.
Jungelen
I alle ikke-kreative, altså kjedelige, bransjer er det fortsatt grei skuring når man møter en ny kollega: Det klassiske håndtrykket er like viktig som å ha sko uten hull eller evne til å lytte til den du snakker med. Hvilket er to grunner til at jeg ikke jobber i de bransjene.
Men i musikkbransjen finner du en jungel av variasjoner for å gjennomføre en hilsen, fra bjørneklemmen til mer eller mindre ironiske high fives, fist bumps eller halla-kompis-urbant-håndtrykk-potensielt-med-klem-og-klapp-på-ryggen.
Og ikke minst rap-verdenens utallige variasjoner av dette, som får meg til å lure på om folk trener på hilsing like lenge som jeg tenker på om folk trener på hilsing: det siste er åpenbart altfor lenge.
Hvordan går det, Ole Paus?
En som kan mye mer om sosiale koder enn meg er Hans Martin Thomassen, førsteamanuensis ved Institutt for sosialantropologi ved NTNU. Han har, så vidt jeg kunne se ved å scrolle nedover hele førstesiden på google, ikke gitt ut noen bøker om emnet, og får dermed ikke snakke opp mer enn navnet sitt. Men han var i det minste snill nok til å besvare henvendelsen min, så derfor liker jeg ham.
Jeg liker ham enda bedre når han ler høyt av det jeg sier. Spesielt når jeg foreslår at eksplosjonen av hilsemåter er et resultat av kjernefamiliens fallitt. Han forteller at da han var liten var hilsingen en del av oppdragelsen – man skulle spise riktig, gå riktig og hilse riktig – men dette er nok ikke faktum lenger. I hvert fall ikke i så stor grad.
– Ole Paus hilser ikke, men kommer bort og spør ‘hvordan har du det’ og ‘hvordan går det’ før du har fått sagt hva du heter, sier Thomassen, som i tillegg til sine sporadiske anekdoter om norske visesangere, nevner at hilsingen er VELDIG VIKTIG og det ikke er rart det oppstår forvirring når folk hilser på hverandre i musikkbransjen:
– Alle i en slik bransje er veldig opptatt av at hvert individ kan hilse på sin egen måte, derfor kan det være vanskelig å forstå hva det andre hilsenen betyr. Det mest grunnleggende om hilseritualet er å anerkjenne den andres eksistens. Vikingene kunne nesten erklære krig der og da, dersom det ikke ble hilst riktig, sier Thomassen.
Krig
Tanken på vikinger og ekstreme hilsemåter minner meg på at jeg må undersøke hvordan folk hilser i det norske rapmiljøet. Jeg tar kontakt med en tidligere kollega, YLTVs Marius Solberg:
– Ouff, jeg er i grunnen der at jeg ser det an. Ofte merker du det på viben til personen. Man bare kynisk ser det an. Litt som om dama er klar for at du skal lene deg inn for et kyss, eller han karen som vil slåss er no’ tess. Som oftest ser jeg det i øynene til folk, sier Solberg og får meg til å tenke at jeg kanskje ikke vil hilse på ham flere ganger.
Men han er kjapt ute og avfeier at det noen gang har blitt bråk på grunn av feil håndtrykk:
– Neinei, blir bare kleint. At man ikke ser fist bumpen på slutten og ‘leaves you hanging’ eller kombinerer handshake og klem, som fører til en hånd i skrittet.
Nicken fra Tyskland
Vi føler oss videre sørover, til Jonas Vebner, en mann som ved siden av å være profesjonell håndtrykker — ryktene sier at han genuint fryder seg før han går inn i et rom med masse mennesker han ikke har hilst på før — også er sjef for Berlin-kontoret til Music Norway:
– I vår hverdag tar vi rollen som markedslos, gule sider, datingbyrå og musikkambassadør. Hilsninger er med andre ord en stor del av hverdagen når vi nettverker på vegne av hele det norske musikkfeltet. Og ja, jeg hilste nok ganske forskjellig da jeg var i ambassadørens residens i forbindelse med Eldbjørg Hemsings plateslipp forleden og da Kvelertak spilte punkevenuen S036 sist.
Vebner sier, noe overraskende, at han ikke har opplevd å feilaktig berøre noen, eller bli berørt i skrittet som resultat av et misforstått håndtrykk/klem (har ikke alle det?!), men forteller som et mento til alle de ferske i bransjen:
– Jeg ble så og si nikket ned av en litt for nervøs junior publicist en gang da hun gikk inn for en kjapp og veldig ukoordinert klem. Det ble nesten blåmerke.
Og til alle oss andre som ønsker å spise wienerschnitzel med de store:
– Det går mest i faste håndtrykk for min del. Øyekontakt er viktig. Å unnvike dette kan virke uhøflig og oppfattes som mangel på interesse. Kombinert med tyskernes ofte ganske direkte stil kan dette oppfattes litt vel intimt for nordmenn som gjerne helst vil se alle andre steder.
Klem fra NYC
På den andre siden av Atlanteren er det derimot litt mer avslappet. Sunniva Eva Wagner (tidligere kollega av undertegnede, red.anm.) fikk nok av å hilse på nordmenn, emigrerte til New York, og startet Northerly Agency, hvor hun trykker hele verden til sitt bryst:
– Her i New York og på vestkysten gir vi som regel en klem! I alle fall om man har møtt personen før, eller kanskje bare har kommunisert over epost, så er en klem det vanligste. Hvis man blir introdusert til en ny person av noen man kjenner, gir vi også som regel en klem, sier Wagner.
Det er en god sjanse for at all denne klemmingen er et resultat av at Wagner er uforskammet hyggelig og imøtekommende. Det kan komme godt med siden jeg nå må dra til USA og få henne til å introdusere meg for folk jeg kan klemme på.
Halla fra Norge
Men hva med musikerne, de som står i sentrum for all denne hilsingen og klemmingen?
– Det blir mye nikking, eller sånn omvendt nikking. Og løftede øyebryn, sier Thea Glenton Raknes, kjent både som Thea & The Wild og nå tydeligvis den norske popbransjens Miles Davis.
Og siden det hun sier rimer med den oppfatningen alle utenforstående har av musikkbransjen, velger jeg å tro helt og holdent på det hun sier.
Men vi lar Marius Solberg få siste ordet her. Ikke bare fordi han er to meter høy og etter sigende stirrer deg i senk mens han gir deg hånda, men fordi han sier det så fint:
– Hilsingen er litt som en dans, man må føre eller blir ført. Er jeg usikker lar jeg den andre føre litt, sier Solberg.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
