Dansen rundt trønderrockens gullkalver

Verdal Teaterlag setter opp musikalen Levva livet med musikk av Åge Aleksandersen. Dette programmerer teaterlaget året etter de satte opp Vinsjan på kaia, basert på musikk av DDE. Valget mener jeg vitner om dårlig fantasi og mannsdominans, og jeg ytret dette i en kommentar på Facebook. Siden har ukvemsordene hagla.
Mener kulturlivet melker kua med Åge
Trønderrocken og Rosenborg er noe alle misunner oss
Hun skal være glad hun har jobb
Jeg har respekt for arbeidet til både Aleksandersen og DDE, men jeg ønsker å stille noen overordnede spørsmål om hvordan vi tenker i nord-trøndersk kulturliv. Reaksjonene jeg har fått bare understreker at det er nødvendig.
For: Betyr reaksjonene at det eksisterer en fryktkultur i nord-trøndersk kulturliv, at det ikke finnes rom for debatt? At et amatørteaterlag ikke kan kritiseres fordi det bygger på folkelighet? Betyr reaksjonene at det finnes en kulturmafia som tjener på at strukturer opprettholdes og at lokale media forsterker heltedyrkingen av utvalgte aktører? Betyr det at lokalpatriotismen ingen grenser skal ha?
Trønderrockens gullkalver
Disse spørsmålene favner alle en konsensustenkning jeg vil til livs fordi jeg opplever at nord-trøndersk kulturliv år etter år løper rundt den samme gullkalven med navn etter trønderrockens stamfedre – DDE, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo og Terje Tysland.
Alle dyktige kulturformidlere, men er disse det eneste publikum i fylket vil ha? Representerer de alltid det ypperste av kvalitet og det eneste man kan tjene store penger på? Dersom det er sant, hvordan ble det slik? Og hvilke konsekvenser får det for en regions identitet og normsystem om dette er det som gjelder?

Representerer de alltid det ypperste av kvalitet og det eneste man kan tjene store penger på? Dersom det er sant, hvordan ble det slik?

Kulturpolitiker Arild Grande fra AP sier det selv i en kommentar til Trønderavisa. «Det er viktigere enn noen gang å ha noe som binder nordtrønderne sammen, som forteller oss hvem vi er.» Han hevder også at resten av landet er misunnelige på trønderne som har trønderrock og Rosenborg.
Det har tydeligvis ikke slått ham at det er mange som verken vil eller kan identifisere seg med dette bildet, at det til og med kan oppleves ekskluderende og fordummende.
Og hvorfor er det viktigere nå «enn noen gang» for nord-trønderne å være bundet sammen?
Lokale heltinner
Det er viktig å løfte frem lokale helter. Det inspirerer og motiverer, men hva gjør det med en kultur og utviklingen av den om det i år etter år etter år etter år er de samme heltene som dyrkes og det ikke kommer nye? Er det fordi publikum ikke er interessert i nye eller fordi det ikke gjøres plass til dem?
Og hva med heltinnene?
Da jeg dro opp en debatt for noen år siden om manglende kvinnerepresentasjon i trønderrocken og utstillingene på Rock City i Namsos fikk jeg klar beskjed fra en av byens profilerte musikere : «Wester, æ ska gi dæ eit godt råd – ta itj kvinnekampen inn i rocken». Lederen i Rock City forsvarte seg med at kvinnene var representert – som publikum.
Den debatten åpna for at flere jenter tok ordet og fortalte at de sleit med å få aksept innad i miljøet om de ikke spilte etter guttas noter. Egne låtskriverkurs rettet mot jenter kom i gang og flere damer kom på banen. Likevel flere år etter er det fortsatt forbløffende få kvinnelige opphavsmenn som tjener penger på kulturscenene i fylket, hvilket vitner om at det ikke bare er i musikklivet at damene ikke blir synlig. De forblir i kulissene, på tross av at deres kompetanse mange ganger er høyere.
Kulturkanon
I Nord-Trøndelag kan en få inntrykk av at det finnes en egen kulturkanon bestående av nettopp Åge, DDE, Rotmo og Tysland. Det er ikke rart siden de har vært banebrytende.
Samtidig må en spørre seg hvorvidt en slik kanon speiler det mangfoldet som finnes i den nord-trønderske kulturen anno 2015. Er disse de eneste kulturbærerne og identitetsmarkører som er verdt å gi status? Når historiebøkene skrives om 100 år, er det kun disse som vil bli sett på som betydningsfulle i sin samtid?
Og hvordan vil vi stille oss til dette når vi nå kjenner den nyere historien til Hans Rotmo – vil en da fortsatt arrangere Vømmølfestival i Verdal hvert år og lære ungene å synge hans sanger? Når en vet hvilke fatale konsekvenser Rock City har fått for kommuneøkonomien i Namsos, vil en fortsatt gi makt til trønderrockens bakmenn?
All about the money
Bjarne Brøndbo kritiserer mitt utspill gjennom å si at jeg skal være glad jeg har en jobb siden jeg – i motsetning til han – kan leve på statlige penger.
Som teatersjef på et regionteater med 45 faste ansatte har jeg store inntjeningskrav fra lokale eiere og fra Stortinget. Om jeg ikke leverer på publikumstall, risikerer vi at teatret mister bevilgninger og jeg får sparken. Når jeg ellers jobber som regissør må jeg finne opp kruttet på nytt for hver forestilling jeg lager. Jeg kan ikke tjene penger på den samme låta i 20 år. Noe sier meg også at han og DDE tjener mer penger enn jeg noen gang kan drømme om, selv om jeg har en 7 år lang kunstutdannelse på cven.

Jeg unner dem de pengene. Jeg hadde bare ønska at det var plass til flere aktører enn de og deres venner på dette markedet

Som han selv sier, det handler om å finne måter å tjene penger på. Han skal ha honnør for å ha bygd opp en sterk merkevare, som jeg oppriktig har stor respekt for. Det betyr også at både han og Åge Aleksandersen kan tjene gode penger på at aktører som Verdal Teaterlag lager forestillinger på deres materiale. Jeg unner dem de pengene. Jeg hadde bare ønska at det var plass til flere aktører enn de og deres venner på dette markedet.
For det kan se ut som det er et kulturmonopol i Nord-Trøndelag der stamfedrene har fortrinnsrett. Genial merkevarebygging vil noen mene. Traust og bakstrebersk vil andre si. Smaken er som baken, den er delt.
Udemokratisk
Dessverre handler ikke denne debatten om smak. Den handler om normativitet, om dyptpløyende, komplekse og usunne strukturer som har fått feste i en liten kultur over lang tid der mange ikke våger å si hva de mener i frykt for konsekvensene. Det er alvorlig.
Her har vi alle et ansvar, enten vi er kulturaktør, politiker eller publikum. I et demokrati skal det være plass og åpenhet for alle slags uttrykk, folk og smaker. Ingen har pr definisjon mer rett til en plass enn andre.
Så er det selvsagt ikke feil å tjene penger på et produkt man vet vil selge. En skal bare være forsiktig med lene seg til det bestående og tro at det er det eneste rette. Svarene finnes sjelden hos én kilde. Det er i summen av dem den magiske innsikten oppstår.
Det kommer hele tiden nye stemmer og impulser på kulturfeltet som åpner helt nye perspektiver og skaper ny undring. Det må det være plass til, også i Nord-Trøndelag.
Nina Wester er teaterregissør fra Otterøya
En versjon av dette innlegget er også publisert i Trønder-Avisa 13. oktober