Raseri og kjedsomhet

– Det største problemet er at det menes for lite, og at jazzkritikken gjør seg selv overflødig ved kun å gjengi presseskriv og konstatere at musikk blir utgitt, sier trompetisten Thomas Husmo Litleskare, som omtaler mye av kritikken innen jazzsjangeren som «steril».
Da teatersjef Jon Refsdal Moe i vinter, i et Klassekampen-intervju, etterlyste en mer kritisk diskurs som hans felt kunne gå i dialog med, svarte saksofonisten Harald Lassen med følgende Twitter-melding: «Bytt ut teater med jazz. Spikeren på hue».
Ballade har vært i kontakt med Lassen og flere andre musikere med jazzbakgrunn, som sier at de opplever mye av musikkritikken i dag som uengasjerende. Flere kvier seg litt for å uttale seg av forskjellige grunner. Men Lassen peker på namedropping av jazzutdanninger som et eksempel på et forslitt kvalitetskriterium. Et annet ankepunkt som nevnes er at anmeldelsene bærer preg av å være «mer pr enn kritikk».

Mens kritikkdebatten den siste tiden har handlet om utøverens mulighet til å gå kritikken i møte, og ønsket om en slags objektiv dom, synes Litleskare å etterlyse mindre lojalitet overfor utgiveren. Han mener det er et utbredt problem at anmeldere gjengir presseskrivet de får tilsendt fra plateselskapet.
– Dette fører til at det stort sett blir veldig intetsigende anmeldelser, faktabokser forkledd som omtale. Som musiker er jeg ikke nødvendigvis ute etter mer tabloide artikler og at blodet skal flyte når debutanter slipper skive, men et spenstigere ordskifte rundt jazzutgivelser, at man stiller spørsmål ved trender og setter utgivelser i perspektiv, sier Litleskare.

Dette fører til at det stort sett blir veldig intetsigende anmeldelser, faktabokser forkledd som omtale.

Både og eller verken eller
Jazzkritiker Chris Monsen mener musikerne reiser et interessant spørsmål. Men han synes det er vanskelig å svare på hvorvidt kritikken er berettiget.
– For min egen del mener jeg alltid noe om de verkene jeg skriver om, men jeg ser ikke bort ifra at vurderingsaspektet kan ha tjent på å vært tydeligere i enkelte tekster. I en periode var noe av det jeg savnet mest med deler av norsk jazz- og musikkritikk beskrivelser og fortolkninger av lydene og musikken før man gav sin vurdering. Jeg opplever at dette har bedret seg, men det kan hende balansen har havnet for mye i den andre retningen igjen, sier Monsen.

Anja Lauvdal, som blant annet spiller i Broen, Moskus og Skadedyr, har inntrykk av at det er stor forskjell på hvordan musikken hun jobber med blir møtt i ulike kanaler. Lauvdal peker på Skrap-prosjektet, der hun samarbeider med tubaisten Heida Mobeck, som et eksempel.

Hovedproblemet, slik jeg ser det, er at bransjefolk og anmeldere drar på de konsertene det er mest forventet at de drar på

– Det første skrittet etter at vi har laget musikken, er å finne et plateselskap. Og plateselskapet vi havner på kommer til å bli tatt med i vurderingen når kritikerne skal anmelde plata. Det kan for eksempel være aktuelt å anmelde Skrap-prosjektet i et blad som Jazznytt, men dette tidsskriftet velger plater til dels basert på plateselskapets profil. I duoen vår vil vi gjerne utforske mot popsegmentet, for eksempel ved å få laget en remiks som kan være dansbar. Da kan det bli både og, eller verken eller, sier hun, med henvisning til hvor utgivelsen kan bli omtalt.
FØLG DEBATTEN: @BalladeNO på Twitter og BalladeNO på Facebook

Paradokser
Saksofonisten Mathilde Grooss Viddal opplever først og fremst at det er vanskelig å få kritikere til å komme på konsert.
– Det samme gjelder bransjefolk generelt. Usynliggjøring har vært en langvarig frustrasjon for meg. Jeg vet ikke om vi trenger strengere kritikk. Hovedproblemet, slik jeg ser det, er at bransjefolk og anmeldere drar på de konsertene det er mest forventet at de drar på, sier Grooss Viddal.

Da denne skribenten anmeldte Grooss Viddal og Friensemblets konsert i vinter, var hun kritisk til innfallsvinkelen, som hun mente betonte konsertens politiske fremtoning på bekostning av musikken.
– Jeg satte stor pris på at du kom. Og jeg liker å få motstand. Debatt i seg selv, og i dette tilfelle om det er bra eller ikke med politikk i musikk, er interessant og konstruktivt for andre å lese og mene noe om. Der har du et poeng, det er bra med mer temperatur, men om det er kritikk vet jeg ikke, sier Grooss Viddal.
– Konserten med FriEnsemblet på Kampenjazz var spesiell, den var uten filter, vi trakk fullt av folk og for første gang fikk vi stående applaus. Hvorfor skal man ikke skrive at det var bra? Det er ingen i Norge eller verden som gjør akkurat det vi gjør. Synliggjør det.
Mangler arenaer
For ti år siden foregikk en lignende diskusjon om norsk jazz- og musikk-kritikk i Ballade. I dag er det kanskje slik at enda flere av musikerne som har jazzbakgrunn jobber både smalt og med mer kommersielle uttrykk. I tillegg har det kommet til flere publikasjoner som ENO (nå nedlagt som magasin, red.anm) og Klassekampens musikkmagasin, som i likhet med Ballade anmelder flere ulike musikkformer. Jazznytt er dessuten blitt relansert.
Anja Lauvdal mener de sjangermessige begrensningene som finnes i dag dreier seg mer om arenaer for publisering av kritikk og om sjangerdefinering enn om kritikerne selv. Det er for få redaksjonelle plasser til det sjangeroverskridende, mener Lauvdal, som også er redaksjonsmedlem i Jazznytt. Da Broen spilte på Øya-festivalen i fjor, var P3 den eneste norske radiokanalen som anmeldte konserten. Hadde de samme musikerne spilt på en av landets jazzfestivaler, ville en konsert ha blitt omtalt av P2 eller P1.
«Den ubetydelige musikken»
Mens enkelte musikere omtaler jazzkritikken som uengasjerende, har det fra tid til annen oppstått frustrasjon etter krasse anmeldelser i mer tabloide deler av musikkpressen. Da Kim Klev i vinter omtalte Marte Ebersons debutalbum som «et tilskudd til den ubetydelige musikken» i Dagbladet, reagerte for eksempel flere musikerkolleger med raseri.

«Viss du virkelig ikkje likte musikken her, og heller ikkje har kunnskap til å foreta ein fornuftig presentasjon, kunne du like gjerne ha latt være å anmelde», skrev sangeren Hans Martin Austestad på sin åpne Facebook-side. Austestad kritiserte anmelderen for å ikke ta hensyn nok til opphavskvinnen: «Denne spalteplassen er tilegna artisten, som faktisk har gjort eit stykke arbeid som fortjener seriøs oppmerksomhet».
Gitaristen Stian Larsen, som blant annet er en del av duoen kÖök, har et inntrykk av at det verserer veldig ulike oppfatninger av hva en anmeldelse skal være blant musikere.
– Jeg tror noen synes at musikkanmeldelser skal basere seg på musikalske parameter, formale og målbare verdier, og ikke personlige meninger. Men det blir paradoksalt hvis man har et syn på anmeldelser som innebærer at de fleste får hederlig omtale. Det vil føre til at kritikken også mister helt sin troverdighet og verdi, sier Larsen.

Det blir paradoksalt hvis man har et syn på anmeldelser som innebærer at de fleste får hederlig omtale.

Spørsmålet om subjektivitet
Frilansanmelder Kim Klev, som skriver for blant andre Dagbladet og Jazznytt, mener strenge dommer, som den Marte Eberson ble til del, er nødvendige for å få en reell kritisk debatt. Og at graden av temperatur i musikkritikken handler mer om subjektivitet enn om sjanger eller hvor anmeldelsene trykkes.
– Iblant kan man få inntrykk av at både musikere og publikum er overbevist om at en anmeldelse skal være en objektiv vurdering. Men selv om en musiker har en god intensjon bak og har jobbet lenge med en plate, gjør ikke det nødvendigvis at utgivelsen er bra. Hvis man behandler musikk som en museumsgjenstand, får man gjerne en form for kritikk der anmelderen i bunn og grunn ikke mener noen verdens ting.

Av kritikken fra musikerhold i etterkant av Eberson-anmeldelsen, sier Klev at han først og fremst er uenig i premisset om at dersom man misliker noe, så skal man la være å anmelde det.
– Det vil ikke bare bety at en kritiker blir nødt til å gi fra seg for eksempel en kjip skive etter å ha lyttet grundig til den, men også at all kritikk skal være positiv, sier han.
Klev er derimot enig i at det bør stilles krav til anmelderens musikkunnskaper. Problemet er bare at det er vanskelig å ta stilling til hvilke, påpeker han.
– Man blir kritiker fordi man er en lidenskapelig musikk-kjenner. Men det er vanskelig å vite hvilke forkunnskaper man savner: Er det snakk om å vite hvilke instrumenter, akkorder og meritter som ligger til grunn for musikken? I så fall beveger man seg mot en kritikk som vektlegger intensjonen, og ikke energien som trer frem i det ferdige musikkstykket. Det siste er mye vanskeligere å sette ord på, men er det jo til syvende og sist det som bestemmer om det er verdifull kunst eller ei.
Og det er fortsatt slik at de største spørsmålene gjenstår: Hvordan skaper vi arenaer som bygger ned grensene? Og hvordan kan hele feltet – også musikerne – bidra til en kritisk diskusjon om musikken som interesserer både musikere og lesere?
Jazznytt-redaktør Rob Young har takket nei til å kommentere artikkelen fordi han ikke hadde tid. Hans Martin Austestad og Marte Eberson har ikke svart på journalistens henvendelser.