Båndene musikerne mellom gjorde samarbeidet mellom Friensemblet og fløytisten Naïssam Jalal til en sterk protest, mener Embret Rognerød.

Naïssam Jalal Foto: Trygve Bjørkli

Vi er gjort oppmerksom på noen faktafeil i artikkelen. Bl.a. skrev vi opprinnelig om Viddals verk El Aaiun — Across the Border at det var dedisert dedisert til Vest-Saharas kamp for uavhengighet, og vi skrev at det ble gitt støtteerklæringer til Vest-Sahara også denne kvelden, noe utøverne oppgir at ikke er tilfellet. Vi oppgav også at Sattar Al-Saadi deltok ved konserten, det korrekte er at hans bror, Safaa Al-Saadi medvirket. Disse feilene er nå endret.

Allerede før konserten kom i gang, gjorde Mathilde Groos Viddal og Friensemblet det klart at de – og den spesielt inviterte fransksyriske fløytisten Naïssam Jalal – hadde mye på hjertet: I invitasjonsteksten til Nordic Black Theatre ble det proklamert at Friensemblet er et grenseløst jazzensemble.

I løpet av kvelden kom musikerne med støtteerklæringer til de syriske martyrene og Groos Viddal leste også opp et utdrag fra Malalas nobelpristale.

Det er ikke første gangen Groos Viddal lar politiske budskap ledsage musikken sin: Til Vossajazz for tre år siden skrev hun bestillingsverket El Aaiun – Across the Border, som er inspirert av en reise til Vest-Sahara under den arabiske våren.

Mathilde Groos Viddal, Friensemblet og Naïssam Jalal Foto: Arne Raanaas
Mathilde Groos Viddal, Friensemblet og Naïssam Jalal Foto: Arne Raanaas

Residerende kapellmester
Konserten med Friensemblet og Jalal var en del av det residerende kapellmester-konseptet til Kampenjazz, der én musiker får presentere tre ulike musikalske prosjekter på rad. Dette representerer en konsertform som verken musikere eller publikum i Oslo er bortskjemt med, og det var til gjengjeld folksomt på Caféteateret på en kald søndagskveld i februar.

Kanskje inviterer formatet også til den typen utforskning som ensemblet vektla under konserten, at kapellmesteren kan utforske konteksten og ulike måter å forholde seg til offentligheten på.

Det er flere store ensembler på den skandinaviske jazzscenen om dagen, og mange av dem spiller med høyt volum (ta for eksempel Paal Nilssen Loves Large Unit). Også friensemblet til Viddal er hardtslående, de baserer seg på grundige arrangementer, klare melodilinjer og fast rytmikk, men vier samtidig plass til improvisasjon.

Det første settet, der Viddals egen musikk ble fremført, inneholdt flere lengre, energiske strekk, avbrutt av noen intense, mer sparsommelig instrumenterte deler (blant dem et fint åpningsparti som bygget på et tett samspill mellom vibrafon og fløyte). Friensemblet har mye å spille på, og det velger de også å gjøre: Ensemblet er satt sammen av både fiolin, vokal, bass, blåsere, tangenter og melodisk slagverk. De blander konsekvent akustiske og elektroniske virkemidler: bearbeidede, filtrerte trompetklanger og lyden av buen på en kontrabass.

Mest fremtredende i mine ører er likevel rytmeseksjonen. Under store deler av konserten var to trommeslagere i full aktivitet bak hvert sitt trommesett, i tillegg til perkusjonisten. Viddals albumtittel «Undergroove» er treffende, for mye foregår nettopp over groover og med dette får ensemblet et visst jampreg.

Mathilde Groos Viddal Foto: Arne Raanaas
Mathilde Groos Viddal Foto: Arne Raanaas

Spilte for Syria
Naïssam Jalal, som har studert klassisk orientalsk musikk i Damaskus, jobber med svært ulike ensembler (deriblant en duo med en fransk rapper og beatboxer). Dette går tydelig frem av måten hun spiller på, her hører man både elementer fra jazzfløyte-tradisjonen og fra arabisk folkemusikk. I begynnelsen av konserten virket det som om hun bevisst holdt seg litt i bakgrunnen, men til gjengjeld kom Jalal klarere til sin rett etter hvert, med en klar og kraftfull fløytetone, som både bar soloene og temaene med autoritet, også når hele bandet var i aktivitet.

Jalal innledet det andre settet, som hovedsakelig besto av hennes egne komposisjoner, med beretninger om syriske utrydningsleire og de håpefulle menneskene som gikk ut i gatene i Damaskus i dagene og ukene før borgerkrigen brøt ut. Deretter spilte hun en friimprovisasjon tilegnet den syriske befolkningen.

Disse første minuttene av settet var direkte smertefulle å lytte til, men smerten føltes både nødvendig og i tråd med det politiske engasjementet musikerne la opp til.

Disse første minuttene av settet var direkte smertefulle å lytte til, men smerten føltes både nødvendig og i tråd med det politiske engasjementet musikerne la opp til. Jalals innledende budskap var ufiltrert – hun sa akkurat det hun mente – og hun var synlig preget da hun snakket om tragedien. Hun fulgte opp med å lese en tekst på fransk om kjærlighet, ID-papirer, landegrenser og byråkrati senere i settet.

Mye av musikken hennes er nærmest dansbar, og andresettet var litt strammere, og kanskje også noe mer umiddelbart og tilgjengelig enn det første, uten at overgangene til Viddals egen musikk virket direkte brå. Friensemblets samarbeid med Jalal fremstår i det hele tatt som naturlig av flere grunner: Viddal skriver musikk som er inspirert av arabisk folkemusikk, og de to virker begge å ha en forkjærlighet både for improvisasjon og å begrunne uttrykket sitt politisk.

Det tjue minutter lange bestillingsverket fra Vossajazz som avrundet konserten ga også plass til Safaa Al-Saadis arabiske vokal og en luftigere oppbygning. Konserten trengte dette verket, som utviklet seg saktere og mer gradvis enn de klarere dynamiske kontrastene som preget store deler av konserten.

Naïssam Jalal Foto: Arne Raanaas
Naïssam Jalal Foto: Arne Raanaas

Politiske fallgruver
Politisk engasjert kunst avkrever gjerne at vi forholder oss aktivt til den, men det finnes også flere feller: Innprentingen av det politiske budskapet kan bli for insisterende, samtidig som musikerne er avhengig av å ikke etterlate lytteren i en bekvem situasjon dersom budskapet skal ha noen gjennomslagskraft. Man kan møte all verdens ubehag, gå i baren og kjøpe noe å drikke, og dra trygt hjem igjen etter å ha klappet bandet av scenen.

Selv synes jeg overgangen fra politiske tekster til musikk, og hvordan disse farger av, er spesielt vanskelig å ta stilling til. Hvordan bedømmer man musikken som spilles rett etter et vitnesbyrd fra krigen i Syria? Hva er musikernes motiv – i og utenom musikken?

Et annet spørsmål som aldri lurer særlig langt unna, er hvilken gjennomslagskraft kunsten egentlig har, rent politisk.

Et annet spørsmål som aldri lurer særlig langt unna, er hvilken gjennomslagskraft kunsten egentlig har, rent politisk. Til en viss grad blir det også et spørsmål om hvorvidt man er enig, noe som kan redusere opplevelsen.

Jeg mistenker at de fleste i publikum allerede ønsket det beste for de konfliktområdene musikerne viet oppmerksomhet, og jeg skal innrømme at da konserten ble innledet ved at man stadfestet at musikk kan bygge broer, var min første tanke at denne typen språkbruk fort blir for uforpliktende, at lite skiller ordvalget fra kulturpolitikernes festtaler.

Men det politiske rammet først og fremst inn konserten, musikerne holdt ikke rene appeller, de kom med budskap om forsoning og menneskeverd. Heldigvis legger Viddal også opp til en demokratisk samspillsform, der hun selv sjelden stjeler oppmerksomheten, og jeg opplever at det opprørske ligger i insisteringen på det musikalske samarbeidet over landegrensene, en generøs form som også ivaretar det tvetydige.

Det finnes muligens et mer kynisk, politisk svar på påstanden om at musikk kan bygge broer (i hvert fall følte jeg meg temmelig maktesløs under Jalals vitnesbyrd). Men ved å insistere såpass sterkt på de båndene musikere mellom som Friensemblet også gjør, heller jeg likevel mot at konserten ble en sterk protest.

Publisert:

Del: