David Bowie døde søndag, 69 år gammel. Vi gjenpubliserer denne anmeldelsen av utstillingen ”David Bowie is…” fra 2013, skrevet av Arvid Skancke-Knutsen.

Hva har popikonet David Bowie betydd i Norge? Vår skribent Arvid Skancke-Knutsen trekker frem et eksempel på et møte mellom samtidskunsten og populærkunsten, og gir i denne artikkelen et grunnlag for forståelsen av Bowie som musikalsk figur og størrelse.

Denne vårens og sommerens store museumsbegivenhet i London er utstillingen med David Bowie på Victoria & Albert Museum. Utstillingen åpnet 23. mars, og står helt frem til 11. august. De dårlige nyhetene for norske tilreisende er at alt er utsolgt. De gode nyhetene er at det likevel legges ut en god bunke billetter hver dag, slik at du kan skaffe deg inngang ved personlig oppmøte. Det lønner seg nok å være ganske tidlig ute, akkurat som til en konsert du gjerne vil ha med deg.

Og nettopp en konsertopplevelse er kanskje det mest nærliggende å sammenligne denne utstillingen med. Det byr på et vell av visuelle og lydmessige inntrykk, og er samtidig en kaleidoskopisk tripp gjennom vår nære samtid. Den handler om ett menneskes reise gjennom verden, og viser byggesteinene som David Robert Jones fra Brixton måtte ta i bruk for å bli et musikalsk og kulturelt ikon.

David Bowie is…
En av grunntesene til utstillingen er at David Bowie ikke finnes i virkeligheten. Han er en konstruksjon, først og fremst av Jones selv, men stadig tilført nye lag og myter av både fans og media. Vi snakker om en ung gutt fra arbeiderklassen i etterkrigstidens England, der moren jobbet som kinobetjent, mens faren arbeidet for det største organisasjonen for omplassering av vanskeligstilte barn. Selv disse enkle faktaene kan tolkes symbolsk, der den voksne Bowie gang etter gang har omplassert sine skikkelser i et drømmenes teater.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Alle Bowies figurer er foreldreløse, samtidig som de er konstruksjoner. Utstillingen bærer den åpne tittelen ”David Bowie is…”, der man selv kan fylle ut konteksten. Den er et sveip gjennom mer enn femti år med populærmusikkhistorie, samtidig som den også innebærer en ytterligere ikonisering av mannen og myten. Albert & Victoria har lagt store ressurser i presentasjonen, som virkelig er en kulturell konge, en moderne farao, verdig. I en glasskiste ligger en dukke med kostymet fra omslaget til ”Ziggy Stardust”, som en parallell til mumiene på British Museum.

Swinging London
Aller mest imponerende er kanskje grundigheten og idérikdommen til kuratorene , der vi først guides gjennom røttene til den fiktive og flyktige Bowie. En glassmonter er fylt med nærmere en million riskorn, som representerer alle menn og kvinner som ble født i samme år som Jones. Vi ser skiftende tablåer fra etterkrigstidens England, der et gutterom sakte forandres til en toetasjers buss på vei gjennom London. Vi opplever hvordan det grå, industrialiserte bylandskapet sprekker opp, der tilbudet av ikke-konforme rollemodeller plutselig skyter fart gjennom bøker, filmer, TV-program, rockekonserter, økt velstand, moteblader og kunst-happenings. The Swinging Sixties er født.

Et av de mest fascinerende aspektene ved ”David Bowie is..” er nettopp anegalleriet til Bowie. Dette er en safari gjennom vår egen samtid, der trekkene til Oscar Wilde, Aleister Crowley, Gilbert & George og Andy Warhol dukker opp på alle kanter, sammen med de ikoniske ansiktene til Judy Garland og Marlene Dietrich. Den unge David Jones er en svamp som suger til seg alle inntrykkene, og sakte bygger sin egen personlighet utfra dette puslespillet. ”Look Back In Anger” møter ”Queen Magazine”. En smilende Tommy Steele titter mot gangsterbrødrene Kray. Dystopiene til Orwell og Ballard smelter sammen med tysk ekspresjonisme. Buddisme, Brel og butho-teater.

”Jeg leste bøker og hørte på musikk som lå utenfor min rekkevidde. Etter hvert likte jeg det, og oppdaget at det var blitt en del av meg.” Dette sitatet kan være et godt råd for alle unge mennesker, samtidig som det rommer muligheter for å gå seg bort i blindveier og labyrinter. Den kulturelle revolusjonen på sekstitallet var et viktig og frigjørende prosjekt, men krevde også sine ofre.

Moonage Daydream
David Bowie – som blir artistnavnet til Jones fra 1965 – var et ektefødt barn av romfartsalderen, og formulerte fantastiske, men samtidig apokalyptiske sider ved fremtiden. Major Tom er det første symbolet på det moderne mennesket, astronauten som selv blir oppslukt av det endeløse rommet han er sendt for å utforske. Noen år senere kommer Ziggy Stardust, som selv stammer fra stjernene, til en jord som i løpet av kort tid er dømt til undergang.

Det går en dyster grunnstemning gjennom store deler av Bowies verker på 70-tallet, som kanskje topper seg i ”Diamond Dogs” fra 1974, men som også leder nokså naturlig til Den Delte Byen. Berlin blir bakteppet for hans siste store kunstneriske triumf, platetrilogien med Tony Visconti og Brian Eno. Men samtidig finner det beste av arbeidene hans hele tiden en vital balanse mellom eros og thanatos, mellom det livsbejaende og det dystopiske. I løpet av et ekstremt aktivt tiår er han med på å sprenge rammene for popmusikken, og flytter samtidig grensene for hva populærkultur kan være. Han blir dessuten den første postmoderne popmusikeren, lenge før begrepet blir et forvirrende allemannseie.

Alt dette mangfoldet speiles forbilledlig i utstillingen, der flere hundre gjenstander, instrumenter, skisser, brev og kostymer er lånt ut fra Bowies eget arkiv. Det er ellers interessant å merke seg hvordan samfunnet etter hvert sklir i bakgrunnen, parallelt med at Bowie selv blir greater-than-life. Samtidig vokser også følelsen av at vi befinner oss i et moderne mausoleum, et høyteknologisk og gigantisk gravkammer for en seks og seksti år gammel brite som tross alt gjorde sine beste ting for 30-40 år siden, og som forlot hjemlandet alt i 1974.

Station to Station
Om ”David Bowie is…” er verdt et besøk? Det kan du banne på! Bare følelsen av å gå rundt inne i det enorme hovedrommet mot slutten av utstillingen, der gigantiske TV-skjermer viser klassiske konsertopptredener, er noe alle musikkinteresserte bør unne seg. I tillegg får du egne rom som er viet Bowies (noe blandede) skuespillerkarriere, Berlin-oppholdet og popsangeren-som-moteikon, samtidig som du hele tiden blir foret med detaljert informasjon over headsettet. Du får Bowies egne kommentarer på øret, men også interessante intervjuer med folk som den japanske designeren Kansai Yamamoto, som skapte mange av Bowies scenekostymer i første halvdel av 70-tallet.

Magien fra disse gylne årene ligger nettopp i blandingen av øst og vest, det velkjente og det fremmede, det forankrede og det flytende. I spenningsfeltet mellom det regisserte og det rebelske, det intellektuelle og det instinktive, det mekaniske og det menneskelige. Og de stadige hamskiftene er samtidig selve nøkkelen til at Bowie fungerer så godt fungerer som speil og tidsbilde for en hel epoke. Ved å fryse disse kvikksølvaktige kvalitetene, og bre dem ut foran oss som elementer i et nostalgisk wunderkammer, blir ”David Bowie is…” en strålende, viktig og dypt underholdende opplevelse.

Det er i det hele tatt svært vanskelig å forestille seg noen annen artist som kunne ha akslet hele 70-tallet som Bowie.

Loving the alien, indeed.

Hjemmesiden til Victoria & Albert Museum finner du her.

Publisert:

Del: