Claudia Scott har levd et liv i musikk, men er bekymra for spillemulighetene til yngre generasjoner musikere. (Foto: Annette Larsen)

Claudia Scott: – Spillestedene må reddes

Claudia Scott vil utjevne med inntekter fra de store arrangørene.

Kalender

New York? New York?! Here we go again

25/05/2024 Kl. 17:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

25/05/2024 Kl. 19:00

Oslo

Roger Arve Vigulf og strykere

26/05/2024 Kl. 19

Vestfold og Telemark

Ensemble Ernst på Ridehuset

26/05/2024 Kl. 18.00

Oslo

Den erfarne artisten vil ha utjevnende ordninger for å redde live-Norge.
– Jeg var så heldig som fikk være med på musikkens gullalder. Jeg begynte å spille og synge med min far som barn – og profesjonelt siden 1983. Den gang hadde annethvert lille sted et samfunnshus vi kunne spille på. Det var masse å gjøre over hele Norge og spillejobber til alle, forteller Scott til ballade.no.

Sin første av flere Spellemannpriser mottok hun i 1985, og har spilt og skrevet låter for seg sjøl og andre i populærmusikken i nesten femti år.

– Trøndelag er kanskje den regionen der folk er flinkest til å bruke de tilbudene som finnes. Men alle steder sliter, sier Scott.

Ideen om redning har hun fra et musikk-Europa som forteller om klubbdød der små og mellomstore klubber går konkurs.

Ballade og flere musikkmedier har fulgt konsertmarkedet de senere åra, med blant annet internasjonale oppkjøp og sammenslåinger mellom norske selskap. Musikkbransjeaktører trekker fram at dette både styrer artisthonorarer og tilbudet til publikum. Flere frykter at mindre arrangører utkonkurreres.
Les for eksempel Prisgalopp i artisthonorarer – eller Kontekst sin sak Elitefestivalene styrer hele Norge.
Ballade har også flere oppfølginger og meningsinnlegg om sammenhengene:
– For hvert år jeg booket fikk jeg mindre og mindre for pengeneeller les Markedssvikt i live-markedet – det er nå den egentlige krisen begynner.

I Storbritannia foreslår The Music Venue Trust en fast småsum hver gang en billett selges til et stort arrangement, og dette er igjen inspirert av en fransk ordning. Claudia Scott tar til orde for en lignende ordning her, fordi hun ikke vil at konsert-Norge får færre steder å spille. Scott tenker særlig på de små og mellomstore klubbene som kan slite når konsertbilletter må konkurrere mot at også alt annet blir dyrere.
Dersom de lokale stedene ikke klarer seg, vil det resultere i tapte arbeidsplasser, for musikere, lyd- og lysfolk og flere i hele næringskjeden. Kulturen blir fattigere og rekrutteringen av yrkesmusikere mindre.

Scott sier hun ikke har en løsning for hvor grensa skal gå for hvem som skal betale, og til hvem.
– Men dette er et problem som jeg synes bransjen selv må kunne klare å håndtere, og vi må redde de mulighetene som fortsatt finnes for å holde liv i konsert-Norge.
Hun er redd den gamle «pay to play-skolen» der artister i praksis må betale for å spille seg opp en karriere gjelder flere og flere, og større og større del av musikerkarrierene.

– Når man ser hva Ticketmaster tar i gebyr per konsert, må man kunne ta en tier eller mer fra hver solgte billett til midler til de mindre scenene?

Kulturhusene, som utgjør et nettverk av scener i en rekke kommuner og skal dekke opp behov for livemusikk til store deler av befolkninga, mener hun følgende om:
– Det er kun de til enhver tid markedsledende artistene som fyller kulturhusene, samtidig som husene konkurrerer med de lokale klubbene.

I 2022 sa kulturhusene sjøl at de opplevde kraftig nedgang i både publikumsbesøk og aktivitet.

Claudia Scott og faren, Clive Scott, her sammen på konsert til støtte for hjelpearbeid i Øst-Timor i 2003. (Foto: Privat)

– Jeg vil redde de lokale arrangørene, og når folk ikke har råd til å gå ut, velger de kanskje den ene kulturhuskonserten, eller den ene store festivalen. I det minste har de bare råd til å kjøpe noen få billetter når alt har blitt dyrere for den jevne forbrukeren, sier Scott. Hun beskriver en trend i hele Europa, som hun mener å se i Norge også:
– Spesielt etter pandemien, har de voksne artistene og deres voksne publikum vendt seg i stor grad til å sitte hjemme. Samtidig har flere utenlandske aktører fått en fot innenfor i arrangørmarkedet, og da dør de små stedene rundt denne, av konkurransen.

Så Scott håper på en liten, omfordelende avgift fra arenakonsertene og storfestivalene, for å holde musikere og konsertstedene i gang resten av året.
– Det har aldri vært så mange gode artister som nå, men heller aldri så mange band som ikke har råd til å spille! Fordi klubbene ikke har råd til å engasjere band med de utgiftene det medfører. Fordi vi ikke har indeksregulert lønn men like forhøyede levekostnader, må mange nå spille dobbelt så mye for å få ut samme lønn som tidligere, minner Claudia Scott om.

Og i Scotts andre hjemland, hva er ståa der? Ved nyttår sa TMV at hvis de i engelsk bransje ikke får til en egen løsning, er krisen så stor der at de ber britiske myndigheter om å sette i gang et lovpålagt system for omfordeling mellom de store og de små arrangørene.

Ballade har forelagt Nina Hodneland, leder av interesseorganisasjonen for de om lag 130 kulturhusene i landet, Norske kulturhus, utsagnene og forslagene fra Claudia Scott.

Hodneland svarer slik (merk at svar kom 30. april, publisert av Ballades redaktør 2. mai, også publisert som egen sidesak 2. mai kl 06.15):
– Vi har ropt varsko om situasjonen i flere år, og derfor setter jeg egentlig stor pris på denne typen tilbakemelding fra utøvere.

– Jeg snakker veldig gjerne om «glansbildene» og trekke frem de programmerende og produserende kulturhusene som gjør det svært godt, men vi kjenner oss dessverre igjen i beskrivelsen, sier Hodneland.

– «Kulturhusmodellen» gjør at man får en situasjon der nettopp de markedsledende artistene er de som i stor grad turnerer på kulturhusene. Det er ikke noe galt i å vise de markedsledende artistene, og «det publikum vet de vil ha», men Norske kulturhus er bekymret for mangfoldet i programmeringen på kulturhusene, både på musikk og scenekunst, fortsetter hun.

– Medlemmene i Norske kulturhus har en ting til felles, de eies alle av kommunen. I en ekstremt presset kommuneøkonomi opplever husene at utleiemodellen, med minst mulig økonomisk risiko for kulturhuset, foretrekkes av eier. Dette gjelder ikke alle, presiserer Hodneland, men sier at svært mange kulturhus hovedsakelig driver i dag med utleie, der risiko ligger hos artist. Da får vi fort en situasjon der det er de artistene som vet de kan fylle salen som leier seg inn, sier Hodneland.

Samtidig som eier (kommunen) ønsker mindre økonomisk risiko, noe som gjør at kulturhusene leier ut, fremfor å programmere, tar også publikum betydelig mindre «risiko» enn før, avslutter Hodneland.

Denne saken er oppdatert med sitater fra daglig leder av Norske kulturhus, Nina Hodneland, 2. april kl. 05.40. Sitatene hennes er i tillegg lagt til som en egen sidesak til denne på samme tidspunkt.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.