”Grorud, Oslo, 1971: Du digget bare ikke David Bowie. Ikke faen. Bare Yngve i Flaenveien digget Bowie, og det til de grader at han så ut som Bowie. Håret var farget rødt og sto til værs. Sminke. Dette var 1971. En annen tid. Begreper som «androgyn» og «metroseksuell» eksisterte ikke. Men Yngve var unntaket. Han var den modige i gaten. Vi andre, vi digget ikke Bowie. Vi turte ikke. Bowie var femi. Virkelig. Skikkelig femi. Han var sikkert homo også. Og det som verre var. Hvis det fantes noe verre. Vi snakker 1971, folkens.” (Fra Tom Egelands bokblogg, 2010)
Oh! You Pretty Things!
I 1971 ble glam rocken født. Det offisielle startskuddet går i mars 1971, da Marc Bolan igjen skal fremføre T.Rex’ nye single ”Hot Love” på Top Of The Tops. Bandet har opptrådt med den samme sangen en gang tidligere, men denne gangen kommer sminkøren Chelita Secunda opp med noe nytt. Rett før Bolan går på foran kameraene, legger hun et lag med glitter under øynene hans.
Resten er historie. Og det er til tider pophistorie av beste merke, der en rekke nye og gamle artister kaster seg på bølgen. To av de mest sentrale artistene, Marc Bolan og David Bowie, har begge bakgrunn i mod-bevegelsen på 60-tallet, der man visste hva klær og fremtoning betød. Nå blander man stilelementer fra Hollywood-glamour med science fiction-effekter, og snur en glitrende, kappekledd rygg til den ”naturlige” stilen til hippekulturen.
Mange av glam rockerne må regnes blant de mest innovative artistene som USA og Storbritannia kom opp med på første halvdel av 1970-tallet. Andre huskes nok mest som rent nostalgiske innslag, der bare camp-faktoren har gitt dem en litt kuriøs plass i pophistorien.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter
Men glam rocken slo. Og den drysset teatralsk stjernestøv over verden i disse årene, som ellers var preget av storpolitiske konfrontasjoner og skarpe skillelinjer. Idolbilder av artister som The Sweet, Slade, T. Rex, Gary Glitter, Suzi Quatro, Alice Cooper, Roxy Music og David Bowie ble forsiktig klippet ut av aviser og ukeblader, knapt uten en tanke på notisene om krigsfare, kommunisme og miljøproblemer som befant seg på baksiden.
Glam rocken slo. Nær sagt alle steder. Også her hjemme. Selv om sporene etter glam rock i musikk-Norge er få og forsinkede.
Dette skal handle om Norge. Og om det tilsynelatende paradokset ved at titusener av norske barn, ungdommer og unge voksne virkelig elsket denne musikkstilen, uten at vi noen gang fikk et eneste norsk band som satset på den.
The men who sold the world
Selv om glam rock-scenen primært kan regnes som et veldig britisk fenomen, var nordamerikanske artister som New York Dolls, Jobriath og Zolar X definitivt på ballen. I USA hadde man dessuten en viktig variant i ”shock rock”-bølgen, som Alice Cooper mer eller mindre oppfant ved inngangen til 1970-tallet, og som raskt fikk avleggere som Kiss. Dette skulle igjen bli mye av fundamentet for moderne hardrock, både visuelt og tematisk.
Kort sagt hadde glam rock alle forutsetninger for å bli en stor og viktig påvirkningskraft. Den bød på artister som gjorde kraftige innhugg på hitlistene over store deler av verden, var musikalsk variert, og skapte ofte avisoverskrifter. Likevel manifesterte den seg aldri riktig her hjemme.
— I Norge var scenen duket for en glam rock-artist som aldri kom. Grunnlaget var der, og tenåringene hadde smaken. Men han, hun eller de materialiserte seg bare aldri, sier den norske musikeren Bengt O. Hansen, som har skrevet hovedoppgaven ” Rock Rolled Into Lipstick” om det internasjonale glam rock-fenomenet.
A danceable solution to teenage revolution
Ballade har intervjuet flere norske musikere og skribenter om glam-årene. Flere peker på at en årsak til den manglende gjennomslagskraften kan ha ligget i at glam rock-fansen generelt sett nettopp var så unge, samtidig som hjemlige musikere kanskje ikke følte at stilen var ”ekte” nok.
— Glam rock forutsatte en pop/rock-profesjonalitet som ikke fantes i Norge, ikke før mot slutten av åttitallet. Vi hadde ingen Tony Visconti. Dermed var soundet uoppnåelig, mener forfatteren og musikeren Torgrim Eggen, som nettopp vokste opp med Bolan, Bowie og Roxy Music som musikalske helter.
— De hjemlige musikerne som eventuelt ville vært flinke nok til å håndtere denne stilen, var eldre og hadde helt andre idealer. Folk i min generasjon sleit hardt nok den gangen for å få til «Smoke on the Water» og «House of the Rising Sun», sier han.
Sons of the silent age
Men det kan ha vært flere årsaker også. Norge var på denne tiden et nokså konformt og lukket land. Vi hadde en TV-kanal og en radiokanal, som begge var drevet av staten. Vi hadde færre enn tusen innvandrere fra den såkalt tredje verden. Og selv om det norske mannsidealet hadde blitt myknet opp av 68-opprøret, var det fremdeles det ”ekte” og det ”naturlige” som sto i høysetet. Også i de alternative miljøene.
— Jeg tror det var en viss terskel for å kjøre et glam-image her hjemme, sier Dag F. Gravem, som er medforfatter av boken ”1968: Opprør og motkultur på norsk”.
— Bowie var for eksempel godt etablert før han glammet seg til, og det samme gjelder vel for Marc Bolan: det er ikke et image du tyr til sånn uten videre, før du har fått noe særlig med fans. I kombinasjon med jantelov, arbeiderklasseidealer om maskulinitet og venstresidens autentisitetsideal kan dette kanskje ha avskrekket noen fra å bli glammere.
Først i 1972 ble loven som forbød homoseksuelle handlinger fjernet i Norge. Straffen for homoseksuell praksis, eller medvirkning til dette, var satt til ett års fengsel. Det var den samme strafferammen som ved utuktig omgang med dyr. Loven var i praksis sovende, og ble foreslått opphevet allerede på 1950-tallet. Likevel tok det enda noen år før vi fikk de første åpne, homofile artistene her hjemme.
— Homsebevegelsen på den tiden insisterte på at homofile og lesbiske både så ut, og oppførte seg, som ”folk flest”, forteller Stein Fosslie, som i 1980 brøt tabuet rundt homofili med bandet Norske Gutter. – Det hadde de felles med ML’erne, som også ville fremstå som så folkelige og normale som mulig.
Teenage rampage
Det store gjennombruddsåret til glam rocken er nettopp 1972. Dette året slipper David Bowie ”The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From The Mars”. Ringo Starr fra The Beatles lager en helaftens kinofilm om Marc Bolan og ”T.Rextacy”-fenomenet, som for å understreke at noen andre nå har overtatt poptronen. I Norge ligger både Sweet, T. Rex og Alice Cooper høyt på singlelistene. Men i voksenverdenen er man opptatt av helt andre ting.
— I Norge var 1972 året for EEC-avstemningen. Den folkelige, politiske desentraliserte visepop-greia dominerte. Vi fikk Vømmøl istedet for glam, sier Torgrim Eggen.
Han får støtte av sosiologen, forfatteren og musikeren Kjetil Rolness, som selv har skrevet inngående om glamrocken i boken ”Vulgær og vidunderlig. En studie i utsøkt dårlig smak.”
— Her hjemme skulle rocken være flink, seriøs, ekte og politisk engasjert. Glamrocken i England paret derimot gammel rock’n’roll med bubblegum. Begge deler var bevisst «stupid» musikk. Og nordmenn var for dumme til å skjønne hva dét handlet om, ler Rolnes.
— Likevel er det jo rart at det ikke kom ett eneste forsøk på glam rock her til lands, når musikken tross alt var såpass populær.
Del to av denne artikkelen blir publisert på fredag.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
