Å være Oslo

«For Don Martin har det alltid handlet om tilhørighet og identitet, hvor du kommer fra, og hvem du er. Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen – Rudolf, Lillebjørn, Joachim, velg hvilken.»

Slik introduseres Don Martin – En mann for sin hatt på Rikskonsertenes hjemmeside. Forestillingen utgjør en del av det faste skolekonserttilbudet for ungdomstrinnet i Osloskolen denne høsten, og i løpet av tre uker har Oslorapperne Don Martin og Boss Castro fartet østkanten på kryss og tvers sammen med DJ Chali. I alt 20 skoler i bydelene Stovner, Alna og Østensjø er besøkt.

Jeg ble med på to stopp – Haugenstua og Oppsal – for å finne ut hvordan det ”å være Oslo” skaper gjenhør hos tenåringer på ulike kanter av byen.

Haugenstua represent!
Når jeg tirsdag formiddag ankommer skolegården på Haugenstua ungdomsskole er produksjonsteamet fra Rikskonsertene og skolens kulturkontakt i full gang med å rigge til utekonsert. Det varme høstværet har ført til en ad hoc endring i programmet: de to annonserte skolekonsertene er slått sammen, og den mobile scenen har fått en sentral plassering i skolegården. Riggen består av et høyt plassert DJ-sett i bakkant og en liten rektangulær scene i front; den er høy nok til at alle ser og lav nok til at publikum i front lett oppnår direkte, fysisk kontakt med rapperne.

Klokka nærmer seg konsertstart og ungdomskoleelever fyller gradvis opp skolegården og de fleste samles i en stor halvsirkel rundt scenen. Noen flokker seg rundt Boss Castro – Haugenstua-rapperen som også skrev sine første rim som elev ved nettopp denne skolen – mens låta «Jeg har mitt hjerte i Oslo» strømmer ut fra høyttalerne.

– Er dere klare for Don Martin?

DJ Chali varmer opp publikum mens han snurrer den gamle Oslo-schlageren. Don Martin og Boss Castro dukker opp på scenen. – Gi en stor applaus for Boss Castro! fortsetter DJ Chali. Publikum applauderer og hoier. Boss Castro spiller på hjemmebane og ungdommene på Haugenstua vet uten tvil å sette pris på en lokal raphelt. Det er likevel ikke gitt at et par hundre ungdomsskoleelever lar seg rive med tidlig en tirsdag formiddag, og det er tydelig at gruppa ikke faller for fristelsen å hvile på opparbeida lokale meritter.

I løpet av snaue førti minutter serveres publikum for en tydelig gjennomarbeida konsert der alvorlige tema pakkes inn i et lekende uttrykk, uten at det på noe punkt fremstår fjasete eller ubetydelig. «Isbilen» er et godt eksempel på hvordan forholdet mellom lek og alvor balanseres i denne konserten. Don Martin introduserer låta med å fortelle om tanker han har gjort seg om det å skulle bli far; hvilket forbilde han har ønsket å være for sin datter og hvordan han selv husker å ha sin pappa som forbilde. «Isbilen» kjører i gang og idet den når hooket (refrenget) er hele publikum med og ”styrer” (luft)isbil.

Den fysiske gesten gir meg umiddelbare assosiasjoner til gangsterrappere som i lett tilbakelent stil cruiser gatelangs – gjerne i en senka sportsbil – men som i møte med denne rapteksten gis en ironisk tvist:

Faren min jobber på såpefabrikk, snakker du dritt
Kommer pappa og kaster klorin i øyet ditt
Vi slåss som ville dyr til vi hører isbilen ringer
Så handler alt bare om is og alle mann springer

Mens gesten bygger opp under en sjangerkonvensjonell macho attityde spiller rapteksten på lag med ukonvensjonelle helter, der ”Faren min er sterkere enn din” – tematikken etableres gjennom uvante språklige vendinger. En herlig omskrivning av hooket i Wu Tang Clans kanskje mest kjente låt «C.R.E.A.M» illustrerer poenget:

Is rules everything around kids – krokan, pistasj-is
Når du får kids så forandres alt shit

Svart på hvitt fremstår linja som et underlig grep der den griper tilbake til den hardtslående flowet (vokalstilen) i en av 90-tallets mest betydningsfulle raplåter. I sin musikalske sammenheng derimot – Don Martins knivskarpe flow i kombinasjon med et old school-inspirert beat og Boss Castros stødige backing – låter dette både tøft, overbevisende og ikke minst lekent.

Ut fra publikums reaksjon å dømme, ser det ut som om den barnlige omskrivninga av amerikansk hardcore rap går rett hjem selv hos de ”kuleste kidsa” i klassen. For dette handler som sagt om mer enn tull og tøys, det handler om en myndiggjøring av ens egen posisjon, uavhengig av kulturell eller materiell status. Satt inn i en sjangerkonvensjonell ramme er det nærliggende å tenke hvordan denne konserten også spiller på ideen om å ”holde det ekte”, der nettopp det å representere sin egen bakgrunn fungerer som omdreiningspunkt i forhandlingen av artistkredibilitet. Både Don Martin og Boss Castro kjenner spillereglene: de rapper om en virkelighet som ligger nært opp til eget levd liv og leverer tekstlinjer med rapteknisk kyndighet. Når en av elevene bak meg kauker ”Haugenstua represent!” idet beatet til låta «Represent» strømmer ut fra høyttalerne, understreker dette for min del hvordan konsertens gjennomgående tematikk om identitet og tilhørighet får sin lokale manifestasjon i denne skolegården.           

Oppsal: opp med henda!
Jeg trasker over veien til den lokale skolen i mitt nabolag, og er spent på hvordan lokalpatriotismen jeg opplevde i Groruddalen vil finne sitt uttrykk langs Østmarkas kant. Dagens konsert samler ungdomstrinnene fra tvillingskolene Oppsal og Vetland, sistnevnte en spesialskole for hørselshemmede elever. På skolens hjemmeside kan vi lese at en av grunnelementene i tvillingskolemodellen er ”samarbeid, kontakt og deling” og skolene legger derfor vekt på at hørende elever fra Oppsal og døve og tunghørte elever fra Vetland samles rundt kulturelle opplevelser.

– Er dere klare for Don Martin?

To elevarrangører fra Oppsal skole roper i mikrofonen fra den lille scenen som står midt i den romslige samlingssalen. Over høyttalerne får jeg et gjenhør med Gunnar Eides hjertelige Oslohyllest. Musikalsk og formmessig er konserten til forveksling lik den på Haugenstua, med samme settliste og en dialog med publikum som etableres over tilsvarende formularer. En merkbar endring er at konserten foregår innendørs, noe som legger til rette for en tettere men også potensielt stivere ramme. Et befriende aspekt ved besøket på Haugenstua en uke tidligere, var nettopp fleksibiliteten i produksjonen som gjorde det mulig å flytte konserten ut i det fri. Jeg var dermed spent på hvordan dette formatet ville fungere i en fullt opplyst skolesal omkranset av undervisningsbyggets sedvanlige institusjonspreg. I denne konteksten opplever jeg at plasseringen av den lave mobile scenen midt på gulvet fungerer som et godt produksjonsmessig grep: Både fordi det etableres en uformell setting der publikum står i halvsirkel rundt scenen, og fordi den fysiske nærheten som oppstår mellom rapperne og publikum innbyr til interaksjon på flere plan.

Don Martin og Boss Castros vet å utnytte dette, og etablerer raskt direkte kontakt med elevene gjennom dialog, håndhilsing og blikkontakt. På Oppsal får det kommunikative aspektet en ekstra dimensjon i og med at hele konserten oversettes til tegnspråk av skolens egen tegnspråktolk, Marianne Michelet. Det ligger utvilsomt mye forarbeid i å skulle simultanoversette ordtette raptekster, men det som kanskje imponerer mest er måten Michelet også klarer å fange opp attityden som Don Martin og Boss Castro byr på, gjennom ansiktsuttrykk og kroppsspråk. På sett og vis oppleves det som om konserten får en ekstra utøver med på laget. Noe som forsterker dette inntrykket er at begge rapperne inkluderer elementer fra tegnspråk – applaustegnet etableres etter hvert som et slags gjennomgangstema – og som bidrar til å understreke det deltakende aspektet ved konserten. For meg gis dermed Don Martins gjentatte oppfordring om å være ”stolt av den du er sjæl” med en ekstra tyngde og aktualitet i møte mellom hørende og hørselshemmede elever på Oppsal.

Hele byen kant i kant
Låtene som presenteres i Don Martin – En mann for sin hatt bærer tydelig preg av rappernes egen lokale forankring, og som nevnt innledningsvis er en slik forankring helt avgjørende for å etablere troverdighet innen rapsjangeren. Et springende punkt blir dermed hvordan og i hvilken grad det spesifikt lokale oppnår gyldighet utover sin egen kontekstuelle ramme.

Det som blir tydelig i overgangen fra Haugenstua til Oppsal, er hvordan Don Martin, Boss Castro og DJ Chali klarer å løfte budskapet om lokal identitet og tilhørighet opp på et mer generelt nivå. Et gjennomgående tema i konsertproduksjonen handler om å kunne stå for den en er, uansett hvor en er fra. På andre konsertdag kommer dette aspektet særlig til uttrykk i låtene «Nilsen», «Represent» og «Nummer 1», der ulike stedsreferanser i raptekstene flere ganger byttes ut med ”Oppsal”.

Denne språklige fleksibiliteten får sin parallell i måten rapperne fremstår på i møte med et ungt publikum: På begge konsertene toner rapperne ned bruken av banneord og aggressivt kroppsspråk i forhold til hvordan de opptrer i enkelte andre sammenhenger. Et godt eksempel er fremførelsen av «Nummer 1», der in-your-face attityden fra musikkvideoen blir omgjort til en boosting av fellesskapsfølelse i møte med ungdomsskoleelevene. Jeg oppfatter dette som et klart grep for å tilnærme seg den aktuelle målgruppa, og opplever det samtidig befriende at Don Martin, Boss Castro og DJ Chali unngår å iscenesette stereotype macho identiteter som mange rappere – uavhengig av kjønn – ofte assosieres med og låses fast i.

Slik jeg ser det, handler forestillingen Don Martin – en mann for sin hatt dermed om å skape rom for tilhørighet og identitet uten å måtte passe inn i fastlåste rammer for hva som gir sosial status eller oppfattes som innenfor en ”normal”. Dette, vil jeg påstå, gir produksjonen en klar relevans godt utover drabantbyer og t-banelinjer langs Oslos østkant. Slik sett, angår Don Martin – en mann for sin hatt hele byen, kant i kant: med et bankende Oslohjerte som samtidig har gyldighet langt utover bygrensa.

Settliste
En gang romsåsgutt intro
Fedora don
Isbilen
Boss Castro Tegnspråk
Reggae: danselåt
Represent (mashup)
Mann for min hatt (noen ganger)
Naboklager (noen ganger)
Nilsen
National cypher mashup 2011
Nummer 1

Konserter ved Haugenstua og Oppsal skoler, 16. og 25. september 2014. Med Martin Raknerud, Jonathan Castro og Carl Tenvik. Arrangert av Rikskonsertene. Produsent Mats Persson.