Av Svein Bjørkås, direktør i Musikkinformasjonssenteret (MIC)
At det kjempes om lokaliseringen av et fremtidig pop-rockmuseum, er en situasjon som musikklivet bør kunne leve godt med.
Først og fremst er det glimrende at iveren etter å bygge opp institusjoner, formidlingstiltak og opplevelsestilbud omkring den populærmusikalske arven er stor. Og det er en fordel at den samme iveren får bransjefolk, liebhabere og lokalpatrioter fra fjern og nær til å overby hverandre i høye ambisjoner og løfterike planer.
Derimot er det ingen grunn til å glede seg over at spørsmålet om etablering av et populærmusikkarkiv er blitt sugd inn i malstrømmen av lokaliseringsinteresser. Diskusjonen om det framtidige populærmusikkarkivet er i overraskende grad blottet for oppmerksomhet om hva det hele handler om. Og hva er så det? Svaret er kunnskap.
Norsk musikkliv har for første gang i historien realistiske muligheter til å bygge opp et integrert og sjangerbredt arkivmiljø som kan gjøre hele bredden av musikkfaglige kilder tilgjengelig for produksjon og formidling av kunnskap. Fra 15. august i år vil Norsk musikksamling, Jazzarkivet, Visearkivet og MICs samtidsmusikksamling, være samlokalisert på Solli plass i Oslo. Norsk folkemusikksamling ligger bare noen steinkast unna.
Sett fra et hvilket som helst sted i Norge vil det – ved nærmere ettertanke – måtte fortone seg som en kunnskapspolitisk brøler dersom Stortinget skulle velge å isolere populærmusikkens kilder fra dette unike musikkhistoriske utsiktspunktet. Kildenes samspill er en forutsetning for at kunnskapen om musikken og musikklivet skal kunne bli bedre, flyte friere, nå flere, over alt.
For noen tiår tilbake kunne godt plasserte og bredt orienterte enkeltpersoner holde seg med en nærmest heldekkende kunnskap om hva som skjedde i det norske musikklivet. Slik er det ikke lenger. Den omfattende tilveksten av musikere, komponister, formidlere og bransjeaktører av alle valører og formater, har bidratt til å gjøre feltet stort, komplekst og uoversiktlig.
Internasjonaliseringen, globaliseringstendensene, teknologiutviklingen og strukturendringene i musikkindustrien har virket på samme måte. Dessuten har gamle sannheter mistet sin aktualitet og relevans fordi det tradisjonelle hierarkiet mellom høy og lav estetikk har gått i ball. Og fordi en galopperende differensiering av sjangrene løper sammen med en tendens til at musikk av alle stiler og fra ulike epoker spiller sammen, henter stoff fra hverandre og leker med grensene. Både de estetiske, de kulturelle og de sosiale.
Tempoet i denne utviklingen gir behov for større omdreiningshastighet i produksjonen og i tilgjengeliggjøringen av ny viten. Kompleksiteten i prosessene roper på nyfortolkninger og omskrivninger av både kunstfaglig, forskningsmessig, populærvitenskapelig og journalistisk støpning.
De viktigste og mest interessante kildene til ny, god, relevant og inspirerende kunnskap om musikken og dens prosesser og kontekster ligger i mellomrommene, kontrastene og overlappingene. De fins i relasjonene mellom stiler, sjangere og tradisjoner. Å samle kildene som kaster lys over de ulike musikksjangrene på ett sted, vil være en viktig forutsetning for at en slik relasjonell kunnskap skal kunne oppstå.
Populærmusikk er en samlekategori som rommer et stort mangfold av uttrykk og inntrykk. Diskusjonen om hvilke formidlingsalternativer som er aktuelle kan med fordel gi plass til flere innspill. Kanskje bør det også være plass til flere museer? For populærmusikkarkivets vedkommende vil vi være tjent med at samtalen og meningsutvekslingen skifter retning.
Fokuset på lokalisering bør glemmes til fordel for oppmerksomhet om hvordan ressursene og kompetansen i et integrert arkiv- og samlingsmiljø bør organiseres og dimensjoneres.
Interessen bør rettes mot spørsmålet om hva som skal til for at en skal sikre god tilgjengelighet, aktiv bruk og høy kvalitet i en – forhåpentlig vis – samlokalisert kunnskapsbank som inkluderer alle sjangere, herunder alle varianter av populærmusikk.
Beskytt det levende musikklivet
INNLEGG: "Det handler om hvilken rolle og hvilket ansvar festivaler, musikkinstitusjoner og andre kulturaktører tar i å forme framtidas musikkliv." Les Hans Ole Rians innlegg i debatten om KI i musikken.
Kampen om «ekte» musikk er allerede tapt – heldigvis
INNLEGG: Vi må slutte å være redde for verktøyet. La oss heller konkurrere på det maskinene er dårligst på: Å være mennesker.
Årets første festival i den «passe mørke enden av metal-spekteret»
Orgivm V er langt fra en selvfølge. I et konsertmarked med hard konkurranse og sent billettsalg, fortsetter den Oslo-baserte ekstremmetalfestivalen å satse smalt, og bevisst.
Ny programsjef i Arktisk Filharmoni: – Ingen skal gå likegyldig fra konsert
Han er den nye programsjefen i det nordnorske orkesteret.
KI i musikken: Blir reglene en papirtiger?
INNLEGG: Hvordan skal en forvaltningsorganisasjon kunne overprøve om en beat stammer fra en 19-åring, eller generert av en serverpark? Musiker Anders Odden skisserer det han mener er de viktigste utfordringene rundt kunstig intelligens i det nye året.
Godt nytt år! Slik oppsummerte vi det forrige
Nothing Personal, Tuvaband, Leif Ove Andsnes og Reolô var blant de beste i året som gikk. Les Johanna Holt Kleive, Ola Nordal, Torkjell Hovland og Siri Narverud Moen om norske tendenser.
