Festivaler, kulturinstitusjoner og aktører som støtter musikklivet må ta ansvar for å påvirke og beskytte det levende musikklivet — ikke bare speile det som er digitalt trendy eller algoritmisk populært, skriver Hans Ole Rian i Creo.(Foto: Ihne Pedersen)
INNLEGG: «Det handler om hvilken rolle og hvilket ansvar festivaler, musikkinstitusjoner og andre kulturaktører tar i å forme framtidas musikkliv.» Les Hans Ole Rians innlegg i debatten om KI i musikken.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Teksten er et innlegg i debatten om kunstig intelligens i musikken, se blant annet de ferske innleggene fra musikerne Anders Odden og Kjetil Manheim fra 6. og 7. januar. Følg debatten og flere saker om temaet her.
Av Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo – forbundet for kunst og kultur
Mens debatten om bruk av kunstig intelligens i musikken går for fullt, melder NRK at bandet Vestavind – som har laget sine største hits ved hjelp av kunstige intelligens – skal spille på flere norske festivaler i sommer. Heldigvis har Countryfestivalen på Sjåk skjønt at det var en dårlig idé, og har avlyst bandets opptreden hos dem.
Det er forståelig at debatten rundt KI-band som bookes til festivaler skaper reaksjoner — mange opplever at slike prosjekter stjeler plassen til de som lager musikk selv. Men dette handler om noe mer grunnleggende enn én enkelt booking. Det handler om hvilken rolle og hvilket ansvar festivaler, musikkinstitusjoner og andre kulturaktører tar i å forme framtidas musikkliv.
Samtidig har vi sett flere eksempler på at KI-genererte prosjekter kan få enorme tall og oppmerksomhet, uten menneskelig opphav eller legitime musikalske bidrag. Og strømmetjenestene flommer over av KI-generert musikk, anslag sier at rundt 1/3 av det som lastes opp hver dag er laget av KI-motorer.
Teknologi er ikke nødvendigvis problemet i seg selv — kunstig intelligens kan i noen settinger være et egnet verktøy for kreativ utfoldelse. Og ja, verktøy som Suno og Udio er både superenkle å bruke og gir noen ganger et tilfredsstillende resultat. Og selvfølgelig brukes teknologi, som for eksempel autotune, i musikkproduksjoner over hele verden. Men der ligger det alltid en menneskelig innsats i bunn, noen med ånd (derfor begrepet «åndsverk») har kommet opp med en mer eller mindre kreativ idé, det kommer ikke låter ferdig skrevet og innspilt ut av boksene.
Jeg vil hevde at vi alle har et ansvar for å prioritere ekte menneskelig skapende kunst — særlig i et land med et så rikt og mangfoldig musikkliv som Norge, så også festivalene. Festivaler gir arenaer for nyskaping, for unge, uetablerte band, og for sjangre som sjeldent får anledning på kommersielle scener. Når disse arenaene fylles av prosjekter som ikke representerer ekte musikalitet og skapende kraft bidrar det til å undergrave det levende musikklivet som både publikum og artister ønsker seg.
Festivalenes ansvar handler derfor om mer enn billettsalg og profilering. De må være kuratorer av kultur, ikke bare kuratorer av klikk. De må skape rom for både etablerte og nye norske – og utenlandske – skapende og utøvende artister. De må bidra til at musikklivet holdes levende, ikke sementeres i algoritmestyrte «trender» som kan marginalisere dem som faktisk skriver, øver og spiller musikalske verk.
Dette handler også om økonomi. Mens vederlag (betaling for spilling av låter) for den menneskeskapte musikken går til musikere, komponister, låtskrivere og tekstforfattere som har brukt tid og energi på å selv skape den nye musikken, er gjerne den KI-genererte musikken laget av dedikerte firma som har profitt som hovedmål. Slik spiser disse av pengestrømmer som ellers ville gått til ekte musikere med ekte liv.
Når festivaler velger KI-prosjekter foran ekte artister, så er det ikke bare én booking — det er et signal om hvilke verdier som prioriteres i norsk musikkliv. Og dette signalet burde være: Vi verdsetter kreativt arbeid, menneskelig uttrykk og musikalsk nyskaping.
Ledige stillinger
Festivaler, kulturinstitusjoner og aktører som støtter musikklivet må derfor ta et aktivt ansvar for å påvirke og beskytte det levende musikklivet — ikke bare speile det som er digitalt trendy eller algoritmisk populært. Dette krever både bevisste programvalg og en vilje til å løfte fram dem som faktisk skaper musikk.
Verktøy skal vi ikke være redde for, men vi skal være bevisste hvilke verktøy vi bruker og til hvilket formål. Og vi skal være bevisste at de valgene vi som bransje tar vil ha konsekvenser for den enkelte musiker, for publikum og for bransjen som helhet.
