Estetikk eller politikk?

Sammen med Heidi Stavrum har forsker Ole Marius Hylland studert Kulturrådet som politisk aktør på musikkfeltet eller, som de skriver, som ”musikalsk nasjonsbygger”. Arbeidet inngår i et større prosjekt med tittel ”The relational politics of aesthetics: Negotiating relations between art and society through cultural policy”, på oppdrag fra Norges Forskningsråd finansiert av SAMKUL-programmet.

– Arbeidet deres innebærer at dere ser bort fra, eller forbi, prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og Kulturrådets tildelinger. Hva er poenget med det?

– Vi har sett etter nye perspektiver for å beskrive og snakke om Kulturrådet. Telemarksforskning har jo omtalt rådet mye tidligere, ikke minst i utredninger og evalueringsrapporter vi tidligere har laget for rådet. Nå ønsket vi å ha et mer overordnet perspektiv for å få tak i Kulturrådet som politisk aktør, sier Hylland.

– “Rådet er faglig uavhengig i sitt arbeid”, står det i paragraf 5 i Kulturrådsloven. Dekker prinsippet om at rådet skal være uavhengig over det faktum at det er politikken som styrer?

– Vi mener ikke at det nødvendigvis tildekker. Men jakten på den rene autonomien og det rene kunstneriske skjønnet er litt utopisk. Det er greit å strebe etter, men det vil alltid også være andre, overordnede hensyn som gjelder.

Det nasjonale utgangspunktet
– Hva er nytt i deres studie?

– Studien er et forsøk på å se på musikkpolitikken over tid. Det kan jeg ikke se at er gjort før. I forskningsprosjektet, som denne studien er en del av, har vi sett på hvordan forholdet mellom politikk og estetikk har gjort seg gjeldende i både Rikskonsertene og Kulturrådet gjennom flere tiår, sier Hylland.

Hyllands kollega Heidi Stavrum understreket ved Telemarksforskings seminar i forrige uke at Kulturrådet på ingen måte er fritatt fra politikken, selv om tildelingene foretas av kunsteksperter.

– Det vi gjør er å vri blikket bort fra det autonome Kulturrådet og i stedet studere hvordan rådet har bidratt til å bygge opp musikkfeltet, utdyper Hylland.

– Dere har ikke minst sett på historien, og blant annet funnet fram til møtereferater fra rådet som illustrerer hvordan rådets diskusjoner har utviklet seg. Det er lett å se at mye har endret seg, for eksempel at skepsisen til så vel kunst-teknologiske eksperimenter som køntrimusikk er borte, men hva er likt?

– At rådets arbeid fortsatt har et nasjonalt utgangspunkt. Selv om holdningen har blitt mer internasjonal og er mer tolerant rent sjangermessig, så er det norske artister, norsk publikum – det å bringe kunstnerisk kvalitet ut til den norske befolkningen, som er i fokus. Vektleggingen av at det må være flygel og obo på hvert nes har forsvunnet, men dagens festivalstøtte er også bygging av kulturell infrastruktur, og dermed en fortsettelse av en lang tradisjon i rådets arbeid.

Ny retorikk – samme oppdrag
– Så oppdraget er det samme, selv om tonen er en annen?

– Våre dagers tildelingsbrev fra Regjeringen til rådet inneholder en annen retorikk, men vi mener oppdraget er det samme. Når vi leter etter forskjeller finner vi imidlertid at vår tids tydelige understrekning av kvalitetsbegrepet og ønsket om å diskutere dette, avtegner seg som nytt. Siden kvalitet ikke lenger er forbeholdt enkelte sjangere, men en verdi som kan ligge i alle typer musikk, øker også behovet for å finne ut hva denne verdien egentlig innebærer.

Les også: Hva skjer når en countryfestival får statsstøtte?

Ett av eksemplene Stavrum og Hylland holder fram handler om en søknad fra 1975 om støtte til en landsomfattende sammenslutning av viseklubber. Komponist Egil Monn-Iversen var i utgangspunktet kritisk i rådsmøtet. Etter møtet snakket han imidlertid med søkerne, og kom tilbake med en mer positiv innstilling, begrunnet med at en bevilgning til en viseorganisasjon ville hindre “private” i å komme inn.

Referatene gir innblikk i et lite miljø av nøkkelpersoner, som gjerne sitter i en rekke roller på ymse sider av bordet, og som snakker seg uformelt sammen, uten særlig innblanding fra samfunnet utenfor.

Avantgarden slapp ikke uten videre inn i varmen. Et av møtereferatene handler om komponist og teknolog Arild Bomans søknad om støtte til et verk der melodisk materiale skulle genereres av datamaskiner på Universitetet i Oslo. Fiolinist Ørnulf Boye Hansen var i utgangspunktet sterkt kritisk til Bomans evne til å skrive musikk for orkester, men endte med å støtte tiltaket og å selv være med på å spille stykket som kom ut av prosjektet.

Har turt å tenke nytt
Arkivmaterialet Hylland og Stavrum har hentet fram, viser at det ble søkt om 15 000 kroner i støtte til “eksperimentelt verk av Arild Boman”. Ørnulf Boye Hansen hadde vært engasjert som musiker i prosjektet, men var i rådets diskusjon skeptisk til en tildeling fordi “komponisten hadde vært i totalt villrede om hva han ville” (sitatet er fra møtereferatet). Han var skeptisk til ideen og mente i følge referatet at enten en datamaskin ble foret med bibelord eller “fanden i helvete” ville det resultert i det samme.

Egil Monn-Iversen “hadde hatt lange samtaler med Boman. Han var i tvil om Bomans kunstneriske kvalifikasjoner”.

Likevel kom Musikkutvalget til at tvilen måtte komme komponisten til gode. Møtereferent Kjell Bækkelund skrev at rådet var “villig til å satse på eksperimenter, da det ikke fantes noen annen instans i landet som kunne støtte disse”.

Bomans “Eucmene” fikk penger og ble framført som bestillingsverk under Kongsberg Jazzfestival i 1969.

– Det taler Kulturrådet til fordel at de diskuterte seg fram til å støtte Bomans ambisiøse prosjekt. Det illustrerer at Kulturrådet turte å tenke nytt, selv om det tok tid for nye sjangere å komme inn i varmen. Rådets diskusjoner har alltid hatt karakter av at ideer brytes og at tradisjonene bryner seg mot nye fenomener.

Rockepolitikken
– Gjenspeiler rådets diskusjoner, som nå er åpne for allmenheten, fortsatt et hierarki mellom høy og lav musikk?

– Vi ser at det skjedde mye mot slutten av 1990-tallet. Etter hvert er det ingen sjangere som ikke tas med. Det skjer en prinsipiell vending, som illustreres av uttalelsen fra Ole Jacob Bull, kulturrådets direktør i perioden 1997–2010 om at det var på tide at alle sjangere ble behandlet likt. Går vi helt tilbake til Kulturrådets barndom finner vi spiren til det samme, da pianist og kulturaktør Kjell Bækkelund uttalte at “vi må vurdere sjangerne på deres egne prinsipper”, i sin utredning om de kommende Rikskonsertene.

– Dere har sett på prosessen som førte rocken inn i varmen. Var den drevet av estetikk eller av politikk?

– Politikken var en tydelig kraft, da fremstående Ap-politikere lobbet fram penger til rocken. Jeg tror ikke det var tilfeldig at det var nettopp Ap som kjempet for sjangerens anerkjennelse. Rocken blir jo gjerne knyttet ideologisk til en arbeidende klasse, i følge Hylland.

Oppdrag utført?
– Og dermed kan vi kanskje si at dannelsesprosjektet er over? Mission accomplished, liksom?

– De gamle begrepene om folkeopplysning og dannelse, og å gjøre folk til gagns mennesker, fungerer ikke så godt i dag. Men målsetningen om å legge til rette for kunstopplevelser på høyt nivå består jo. Tanken om at kunstopplevelser gjør noe med oss som mennesker utgjør fortsatt et viktig formål. Hvis du ikke skal mene at opplevelser av kunst og kultur er viktig for den enkelte, forsvinner mye av kulturpolitikken.

I 2002 skrev Hylland sin doktoravhandling om folkeopplysning på 1800-tallet. Han konkluderte med at datidens folkeopplysningstiltak, slik de fikk uttrykk i tidsskriftet Folkevennen, var preget av paternalisme.

– Finner dere tilsvarende ovenfra og ned-holdning i møtereferatene fra Kulturrådet?

– Det er et godt spørsmål. Det går absolutt an å argumentere for at deler av kulturpolitikken fortsatt har preg av paternalisme, at man ikke kan overlate til folk selv å ta valgene om hva som er best for dem, og at andre må ta ansvar for at kvaliteten skal komme ut til folk. Men tiden, og ikke minst retorikken, har jo ikke stått stille.

Les også: – En respirator for plateselskap

Ikke minst mener Hylland og Stavrum at ideen om å beskytte norsk kultur mot utenlandsk påvirkning har vært helt sentral i Kulturrådets historie, og fortsatt lever.

– Når vi ser på de som arbeidet for opprettelsen av Kulturrådet, ser vi hvor tydelig ideen om bevaring av et selvforsynt norsk musikkliv var.

– Hva trer tydeligst fram for dere gjennom møtereferatene?

– At det i utgangspunktet var en veldig liten gruppe av musikkentreprenør-menn som satt i rådet og samtidig i en rekke andre nøkkelposisjoner. Det er nok å nevne personer som Kjell Bækkelund og Arne Nordheim, begge utøvende på hvert sitt felt, og med sentrale posisjoner i kulturlivet.

Antologi i 2018
Forskningsprosjektet Estetikk og politikk, med den engelske tittelen The Relational Politics of Aesthetics: Negotiating relations between art and society through cultural policy, inneholder fem delprosjekter. Ved siden av Kulturrådets rolle som musikalsk nasjonsbygger handler det om Utenriksdepartementets promotering av Norge i utlandet, musikkundervisning som dannelse i Norge og England, kunnskapsproduksjon og politikkutforming på kulturfeltet og en studie av estetikken til Rikskonsertene i Norge og Sverige.

Flere artikler fra prosjektet og en engelskspråklig antologi skal publiseres i løpet av 2018. skal flere artikler fra prosjektene fra prosjektet Estetikk og politikk publiseres, nøyaktig når og hvor er ennå for tidlig å si.