Forsøket på å definere hva som er «ekte» kontra «uekte» musikk basert på verktøyet som er brukt, leder norsk musikkbransje inn i en blindvei, skriver musiker og teknologientusiast Kjetil Manheim.(Foto: Paul Weaver)
INNLEGG: Vi må slutte å være redde for verktøyet. La oss heller konkurrere på det maskinene er dårligst på: Å være mennesker.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Teksten er et innlegg i debatten om kunstig intelligens i musikken, se blant annet Anders Oddens innlegg fra 6. januar. Følg debatt og saker om temaet her.
Av Kjetil Manheim, musiker og teknologientusiast
Debatten om kunstig intelligens i musikken raser. Med verktøy som Suno og Udio flommer generert musikk inn på strømmetjenestene. Reaksjonene lar ikke vente på seg: Det ropes om plagiat, om sjelløshet, og om behovet for å merke, begrense eller stenge ute det som ikke er skapt av menneskehender.
Jeg støtter intensjonen om å verne om kunstneren. Men jeg mener strategien om å stenge teknologien ute er dømt til å mislykkes. Enda verre: Forsøket på å definere hva som er «ekte» kontra «uekte» musikk basert på verktøyet som er brukt, leder norsk musikkbransje inn i en blindvei.
Teknologisk puritanisme
Å hevde at musikk skapt med eller av AI ikke er «ekte», minner meg om Odd Nerdrums korstog mot modernismen, der alt som ikke fulgte de klassiske maleritradisjonene ble definert ut av kunstbegrepet. Det blir en form for teknologisk puritanisme.
Er en trommeslager som spiller etter et «grid» i ProTools mindre ekte enn en som spiller fritt? Er tung bruk av autotune, som har definert popmusikken i to tiår, juks? Hva med sampling? Musikkhistorien er full av eksempler på at teknologien demokratiserer og utvider det kreative rommet. AI er neste steg i denne evolusjonen. Å sette grensen akkurat her, virker vilkårlig.
Kreativitet kjenner ingen grenser, og den bør heller ikke begrenses av en moralisering over verktøykassen.
Industrien har vært «kunstig» lenge
Kritikerne glemmer ofte at musikkindustrien har jaktet på det perfekte, maskinelle produktet lenge før ChatGPT og Suno. Allerede på 80-tallet perfeksjonerte produsentteam som Stock Aitken Waterman «samlebånd-musikken» ved hjelp av faste maler og formler. Dagens hits er ofte skrudd sammen av store teams for å treffe algoritmer, ikke nødvendigvis hjerter.
AI vil utvilsomt overta mye av denne produksjonen av «muzak» og bruksmusikk. Det vil drive kostnaden for generisk musikk mot null. Det høres skremmende ut, men det er egentlig en frigjøring.
Når det kommersielle produktet blir verdiløst som ren vare, tvinges vi tilbake til kjernen: Det menneskelige uttrykket. Historien, avsenderen og opplevelsen.
Ledige stillinger
En farlig vei for norsk bransje
Hvis norsk musikkliv velger å innta en proteksjonistisk holdning – der vi bruker kreftene på å stenge AI ute fra stipender, spillelister eller organisasjoner – skyter vi oss selv i foten.
Vi lever i en global, digital virkelighet. Endringen har allerede skjedd. Ved å nekte å utforske mulighetene som ligger i generativ AI, overlater vi innovasjonen til andre markeder. Vi risikerer at norske produsenter og låtskrivere blir akterutseilt fordi de tviholder på gårsdagens arbeidsmetodikk i frykt for å bli stemplet som «uekte».
Kunsten overlever alltid
Nick Cave uttrykte for et par år tilbake en frykt for at AI «mekaniserer fantasien» og truer verdens sjel. Selv om jeg har dyp respekt for Cave, deler jeg ikke pessimismen. Kunst handler ikke om teknisk ferdighet alene, men om viljen til å formidle noe indre.
AI kan generere lyd som høres ut som Nick Cave, men den kan ikke være Nick Cave. Den kan ikke leve livet, føle smerten eller stå på en scene og møte blikket til et publikum. Det er i dette møtet kunsten oppstår, uavhengig av om artisten har brukt kassegitar, synthesizer eller en AI-generator som utgangspunkt for sin idé.
Vi må slutte å være redde for verktøyet. La oss heller konkurrere på det maskinene er dårligst på: Å være mennesker. Konkurransen om «ekthet» vinnes ikke ved å forby teknologien, men ved å fylle den med mening.
