En gudfar krysser sitt trikkespor: Tommy Tee ser framover, framover

Han lager 2-300 låter på et år. Tolv av dem har havna på dagens ferske plate, Overskudd, som han først planla da Norge stengte ned. Men det var ett eller annet med mars 2020 som tok fra ham lysten …
– Jeg satte dem sammen for å gi dem ut i april 2020. Så la jeg dem vekk. I mellomtida har det kommet noen nye til, men én av låtene er helt tilbake fra 2012.

Tommy Flaaten, en gang Tommy Trikk, hele Norges Tommy Tee. Ingen har produsert flere andre norske rappere, ingen har hatt et like lenge gående musikkprogram på NRK P3, ingen andre har stått igjennom rapstormer like lenge – holdt stø kurs på «det hjertet mitt liker», slik musikeren, DJen og produsenten sjøl beskriver det.

Dro hjem med Drevdal, våkna opp med Kopseng
Tommy Tee på tittelsporet «Overskudd»

– Alt er spilt inn her. Det var noen måneder i lockdown det ikke var så mange folk her, men Lars Vaular, Madcon-guttene … også de svenske, alle har vært innom her, sier han godt tilbakelent i stolen på hjul foran miksepulten. Allerede på tittelsporet rapper han sjøl etter «oslolosene», Mae og Kenneth Engebretsen. Det er skarpe tekstlige bilder og tung, gjenkjennelig Tee-produksjon.

Framover! 
Vi er invitert opp den trange trappa, opp i studio. I et råloft fra slutten av 1800-tallet holder gullballongene formet som tallene «5» og «0» seg slapt såvidt oppe i innspillingsrommet. Da jeg foreslår å ta bilde med restene etter 50-årsfeiringa hans i form av dvaske heliumsballonger, trekker han på det. Ingen vits å dvele ved dét.

Allikevel. Det går ikke an å ikke snakke om et liv i hiphop når du er invitert inn i studioet til mannen som spesialiserte seg på rap og beats tilbake på 80-tallet. I det vi funderer på hva som blir de største opplevelsene, sangene folk vil huske fra denne nye Overskudd, spør han: – Hva er en hit i dag? Og spoler tilbake til gjennombrudssingelen «Takin Ova» i 1998:
– Jeg husker Tor Erik Hermansen i Stargate sa det om «Takin Ova», han jobba i et av plateselskapene den gang, og var ute og lukta på ting å signe … «Dette er en hit!» sa han. Men jeg ante det ikke på forhånd. Denne gang er det allerede noen låter som gjør det bra, av singlene som er sluppet før plata.
Men han hører det ikke på egne låter, kan ikke forskuttere overskuddet, si:
– Jeg tror mye i dag kommer an på artistens standing, det er viktigere i dag, mer enn selve låta. Kanskje?
– Det er sinnssykt mye du konkurrerer med der ute, sjøl i bare én sjanger. Men sånn sett stiller du sterkt, med mange samarbeid på samme plate?
– Ja. Men uansett. Jeg har vanskelig for å høre sånt sjøl, på mine egne ting, mener han. Så stopper vi opp ved hans brudd med engelsk, en låt som igjen gjorde mer enn han kunne overskue, tilbake i 2013:
– Hvordan tenkte du da du skreiv «Nilsen» med Don Martin? Den var jo et annet bruddpunkt i karrieren din.
– Det føltes bare som en fet låt – men som vanlig var det en hard, minimalistisk raplåt fra meg. Men så var det noe med teksten og tema som viste seg å stemme.

– Låta med Abidaz bør kunne slå litt nå når plata er slippi. Men jeg har jo enda større forhåpninger om at folk skal høre på dette som ei skive. 16 låter, der jeg håper folk får med seg helheten. Det er noen som er mer interessert enn andre, og man lager album for dem. Det håper jeg mer enn bare på vegne av én av låtene.

Som vanlig en hard, minimalistisk raplåt fra meg

Er det greit å oppsummere nå, liksom?
– Har du et forhold til at du er en som kan skue tilbake på veldig mange år, som en slags gudfar? Og er det samme oppskrifta i musikken, vil du at det du lager skal låte ganske konstant?
– Jeg liker jo bedre å se framover. Men i denne bransjen er du jo veteran etter bare noen år. Så da er jeg jo det, veteran. Musikken forblir mye av det samme, sjøl om soundet endrer seg, inn og ut av trender. Basisen er den samme. Har det egentlig skjedd noe nytt rytmisk sett siden reggae? Eller siden James Brown?? Hvis jeg hører på beats jeg produserer i dag kontra for ti år sia – i arrangement og miksen i beaten – der er det stor forskjell! Og i dag er det et visst format du må naile for at folk skal gidde å høre på det i det hele tatt. Det skal passe inn i et lydmessig format, men først og fremst er det en magisk ingrediens du leiter etter. Rap har alltid vært veldig spesifikk i finessene sine i hva som slår som en fet beat, beskriver Tommy.

Produksjonen er revolusjonert men måten musikken bringer følelser, er den samme.
– Den hemmelige ingrediensen?
– Ja! Og den må være ny for hver låt. Lett å teoretisere, men å skape den magiske følelsen ..!
Han blir enig med seg sjøl i at jakten på den er mer eller mindre den samme. Sjøl om beatproduksjon er revolusjonert siden han ble et stort produsentnavn – i Norge, i Sverige, og for enkelte amerikanske artister.

Jeg ber ham tenke litt sosiologisk i norsk sammenheng:
– Hvilken rolle har du tenkt at hiphop – med både musikken, graffiti, dansen – har hatt?
– På et tidspunkt, i det å vokse opp med hiphopkultur, følte jeg at jeg kunne se inn i framtida! Utviklinga av hiphop-kultur har hele veien vist en parallel til globaliseringa og andre viktige samfunnstrender de siste 10-20 åra. Og så kom store deler av resten av samfunnet etter. Da jeg starta på slutten av 80-tallet var vi veldig outsidere, med måten å tenke på. I dag er det ikke sånn, resten av verden har catcha opp.

Hiphopkulturen ser han som en forløper for mange forandringer – og det klareste eksempelet ser han nettopp i musikken:
– All musikk i dag er påvirka av sampling og vår produksjonsmåte. Den fantes jo ikke på 70-tallet. Men det er også en tenkemåte. Det er utrolig stor forskjell på Norge 1975 og nå.
– Ikke minst i hvordan verden har kommet til oss. Men hva med en karrierevei, eller en stjernedrøm, en mulig vei som passa for dem som ikke orka det offisielle løpet knytta til skole og det mer anerkjente. Riktignok vanskelig å blir rik på, men noen av dem som virkelig definerer pop og kultur i dag kommer jo fra et sånt «alternativt» løp – i hvor stor grad kjenner du igjen den appellen, hos deg eller dem du har vært mentor for?
– Mmm. Jo, det er en helt annen måte å realisere seg sjøl på. En kultur som brekker ned noen eksisterende strukturer. Det som handler om hvilken type mennesker som lykkes og hvordan du lykkes.

Og så kan vi oppsummere om hvordan hiphop – deler av den, ikke minst uttrykt i de mest breiale versene – igjen stengte andre ute. Hvordan den ble særs streng mot kvinner og homser, men der sånne som Tommy også har stått tett på en scene i modning i takt med resten av samfunnet. Han peker på rappens unapologetic versjon av de holdningene du lett finner alle andre steder. Den unnskylder seg ikke.
– Rappere har jo en historie med å heller si det rett ut og foran den de vil, framfor å hviske det borti hjørnet. Men de holdningene er på vei ut, heldigvis. Men all undertrykking, for all del, av kvinner eller andre grupper … det er en greie. Dét handler jo om makt.
Men uansett hvem som rapper, uansett kjønn og bakgrunn, mener han det handler om å dyrke det genuine i et musikalsk uttrykk.

Og når den nye plata hans samler ung og gammel, svenske og norske bygutter – eller menn, da – brekker han inn et visst ansvar.
– Det er jo ting, både produksjons- og tekstmessig, jeg ikke er komfortabel med å gjøre. Altså, alle som er med på skiva høres ut som seg sjøl, men når de kommer opp hit kommer de til tradisjoner som ligger bak, og jeg drar litt andre dimensjoner ut av dem. Si de vil snakke om masse gangstergreier, men da prater vi mye om det før vi lager låta. De må ikke glemme at man har med seg en eller annen samvittighet.

– Ikke bare si at du skal gå og skyte noen og hvor mye du selger av drugs eller hvor mange damer du har i løpet av ei uke – bare det å si det ække nok for meg, da må noe i teksten vise en viss refleksjon. Sånn sett er Abidaz eller Siyabång annerledes her, i det som kommer ut fra dette studioet, enn du hører dem andre steder, utdyper han.

Joddski og Timbuktu har fått sin egen antinazi-låt. Jonas Benyoub, som just fikk et større publikum gjennom sitt gjestespill på Karpes nyeste plate er med, det samme er Lars Vaular og Madcon (på hver sin låt) – som i denne singelen som ble sendt ut sist høst. Arshad Maimouni synger følsomt igjen – Mae og Kennybong (Kenneth Engebretsen) bringer lyden av en spesifikk, stadig pågående oslohistorie. Og svenskene er med, som den motvillige veteranrapperen Ken Ring, og den yngre Abidaz. Og da har vi ikke ramsa opp hele laget, engang.

Litt typisk Tommy Tee, å ha med noen av de artistene han har kommet tilbake til ofte, og samtidig dra med noen nye bekjentskaper for lytterne. Han mener han jobber på samme måte med beats: Noe klassisk, noe ny påvirkning. Nå er plata ute, de skal samles på scenen om et par uker, det er også en logistikk han har blitt ekspert i.

Men med sitt vante produksjonstempoet har Tommy Flaatens hjerne egentlig flytta seg forbi plateslippet allerede: Mae, en av de godt voksne, var nettopp innom toppetasjen her.

– Han var jo her i hælja og la to nye vers. Og Abidaz også: vi fant plutselig nok ei låt som stemte til han. Så ja. Jeg merker at jeg i huet mitt allerede er på neste prosjekt.

«Overskudd» er ute fredag 11. februar og spilles live med flere gjesteartister på Rockefeller i Oslo 25. februar. Og begge dagene, som alle fredager, er det dessuten National Rap Show på NRK P3 med Tommy som programleder.

FLAATEN PÅ TAKET: Innimellom, hvis det regner, kan det lekke inn gjennom det originale takvinduet i bygården fra slutten av 1800-tallet. – Bare litt. Det blir veldig kaldt om vinteren, veldig varmt om sommeren. (Foto: Siri Narverud Moen)