Ibsenhuset 50 år: – Det er ikke noe dukkehjem som reises

Ibsenhuset åpnet 7. september 1973. Denne helgen feirer kulturhuset i Skien 50-årsjubileet spesielt, mens Ibsenhuset. Huset som endret byen vil stå igjen som både en minnebok, et kulturhistorisk dokument og forhåpentlig som en peker for veien videre.

Ibsenhuset. Huset som endret byen ble gitt ut i slutten av august. (Foto: Ibsenhuset)

Byen som fostret en av verdens største diktere, byen med både adel og arbeidere, jordbruk og industri, opplevde i årene før Ibsenhuset ble realisert tidvis harde fronter mellom arbeiderbevegelsen og de mer borgerlige interessentene.

Sitatet i tittelen er fra Telemark Arbeiderblad (nå Telemarksavisa), dagen etter første spadetak ble tatt 4. mai 1971:

Ordfører Sigurd Namløs i Skien tok siste stikk i Ibsenhus-saken. I går morges tok han det aller første [spadestikket] på Ibsenhus-tomta, og det var sol i hans ansikt og på hans spade. […] Det er ikke noe dukkehjem som reises.

Guro Kleveland, redaktør av Ballade. Og fra Grenland; Porsgrunn, Skien og Klyve. (Foto: Lars Opstad)

Den omfangsrike og store boka – i både tykkelse og format – er viktig kulturhistorisk dokumentasjon over samfunns-, kultur- og nasjonsbygging på lokalt nivå.

Vi får innblikk i den sosio-økonomiske og politiske bakgrunnen for det tverrpolitiske samarbeidet på regionalt og nasjonalt hold som skulle skape et samlingspunkt for kulturen.

Vi ser bindingsverket et lokalsamfunn har reist for å bygge en felles identitet, tilhørighet, historie og – ikke minst – et felles eierskap til byen og kulturen.

Bilde fra Ibsenhuset. Huset som endret byen. De ansatte i Ibsenhuset i jubileumsåret 2023. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Ibsenhusets frivillige – Gjengangerne. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Og det er en solid jobb redaksjonen bak Ibsenhuset. Huset som endret byen har gjort for å skildre akkurat disse perspektivene. Redaksjonen har bestått av flere Ibsenhuset-direktører, -medarbeidere, kulturjournalister og fotografer, som har samlet historier og materiale fra mennesker på politisk nivå, kunstnere, kulturarbeidere, ildsjeler, publikum og andre sentrale stemmer.

Blant dem er Helge Siljan, som var leder og direktør for Ibsenhuset i hele 23 år. Han er profilert i boka gjennom intervjuartikkelen «Legenden», og har vært en skrivende del av redaksjonen som en av historiebærerne og en helt sentral drivkraft i utviklingen av Ibsenhuset fra 1988 til 2011.

Oppslag om Helge Siljan i boka om Ibsenhuset. Siljan var leder og direktør i Ibsenhuset fra 1988 til 2011. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Telemarksavisas redaktør, bergenseren (!) Ove Mellingen, beskriver bakgrunnshistorien til Ibsenhuset fint i en kommentar 26. august:

Skien var preget av en interessant sammensmeltning av industri og gammelt borgerskap, der mange gjerne ville pynte seg med ibsenske fjær. Proletariat og filleproletariat, kan man kanskje litt uærbødig si. Pluss det snev av adel som godseierfamilien brakte til området. Politikken hadde i årtier vært preget av Arbeiderpartiet. (…) Varden og TA kjeklet, da som nå. Og kjempet om å være byens og fylkets ledende avis. De gamle røttene fra Menstadslaget, med radikale motsetninger og tøffe folk, klare til å ta i et tak, viste vei inn i en framtid som var vanskelig å få øye på.

Kulturhuset som konsept og virkemiddel for å samle en lokalbefolkning om kulturelle arrangement, samlinger og begivenheter henger nøye sammen med byggingen av Norge som sosialdemokratisk nasjon. Det brede kulturlivet lokalt og regionalt skulle ha et sted å samles, side om side med at befolkningen utenfor landets store byer skulle kunne oppleve de store oppsetningene, de store navnene og de store kunst- og kulturbegivenhetene fra både nasjonalt og internasjonalt hold.

Lokalt og nasjonalt, amatør og profesjonelt, grasrot- og høykultur, arbeiderliv og borgerskap. De strategiske og visjonære rammene til Skiens kulturhus ble definert slik: Ibsenhuset skulle være en levende og vitaliserende del av bymiljøet.

Vi må lykkes med ungdom og mangfold.
Andreas Gilhuus, direktør i Ibsenhuset

Jeg har selv et nært forhold til Ibsenhuset etter oppvekst i Grenland og Skien. Biblioteket i Ibsenhusets underetasje var nærbiblioteket mitt fra før jeg begynte på skolen. Jeg opplevde en oppsetning av Anne Franks dagbok i den store Dovregubbens hall sammen med over tusen andre hormonridde niendeklassinger i Grenland som var mer opptatt av å gjøre seg hørt og sett enn å ta til seg den sterke historien.

Jeg husker nervøsiteten jeg kjente på fritidsklubben Lille Eyolf, der ungdommer fra hele stor-Skien var samlet. Som elev på Skien videregående fikk jeg se Dario Fos «Mistero Buffo» med Lars Sørbø som skoleforestilling, en skjellsettende opplevelse som åpnet sinnet for hva teater kunne være.

Plakaten til «Mistero Buffo» av Dario Fo, spilt av Lars Steinar Sørbø. (Foto: Arkiv)

Jeg så Return og Tanita Tikaram som 16-åring i storsalen, og undret meg over å oppleve konserter fra nummererte sitteplasser i amfi.

Foajéutstillingen om porno var opptakten til mitt engasjement i Skiens 8. mars-komité som 17-åring, i en tid da det var håpløst umoderne å være ung og engasjere seg i feminisme, kvinnesak og 8. mars-tog.

Senest i april i år stod jeg på scenen i Dovregubbens hall og ledet et debattpanel under Norsk jazzforums landsmøte i forbindelse med gjennomføringen av den første Jazzprisen, «jazzlivets Spellemann», som ble lagt til Ibsenhuset nettopp på grunn av det historisk sterke og nåtidige vitale jazzmiljøet i Skien og Grenland. Det var over 30 år siden sist jeg stod (eller faktisk satt) på den samme scenen, da jeg sang «Røykesangen»* solo under russerevyen med et band fra musikklinja på Skien videregående i ryggen**.

Og sist, men ikke minst: Vi er like gamle, Ibsenhuset og jeg.

Gjennom egne Ibsenhuset-opplevelser har jeg erfart det å ha tilknytning til et samlingshus, slik hverdagen og begivenhetene har vært for generasjoner av kulturhusbrukere rundt om i landet. For meg har det kanskje til og med vært en pådriver for ønsket om å jobbe med kunst, kultur, formidling, media.

Men hvem er egentlig brukerne av kulturhusene? Hvem bruker Ibsenhuset?

De mange gode og flotte bildene i boka, raust plassert og i store format, forteller historier, dokumenterer, illustrerer. (Her må jeg skyte inn at jeg mener bokomslaget underkommuniserer hvor godt bildematerialet bærer innholdet i boka, der huset og bysten over Ibsen ruver noe tungt og traust i sentrum av omslagsbildet.)

Noe av det de mange bildene forteller, er at kulturhuset kanskje ikke har lyktes like godt i å speile, eller tiltrekke seg, den mangfoldige befolkningen i Skien, Grenland og Telemark. Her er et bredt spekter av nasjonaliteter gjennom flere generasjoner, og av folk fra høyst ulike sosiale og kulturelle lag. Det er få bilder av utøvere, kulturarbeidere eller publikummere utenfor det hvite middelklassesegmentet, med deltakerne i barneprogram og -oppsetninger som sporadiske unntak.

Dette er ikke spesielt for Ibsenhuset. Det har lenge vært et trekk ved svært mange av landets kulturhus, så vidt jeg har skjønt et par hundre i tallet (136 av dem medlemmer av interesseorganisasjonen Norske kulturhus), at det er vanskelig å nå nye publikumsgrupper og gjøre terskelen lav og døra høy for de som ikke har opplevd seg inkludert i det samlende og identitetsbyggende kulturhuset.

Norge har verdensrekord i kulturhusbygging, skrev tidligere Riksteater-sjef Ellen Horn i et innlegg i Aftenposten i 2011. Hun er for øvrig selv en av dem som er behørig intervjuet i boka, med tilknytning til huset gjennom sitt kunstneriske virke og som tidligere leder for en av de store, faste leverandørene av scenekunst-innhold til Ibsenhuset gjennom 50 år.

Bildene forteller også at Ibsenhusets sjefer gjennom 50 år har vært menn, alle med etnisk norsk utseende og etternavn lokalkjente som meg selv kjenner fra området. Av de åtte styrelederne skal det for ordens skyld nevnes at tre av dem har vært kvinner, inkludert den nåværende, Ingjerd B. Martinsen.

Ibsenhusets ledere og styreledere. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Nåværende Ibsenhuset-direktør, Andreas Gilhuus fra Larvik, svarer imidlertid på akkurat disse utfordringene i boka, når han deler sine tanker om veien videre for landets første store flerbrukshus for kultur:

Vi må lykkes med ungdom og mangfold. Ibsenhuset skal være et hus for alle og et folkets hus av tiden vi er i. Det skal være lavterskeltilbud og i en tid med prisøkninger, renteøkninger og strømpriser så skal vi bidra til at de som har det krevende og lever i utenforskap også finner seg til rette med gode tilbud i kulturhuset. Vi vil bidra til økt inkludering, til mer mangfold og vi vil senke terskelen for å gå på kulturarrangement.   

Andreas Gilhuus, direktør for Ibsenhuset. (Foto: Ibsenhuset)

Boka om Ibsenhuset er en krønike og et dokumentarisk arkiv over lokal kulturhistorie, men peker også på retningen byens storstue kan ta i årene fremover. Kulturhusene hadde en svært vanskelig tid under pandemien, men etterdønningene av den, i en urolig og uoversiktlig dyrtid, er stadig krevende for de aller fleste av dem, som leder av Norske kulturhus, Nina Hodneland fortalte til Ballade i et intervju i fjor.

Så vil det nok komme flere bøker om landets kulturhus etter hvert som de når anselig jubileumsalder. Samtidig vil det tegne seg nye utviklingsmuligheter for både Ibsens hus og kulturhuskollegiet gjennom neste 50-årsløype.

* «Røykesangen» hadde ny tekst på Lars Kilevolds «Livet er for kjipt», skrevet av en som studerte på Blindern og lånt til oss fra broren til en på revy-teamet, så vidt jeg husker. Men jeg husker ikke teksten lenger. Jeg blir glad om noen kjenner til den og kan sende meg den.
** Bandet som spilte bestod av Ove Thorkildsen på gitar, Lars Tinderholt på bass og Stig Sjøstrøm på trommer. Alle tre driver med og/eller livnærer seg av musikk i dag.

Teksten er en kommentar fra Ballades redaktør, som gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.

– Ballade er et sted hvor journalistiske prinsipper teller

I et kvart århundre har Ballade.no åpnet rom for stemmer som sjelden høres, og løftet blikket mot det som ofte faller utenfor. Slik ble magasinet et arkiv, en skole – og et frirom.

MediaMusikkjournalistikk

Øystein Strand er ny direktør for Kulturdirektoratet

Strand har bred erfaring fra kulturforvaltning og -byråkrati og som kulturleder, og går fra KORO – kunst i offentlige rom til landets største kulturinstitusjon.

Bransjen

Det var en gang en kantor

ESSAY: Hva står på spill når det er krise i kirkemusikken? Hva vil skje med kantoren i åra som kommer? Prest og scenekunstner Margrete Kvalbein lar glimt fra Haldens kirkemusikalske liv kaste lys over sakene.

KirkemusikkPolitikk & debatt

Kommer AI-musikk snart ut på vinyl?

KRONIKK: Vi kan ikke skru tiden tilbake. Men av hensyn til vår kultur, menneskelighet og rettferdighet må vi sette mye tydeligere begrensinger på AI enn hva vi har nå, skriver musiker, låtskriver og filmskaper Henning Andersen.

BransjenMusikk og politikkPolitikk & debatt

Fra kull til kultur

Longyearbyen har vært i en gradvis omstilling fra gruvedrift til et bredere næringsliv, der turisme, forskning og kultur nå står sentralt. Hvordan står det til med musikken i dag, og fremover, 78 grader nord?

Musikk og helseMusikk og politikkMusikken og livet

Storbekkens Musikkpris 2025 til Ånon Egeland

Årets utmerkelse går til en bauta innen folkemusikkmiljøet, sier juryen, som overrekker prisen til musiker og pedagog Ånon Egeland på Riksscenen 25. oktober.

FolkemusikkPriser og tildelinger