Et bredt smil, digre øreringer og en tung, lang pannelugg kommer inn fra en regntung gate i Oslo sentrum. Ute er det grått og vått. Men på cafeen vi har funnet bestiller vi sterk kaffe og kommer i snakk om perfekt timing og om hvordan veien hennes har vært.
Come In From The Rain har mottatt strålende anmeldelser etter at den kom ut på det tyske plateselskapet ACT i august 2020. Innspillingen viser en moden vokalist og et samspilt band som, til tross for det mye brukte standardjazzkvartett-formatet, får imponerende mye ut av både repertoar, improvisasjon og lydproduksjon. Dette er en perle av en plate, som nok bidro sterkt til at organisasjonen Norsk jazzforum utropte Solveig Slettahjell sammen med musiker og komponist Maja S. K. Ratkje til vinnere av årets Buddy-pris, den høyeste utmerkelsen i norsk jazz.
Solveig Slettahjell ble overrasket med Buddy-prisen hjemme i egen stue av daglig leder i Norsk jazzforum, Gry Bråtømyr, og styreleder Ingrid Brattset (Foto: Norsk jazzforum)
Normalt blir prisen delt ut i forbindelse med at mottakeren opptrer. Men siden det jo ikke er konserter, ble Solveig lurt trill rundt hjemme på Malmøya. En medarbeider i Norsk jazzforum sa hun skulle «lage en digital julehilsen» der hun blant annet ønsket å diskutere hvorvidt koronatiden hadde ført noe som helst godt med seg for musikere. Men plutselig kom det flere folk og TV-kamera. En flott statuett og et raust gavekort ble pakket ut. Kollega Maja ble samme dag utsatt for et liknende stunt, begge gjennomført med stil, smil og solid mediedekning.
– Du kommer fra Orkanger, men noe dialekt derfra har jeg ikke hørt deg snakke.
– Jeg ble født i Bærum og bodde der til jeg var fem år. Da vi flyttet måtte jeg lære meg trønderdialekt, og var lenge litt papegøye. Nå hopper jeg frem og tilbake mellom måtene å snakke på, og skifter gjerne idet jeg kjører over Dovre.
Solveig kommer altså fra den regionen av Norge som drikker mest kaffe. Etter et par slurker slår hun plutselig over på kav trøndersk og ut kommer et par setninger om julebakst! Jeg forstår at nå er det jeg som har blitt lurt av den flernorskspråklige dama, den musikalske stemmen med så mye på hjertet, den vakre alt-røsten jeg har hørt synge jazz på lun engelsk og salmer på streit bokmål. Men overraskelsene stopper ikke der. For Solveig er prestedatter, og begynte slett ikke først med sang.
– Jeg spilte piano som barn. Min mor spilte orgel, og «bladleser» fortsatt koralsats. Mamma hadde alltid lyst til å lære å «spell vilt», som hun sier, det vil si drive med fritt besifringsspill, der man leser akkorder og improviserer. Men det fikk hun ikke lov til av en hjertevarm, men også temmelig streng organistfar. Så da jeg var ni år og ville lære å spille piano, insisterte mamma på at jeg måtte lære besifringsspill før jeg fikk lære noter. Det åpna jo opp hele klaviaturet og kreativiteten for meg, så jeg ble hekta og satt og spilte to-tre timer om dagen. Stakkars folk som måtte høre på det! Men hun ga meg jammen mitt viktigste arbeidsverktøy.
– Fortell om «Det rytmiske aspekt ved frasering», som du skrev hovedoppgave om på Norges musikkhøgskole.
– «Timing is everything». Det er det! Underforstått at timing defineres som hvordan du plasserer virkemidlene dine i tid, ikke bare som ren rytmisk analyse. Hovedfaget mitt var jo mest utøvende, og skulle ende opp i en eksamenskonsert, men også i en avhandling. Jeg valgte et tema som virkelig opptok meg, slik at jeg kunne dra best mulig musikalsk nytte av den skriftlige delen av arbeidet. Det rytmiske aspektet ved frasering interesserte meg veldig, og jeg elsket å få «nerde» på dette temaet.
– Jeg har tatt med meg mye av tankegangen videre i mitt virke, særlig ideen om at god rytmisk frasering krever at du har minst to tanker i hodet samtidig; det metriske i den ene enden, og en løsere form-idé i den andre, med referanser til for eksempel rytmen i en talt setning. Jo sterkere man står i hver ende av dette spennet, jo større seil får man satt opp imellom, og jo større framdrift får man.
– Teaterregissør Robert Wilson husker jeg snakket om en indre forståelse av teksten og materialet, og en pinlig nøyaktig ytre timing og presisjon på hvordan tekst og bevegelse teknisk fremføres. Jo dypere man går inn i dette, jo sterkere blir skuespillet. Jeg har tenkt på samme måte om mitt arbeid som utøver. Det hjelper meg dessuten til å tåle alle sidene ved en liveopptreden eller en innspilling. Denne dualiteten gjør at jeg står støtt, forklarer Solveig.
– Har dette sammenheng med at du er glad i å synge sakte?
– Jeg liker å få med meg detaljene i musikken, i lyden av ordene, for eksempel, og i hvordan en 1-er er akkurat litt tidlig. Det kan jo høres ut som en rent terapeutisk øvelse, men for meg er det altså først og fremst musikalsk motivert. Langsomheten gir liksom et slags forstørrelsesglass på rytmiske og klanglige detaljer, som jeg synes det er veldig inspirerende å ha som vital del av min palett. Nå går det jo ikke alltid like langsomt, og jeg har virkelig glede av å jobbe med raske tempi også, å få ting til å swinge, men langsomheten festa seg liksom i meg allerede i 12-årsalderen og har fulgt meg siden.
– Rett etter studietiden drev du med alt fra rock, soul og gospel til standardlåter, a cappella og samtidsmusikk.
– Ja, jeg dykket ned i mange ulike musikkstiler og ble jo litt klokere av det. Men som vokalist blir man jo gjerne frontfigur med et formidlingsansvar. Så rundt 2002 var jeg med i så mange band at jeg ble litt sliten av alle rollene. Jeg måtte ta noen valg og rydde litt. Siden det har jeg gjort mest mine egne ting.
– Er du en eklektiker, en som liker å blande elementer fra ulike stiler?
– Ja, det er noe jeg opplever som en berikelse av tilværelsen. Men jeg har ingen målrettet idé om å skulle blande stilarter, selv om det nok skjer med jevne mellomrom. Jeg liker mye forskjellig musikk og har alltid vært ganske «bredbeint» hva gjelder sjanger. Min grunnleggende motor er å forfølge de ideene som brenner mest, smiler Solveig.
Det viktigste prosjektet etter studietiden ble Solveigs band Slow Motion Quintet, som hun i 2004 fikk Spellemannpris med for platen Silver. Det vil neppe være noen bombe hvis hennes nyeste plate, den fra årets koronasommer, med Andreas Ulvo (piano), Trygve Fiske (bass) og Pål Hausken (trommer), blir nominert til en ny Spellemannpris. Come In From The Rain ble spilt inn «på gammelmåten», analogt, på bånd og nærmest live i studio. Rett inn på et par dager.
Solveig Slettahjell under innspilling med det nye bandet: Andreas Ulvo (piano), Trygve Fiske (bass) og Pål Hausken (trommer) (Foto: Stillbilde fra innspilling i juli 2020)
– Fortell om ditt forhold til standardlåter!
– Helt fra jeg var barn har jeg tatt en melodi, flyttet den til et annet sted og sunget den litt annerledes. Det er dette jeg elsker å gjøre! Jeg har en helt åpen innstilling til det. Jeg forsøker ikke å oppfylle noens musikalske forventning eller har ambisjon om å holde en spesiell jazztradisjon i live. Jeg følger bare en drivkraft og lager den musikken jeg føler jeg skal lage.
– Din sanglærer, Sidsel Endresen, mottok Buddy-prisen i 2000. Hvordan har hun påvirket deg?
– Sidsel er en fantastisk sanger som jeg setter veldig høyt, og hun har vært banebrytende i sin utforskertrang, i sin kunstneriske teft og i det at hun har et så sabla godt instrument. Hun har også vært en veldig viktig pedagog som har vært helt avgjørende for å utvikle arbeidsmetoder som er adekvate for vårt felt. Og så er hun et strålende fint menneske som jeg er veldig glad i.
– Hvilke råd formidler du til unge jazzsangere?
– Jeg peker på konkrete musikalske ting som timing, rytmikk og hvordan en frase disponeres. Fonetikk, i form av lyden i teksten, er viktig at funker. Fonetikk har en annen musikalsk funksjon enn diksjon, som har med tydelig uttale å gjøre. Jeg er også opptatt av å hjelpe unge vokalister å tette gapet mellom idé og praksis, så det blir kortere vei til en trygg formidling med et band. Jeg deler også erfaringer med hvordan man best håndterer live-situasjonen.
Solveig synes hun ser en stor forskjell fra da hun tok eksamen for 20 år siden i det mange av dagens unge musikere blir utsatt for å måtte presentere seg veldig tidlig, mens de er i prosess, og ofte før de er klare. Det er i dag svært kort vei til å slippe en låt eller å legge ut en video. Solveig forteller at hun gikk og klekket på en idé i mange år, og var relativt beskyttet i sin modningsprosess, helt til noen med mer erfaring sa at «nå synes jeg du er klar for å spille inn noe».
Solveig Slettahjell ved flygelet. Kanskje det er nå det blir pusset opp (Foto: Knut Værnes)
– Du har etter hvert mottatt mange musikkpriser. Hva betyr disse prisene for deg?
– De gjør mottakeren veldig glad! Man går jo ikke rundt og tror at man fortjener en utmerkelse som Buddy-prisen. Men når den plutselig blir tildelt meg, er det jo en anerkjennelse som jeg blir uendelig takknemlig for og oppmuntret av. Noen tror på meg, så da får jeg levere en stund til! Dessuten er det jo veldig konkret når man plutselig får en sum penger man ikke hadde forventet. Sist jeg fikk en pris, så kjøpte jeg et Steinway fra 1955 som kom inn i stua mi, og som resulterte i to album. Kanskje det er nå jeg skal pusse opp dette flygelet?
– Hvor samler du krefter fra?
– Fra nære venner. Fra de to barna mine. Fra turer i naturen. Fra skjønnlitteratur. Jeg liker gode setninger.
– Hva lytter du på?
– De siste årene har jeg ikke hørt så mye på musikk som er beslektet med min egen. Jeg inspireres nok mer av ting jeg ikke driver med selv. De siste dagene har jeg hørt på juleplata til Annie Lennox. Det er veldig inspirerende å oppleve hvordan hun trår til med stål-røsten sin og bare måker sangene inn. Ellers har jeg hørt mye på Frank Sinatra, Chet Baker, Billie Holiday, Aretha Franklin, Sidsel Endresen og mange andre.
– Utenom musikk: Hva er du spesielt opptatt av for tiden?
– Jeg tenker mye på kulturpolitikk og kunstens plass i samfunnet. Jeg er vel ikke den eneste som har fått anledning til å reflektere over sånt de siste ni månedene. Jeg håper denne pandemien kan gjøre oss flinkere til å samle oss og våge å snakke om hvem vi er, og hvilken funksjon vi har i samfunnet. Det kan se ut som politikerne trenger litt hjelp.
– De fleste musikere ser frem til å legge 2020 bak seg og starte på et nytt år. Hvordan håper du 2021 blir?
– Jeg håper jeg skal få spille masse konserter! Det savner jeg virkelig. Jeg planlegger to perioder i Tyskland, Østerrike og Sveits med den nye kvartetten min, og jeg skal også besøke et par festivaler her hjemme, og håper å synge Norge rundt til høsten.
Solveig Slettahjell og bandet under konsert i Hamar Teater 2. oktober i år (Foto: Arnfinn Johnsen)
Pål Hausken (trommeslager og medmusiker de siste seks årene) sier dette om bandlederen, kollegaen og prisvinneren Solveig Slettahjell:
Solveig har den perfekte blanding av galskap, audmjukheit, struktur og leikenhet. Solveig oppfordrer ofte til at bandet skal holde koken etter ein solo og inn i neste vers, og kan si Hvorfor skal dere dempe dere inn i verset? Uovertruffen dynamikk, høgt som lågt. Denne tryggleiken og styrken har berre blitt sterkare. Det som er stas med plata Come In From The Rain, er at Solveig har gått fleire år og tenkt på korleis den skulle bli. Eg er veldig stolt over at resultatet blei så eget i sound, arrangementer og spill.
Ut over den musikalske bruken av ordet, så forstås gjerne timing som valg av det rette tidspunkt for noe som skal gjøres, gjerne i forhold til noe annet det skal fungere sammen med. Ballade gleder seg til neste års konserter, vi gratulerer og synes det var perfekt timing at Solveig fikk Buddy-prisen – og at hun sammen med Maja S.K. Ratkje var en av årets to prisvinnere.
– Takk for kaffen, samtalen og musikken.
Solveig tar siste slurk og forteller høflig at hun må rekke en ny avtale. Timing is everything.
Buddy-prisen tildeles «en musiker som både har utmerket seg som en fremragende utøver på sitt instrument og samtidig har betydd mye som pådriver for å bedre jazzens utbredelse». Prisen deles ut av Norsk jazzforum, og består av 50 000 kroner pluss en statuett av trompetisten Buddy Bolden, laget av Lise Frogg. Prisen har vært delt ut årlig – med få unntak – siden 1956. Kun to ganger tidligere har prisen blitt delt ut til flere personer samme året.
I de nesten sju tiårene Buddy-prisen har blitt delt ut er det bare en raus håndfull ganger den har gått til kvinnelige utøvere eller opphavere. Ekstra hyggelig er det derfor at den går til to kvinner dette året. Andre kvinnelige sangere som har mottatt prisen er Karin Krog, Laila Dalseth, Radka Toneff, Magni Wentzel, Sidsel Endresen, Eldbjørg Raknes og Live Maria Roggen.
Les mer om prisen, utdelingen og begrunnelsen i Ballades sak om Buddy-prisvinnerne 2020, Solveig Slettahjell og Maja S.K. Ratkje.
Ballade video: Biff à la Niilas
Vi ser fillm med Sassy 009, Iris Caltwait, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Les Dunes, Torgeir Waldemar, Anna Of The North, Neon Ion og Niilas.
Bjørn Eidsvåg utnevnt til St. Olavs Orden
Den folkekjære artisten blir kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt fremragende musikalske virke.
Ballade og Ny Musikks visuelle historie: Kunstner Terje Roalkvams plakater og tidsskrift på utstilling
Sjelden anledning til å se norsk musikk- og magasinhistorie i grafisk form! Siste helg med utstilling av kunstner Terje Roalkvams plakat- og tidsskriftdesign 25. og 26. oktober.
NRKs musikkdekning: – Det handler ikke om nostalgi, det handler om ansvar
For mange har det vært sårt å se sentrale sjangerprogrammer forsvinne fra NRK, inkludert for programlederne selv. Etter en heftig debatt prøver radioprofilene selv å forstå hva som ligger bak – og hva som skjer videre.
En æra går mot slutten: Norske albumklassikere legges ned
11. januar 2026 tar Norske albumklassikere pause på ubestemt tid. På fem år har de gitt ut mer enn 1000 album og bøker.
