Det er nesten litt flaut å innrømme at jeg aldri tidligere har opplevd den norske space-jazz-kvintetten Billy Meier live. For da jeg endelig gjorde det, ti år etter at bandet ble etablert, føltes det som å komme hjem. Ikke i fysisk forstand. Jeg følte meg hjemme som verdensborger, i dialog med verden og alt det uendelige den rommer.
Det er lenge siden jeg har vært på jazzklubb i Oslo og kjent at jeg har forlatt mine egne landegrenser. Denne kvelden ble jeg mentalt transportert, noe som for meg er helt grunnleggende når jeg lytter til musikk jeg opplever som betydningsfull.
Billy Meiers uttrykk, en sammensmelting av psykedelisk 60-talls spacerock, fusion, fri improvisasjon, nyere jazz og exotica, minner meg om at det finnes norsk jazz anno 2026 som tør å ta sjanser. På samme måte som Sun Ra, Miles Davis og John Coltrane i perioder gjorde: musikk som beveger seg mot jazzens ytterste sfærer, og videre.
I anledning bandets tiårsjubileum møter Ballade dem til intervju for å snakke om årene som har gått, om hva de selv opplever som den største endringen fra starten og frem til det nye albumet Ten.
Når bandet ser tilbake på de første årene, var universbyggingen og konseptet like tydelig da som det fremstår i dag? Og hva skal egentlig til for å holde et prosjekt levende over så lang tid?
Billy Meier på Victoria Nasjonal jazzscene 28. januar, her ved bassist Martin Morland og gitarist Sander Eriksen Nordahl. Bandet består ellers av Henriette Eilertsen på fløyte og synth, Hans Kjorstad på fiolin og synth og Ivar Asheim på trommer. (Foto: Camilla Slaattun)
For undertegnede er det nettopp Billy Meier-figuren og det fiktive universet jeg først og fremst assosierer dem med. Bandet har på mange måter funnet sitt mot og sin dristighet gjennom musikk inspirert av teoriene og livet til den sveitsiske statsborgeren Eduard Albert «Billy» Meier, mannen som hevder å stå i kontakt med utenomjordiske vesener, og som påstår å ha besøkt planeten Erra.
Men nå må bandet medgi at de tar en tydelig vending bort fra de eskapistiske, utenomjordiske lydfantasiene på Billy Meiers tre foregående album.
– For oss har dette albumet handlet om å gå i nye retninger, og forlate det vi har skapt før, forlate hele fantasiuniverset og universbyggingen, og plante oss litt mer på jorden på en eller annen måte, sier trommis Ivar Asheim, før han legger til:
– Men måten vi lager musikk på er den samme: veldig lydfokusert og filmatisk, med vekt på å skape stemninger og musikalske universer, bare ikke rene fantasiunivers.
– Det fiktive universet har vært en åpningsport hvor vi har sagt til oss selv at alt er lov, fordi alt er basert på noe fiktivt. Men til slutt blir det en begrensning i seg selv, legger Henriette Eilertsen til.
– Hvordan da?
– Både i materialet, og i tanken om at ting må passe inn i den fantasien vi har laget. Det blir interessant å skrote det og spørre oss selv: Hva har vi laget som band når vi tar bort det andre? For ti år siden var rommet for å spinne videre på noe fantasiaktig kanskje litt større enn det er i dag, i og med at det nå er så mye kaos på internett rundt hva som er sant og ikke, sier hun.
Improvisasjon, uforutsigbarhet og nye lyder: Hver konsert bærer spor av alt bandmedlemmene har oppdaget siden sist. (Foto: Olav Areklett Vikingstad)
Bandet har stilt seg selv spørsmålene: Hvor havner vi oppi dette? Hvordan kommuniserer vi? De har kommet til et punkt hvor de har måttet ta tak i det. Jeg spør dem om tiden hadde behov for virkelighetsflukt for ti år siden, men nå krever mer alvor og autentisitet?
– Definitivt, sier Ivar. – Forrige album het I Want to Believe, og da snakket vi mye om behovet for å komme oss vekk. Ting rundt oss begynte å gå dårlig, og vi trengte å drømme oss bort i fenomener, som humanitet, for eksempel. Vi hadde lyst til å tro på menneskeheten, eller aliens, eller noe enda bedre. Med denne plata er det egentlig større behov for å se på hvem vi er, og hvem vi har blitt, som venner og musikere etter ti år, og holde fast ved det som er mer konkret og relasjonelt mellom oss.
Ten er altså et langt mer jordnært album, et album som løfter frem både bandets personligheter og de ulike musikalske uttrykkene medlemmene dyrker.
– Vi laget en liste over drømmescenarioer, folk vi hadde lyst til å jobbe med. Vi har hatt med ekte mennesker inn i prosessen, folk vi har drømt om å samarbeide med, involvert flere mennesker i universet vårt, i stedet for denne svevende greia, sier Ivar.
Denne gangen samarbeider bandet blant annet med den amerikanske gitarkometen Blake Mills, den elektroniske vokaltrioen Nothing Personal og folkemusiker Steinar Ofsdal.
Det kommer ikke som noen overraskelse at Billy Meier involverer så mange unike og spennende stemmer fra ulike sjangre.
De er selv progressive musikere med variert bakgrunn fra den norske jazz-, impro-, pop- og folkemusikkscenen. Bandmedlemmene er involvert i prosjekter som Reolo, Masåva, Andreas Røysum Ensemble, Henriette Eilertsen Trio, Harald Lassen, Frode Halti Avant Folk, Miman, Konradsen, Klossmajor og Ole Kirkeng – og flere.
Henriette Eilertsen og Hans P. Kjorstad fra Billy Meier på Victoria Nasjonal jazzscene i januar. Uten kostymer, drakter og små, grønne menn. (Foto: Camilla Slaattun)
Kanskje er det nettopp bakgrunnen fra både folkemusikk og såkalt verdensmusikk som gjør dem så gode til å bygge broer, i en sjanger som både er ekstremt identitetsbyggende og samtidig står i dialog med verden?
– Det er en fin observasjon. Selv om vi har gått i litt forskjellige retninger, er Billy Meier samlingspunktet. Vi klarer å lage noe sammen, selv om vi til daglig lager helt forskjellig musikk. Og det kan vi takke konseptet i starten for, sier Ivar.
Da bandet gikk inn i det utenomjordiske universet, tok de på seg kostymer, briller og hatter, og de opplevde det som et ekstremt frirom, nettopp fordi de ikke var seg selv.
– Nå føler jeg at resultatet av det kan tas inn i en mer autentisk versjon av bandet. Vi er modigere, liksom.
Det blir særlig tydelig under konserten: bandmedlemmene er ikke lenger kledd i de konseptuelle kostymene på scenen. Musikerne står snarere i helt vanlige t-skjorter, og forteller også i etterkant at dette er første gang de spiller uten kostymer.
Åpenhet, respekt og viljen til å la ting bli noe annet enn planlagt har holdt bandet levende i et tiår. I øvingsrom og studio jobber de kollektivt, med skisser, jams og tilfeldigheter som viktig drivkraft. (Foto: Privat)
Det betyr ikke at de har vært uærlige tidligere. Henriette legger til at hun føler de har vært veldig ærlige hele veien. Særlig med hverandre.
– Utenfra kan det ha sett hardt ut innimellom, «nei, dette låter dritt, gidder ikke spille låta di, Ivar». Med kjærlighet, da. Men hele tiden med denne holdningen: Vi må finne ut av det, sammen. Det gjør at det er trygt og åpent.
Det var en i bandet som syntes den ene låta fra skiva ikke fungerte da de øvde til konserten, og ville ikke spille den på scenen. Det mener de andre må være lov.
– Han spilte den ikke?
– Nei, han hadde pause på den låta, sier Ivar og ler.
Jeg foreslår at det også krever romslighet å kunne leve av å være band. Selv om de har beveget seg bort fra konseptet, har kanskje eksperimenteringsviljen gitt dem en soliditet og selvsikkerhet i det de gjør nå.
Ivar og Henriette nikker.
– På releasekonserten på Victoria er det første gang vi spiller uten kostymer og drakter. Jeg synes det er sykt rørende og deilig å stå på scenen, se på hverandre og kjenne at vi bare er gjengen, vennene som står og spiller ti år senere. Nå er vi ikke noe annet. Nå er vi på en måte modne nok til å være oss selv, og trenger ikke skjule oss bak noe. Det var veldig deilig og symbolsk, både for markeringen og utgivelsen, sier Ivar.
Opplevelsen til alle bandmedlemmene er dessuten at det slett ikke er gitt at det, etter alle disse årene, fortsatt er sykt fett å spille sammen, men det er det. Kanskje til og med enda bedre, å se hva folk bringer med seg.
– Hver gang vi spiller sammen, har noen oppdaget noe nytt i sin verden. Den tekniske rideren må alltid oppdateres fordi noen har funnet noe nytt – stereobass, en synth, en fele. Ting forandrer seg hele tiden, og folk føler seg frie til å teste ting. Vi andre må deale med den uforutsigbarheten, sier Ivar og ler.
Åpenhet og respekt for hverandre har holdt bandet levende i ti år, og skapt rom for både personlighet og risiko. (Foto: Privat)
Kanskje er det derfor bandet mener at improvisasjonsmusikk er blant det mest bærekraftige vi har. Man må bevege seg mellom ulike konstellasjoner for å overleve som musiker, og være i konstant bevegelse. Det krever stor grad av fleksibilitet.
Men hva er det egentlig musikerne selv opplever som så forlokkende med denne sjangeren?
– For meg handler det om at denne musikken er veldig viktig i dag, fordi det er et unikt møte mellom publikum og musikere. Det er som om man fjerner scenekanten litt. Man deler opplevelsen i større grad enn i andre settinger, sier Ivar.
Han forteller at han føler seg langt mer levende i improvisasjon – at han virkelig deler kvelden, øyeblikket og det som skjer med dem som er til stede i rommet. Det er mye livskraft i improvisasjon.
– Og så liker jeg å føle meg fri, å handle på det jeg føler i øyeblikket. Den lille uforutsigbarheten er kjempegøy. Noen ganger går det bra, andre ganger dårlig. Det var flere øyeblikk under denne konserten – timing-ting jeg aldri kunne funnet på på forhånd, men som plutselig oppstod, utdyper Ivar.
Det krever både ego – å mene noe og ha et uttrykk – men også en total åpenhet for andres bidrag: å akseptere at noen gjør noe du ikke selv hadde tenkt på. Bare bli med. Man blir mer observant på hverandre, mer åpen.
– Ja, jeg har forstått at dere jobber veldig relasjonelt, særlig på denne plata. Hvordan gjør dere det konkret? Når vet dere at dere har landet et stykke?
– Alle skriver skisser, så møtes vi og tester ting. Da finner man ut av det sammen. Da vi skulle i studio nå, var mye fortsatt uavklart – det føltes bare som skisser. Det var spennende å se hva som skjer. Det er sjelden noen kommer med en ferdig idé. Man må sammen finne formen. Jeg har tenkt at måten vi spiller sammen på passer godt med det uavklarte – vi har godt av det. Det skaper rom for personlighet, sier Henriette.
– Dere er ikke redde for at én av dere ikke tar mer lead?
– Det kan være litt angstfremkallende iblant, klokka går og studio er dyrt. Jeg husker én låt av meg som var veldig åpen. Jeg trodde den var enkel, men det var bare ett take som funket, og det var på siste dag. Like før vi ga oss. Heldigvis fant vi det. Hvis ikke hadde den ikke blitt noe. Det er veldig tilfeldig, sier Ivar.
Improvisasjonen skaper et unikt møte mellom musikere og publikum, som om scenekanten viskes litt ut. For bandet handler det om å være til stede i øyeblikket, og dele både risiko og livskraft med dem i rommet. (Foto: Privat)
Andre låter er jammet fram i fellesskap, noen startet på lydprøve på turné, før de ble til ideer bandet tok videre. Av og til har de lange improvisasjoner og plukker ut det de liker.
Når bandet ser tilbake på disse årene, hva har vært definerende øyeblikk?
– Første plata. Helt klart, sier Henriette.
– Vi var egentlig bare på besøk hos en kompis i studio, og plutselig skjønte vi at dette kunne bli en skive. Vi spilte den inn på én dag. Det var da vi innså at vi kom til å bli et ekte band, før det var det bare vennskapelig. Vi kan høre den nå og tenke «herregud, vi ville gjort alt annerledes», men det er jo også det som er gøy.
Som band har de ikke reist så mye, men musikken deres har. Det skyldes nok også navnet. Folk som leter etter den sveitsiske teoretikeren Billy Meier, snubler over bandet.
– Vi får rare plays på YouTube og mailer fra folk som vil settes i kontakt med ham. Vi ble faktisk kontaktet av et dokumentarteam fra Mexico som lager film om Billy Meier, forteller Ivar.
– Først trodde jeg det var fake, mailen var skrevet på norsk: «Hei mister Ivar». De kom til Oslo i fjor vinter, vi gjorde en gig på Kafé Hærverk som de filmet, og musikken i dokumentaren er vår. Det ble også et punkt hvor vi tenkte: Nå er vi kommet så nær denne fyren at det er på tide å forlate universet. Nå kan vi si takk for oss, og gå videre, sier han.
– Sirkelen er sluttet, legger Henriette til.
– Eller kanskje dere opplever at dere ikke har kontakt med ham lenger?
– Nei – nå er han ikke mystisk lenger. Da kan vi ikke være rare fanfolk i hans navn, sier Ivar.
– Men dere beholder navnet?
– Ja, svarer Henriette og Ivar unisont.
Det som startet som et konseptuelt frirom, har utviklet seg til et modent fellesskap (Foto: Privat)
En annen fin historie er at den legendariske gitaristen Blake skrev til bandet på Instagram for to år siden – en melding der det stod: «yes y’all». Bandet overså den i ett år. Så oppdaget Martin i bandet den, og da de begynte å tenke på features, tok de kontakt. Det viste seg at Blake hadde veldig lyst til å være med.
– Han likte sjangerblandingen – ikke helt fusion, ikke new wave, ikke jazz, litt folk, litt udefinerbart. Forrige plata var produsert med pop-estetikk, men instrumentalmusikk. Vi hadde et dogme om ikke å bruke klang. Han syntes det var fett.
– Helt til slutt: Hvis dere skal oppsummere ti år som band – hva sitter dere igjen med?
– Jeg har tenkt mye på at det er fint at vi fortsatt spiller sammen. Det kunne ha fadet ut mange ganger, men følelsen av at dette er gull har vært der hele tiden, sier Henriette.
– For meg handler det om åpenhet og respekt, legger Ivar til.
– Å tørre å la ting bli noe annet enn man trodde. Ikke gi opp, men se på bandet som en levende organisme som tar nye veier. Holde litt fast, og være åpen.
Norske artister trår til for palestinske kolleger
Lørdag 7. februar arrangerer Det Norske Teatrets Palestinaprogram solidaritetskonsert for palestinske kunstnere. På scenen står blant andre Nils Bech, Emilie Nicolas, Sjur Miljeteig, Nawar Alnaddaf, Maja Ratkje og Gatas Parlament.
Janne Stang Dahl er ny avdelingsdirektør i Kulturdirektoratet
Kjem tilbake til kultursektoren etter åtte år i leiarstilling i Datatilsynet.
Ja. Group: Label-samarbeid for en selvstendig og stabil musikkbransje
Ja. Group vil bygge et miljø for samhold og samarbeid, og være en familie som hjelper labels og bidrar til selvstendighet i en stadig tøffere bransje.
P3 Live – ny musikksatsing i NRK på radio, nett og tv
P3 Live skal vere eit sjangeroverskridande musikkprogram for alle som elskar musikk, melder NRK.
Pumpegris tester landegrensene
Pumpegris vil ut i verden og spille. Med unntak av en liten avstikker til Sverige gjør de sine første ordentlige utenlandskonserter i år. Kanskje blir de Norges nye A-ha?
Regjeringa set konsert- og øvingsrom under lupa
Regjeringa startar arbeid med kulturarenastrategi.
