– Det har vært en utrolig sommer. Det ene høydepunktet etter det andre. Slik oppsummerer munnharpespiller Kenneth Lien sommeren 2025.
Sommerens festivaljobber for Ævestaden: Finurlige steder som Fejø (DK), Urfolk (SE), samt velkjente Øya og Molde. Assosiasjonene til noen av festivalene blir like skeive som fornya folkemusikk, eller en smule peace ‘n love, det må være lov å si.
– Alle stedene har vært veldig sånn paradis. Morgengrykonsert på Moldejazz, for eksempel, klokka 07 om morgenen, der parken var full.
Like før Øya spilte de en «gedigen, barnevennlig hippiefestival i svenske skoger».
De starta året sammen med sine rockvenner i Kanaan på Eurosonic i Nederland sammen. Også andre showcase-festivaler, der talenter viser seg fram blant annet for å bli booket, har bugnet av disse og andre folkemusikkfornyere.
Siden et møte med Ævestaden ofte innebærer minst ett band til, og en masse planer for flere utgivelser enn bare Ævestadens, har Ballade bestemt seg for å brette dem ut i tre – like mange deler som de er medlemmer. Første del av denne triortasje: Middelalderballadene. Festivalene og rocken. Og dragninga mot død. Alt oppsummert i og bak boden deres for merch-salg på Roskildefestivalen i sommer.
Gjør det sjøl
– I har ikke nogen av de eldre album? Hvornår kommer de andre og signerer?
Publikum etter konserten vil ha alles navnetrekk i tusj, og helst flere vinylplater enn de bandene får selge sammen etter dobbeltkonserten.
Samarbeidet med Kanaan springer ikke bare ut fra at bror Ask og søster Eir spiller i hvert sitt band, men også musikalsk slekstkap:
– Vi søker gjerne det dronete, som Kenneth sier.
Dét finner man mye av i proggete og syrete rock.
De seks er til og fra, og gjør alt som må gjøres for å få greier av scenen, og få betjent plate- og gensersalget.
Levina Storåkern (nærmest) signerer, mens Eir Vatn Strøm og Kenneth Lien tar i mot skryt fra norsk og dansk publikum. Her selger de plata de laget sammen med Kanaan: Langt, langt borte. (Foto: Siri Narverud Moen)
Endelig Roskilde
Det er hetebølge i Europa. To tredeler av Ævestaden er løst fra sine rydde- og salgsplikter. Kenneth Lien og Eir Vatn Strøm banner når jeg spør om dette er toppen på folkemusikkbølgen. Nei, dette er ikke toppen! Det må da vokse videre! Eir ler.
Æve-Eir melder redaksjonen om sololåter. Etter å ha meldt redaksjonen om Æve-låter. (Foto: Redaksjonen)
På vårparten kom det singel. Så kom singler og album fra den ene kvinnelige stemmen, Eir, og singler og et helt album med den andre, Levina. Nye singler, festivalspillinger … Sist helg kom en dobbelsingel som igjen skal være på Ævestadens tredje album. Dét skal låte stort.
Levina spilte kuhorn ut av et vindu på en fest. Da tenkte jeg «hun der skal bli min venn!» – Kenneth Lien
Jeg observerte rockerne blant publikum i støvet på dyrskuesletta, oppsummerer det slik:
– Det var en del langskjegg som sto og vugga uti publikum der.
– Ja HAHAHAHA, langskjegg! Det er mye godt skjegg i rocken! Neida, ikke bare, bedyrer Eskild Myrvold. Der dumpet et Kanaan-medlem ned i sofaen også. Eskild har ikke skjegg, men stilte til gjengjeld med dobbeltløpt bass.
Sjangerbegrep sprenges i filler i nærheten av disse musikerne. Men om vi skal snakke om sjangre, kan vi jo også spe på med klisjeer, idet trommeslager Ingvald Vassbø også har kommet.
Eir (Ævestaden): – Det var jo en periode da vi starta å spille sammen, at vi kunne se hvem som hadde hørt på Ævestaden først, og hvem som kom inn fra rocken.
– Ja, fra Ævefansen var det kanskje sånne heklejenter som kom?
Flere i sofaen fniser gjenkjennende når jeg kaller dem langskjegg og heklejenter.
Rockens rull og hornhender, når Kanaan og Ævestaden spiller visa om kjempen Dalebu Johnson. (Foto: Siri Narverud Moen)
Kenneth (Ævestaden): – Heklejentene og lanskjegga. Eller skal vi si, langobardene!
Eskild/Ingvald (Kanaan): – Langobardene??
– Ja de fantes … i nord-Italia, tror jeg.
– De var et folkeslag?
Kenneth: – Ja, de endte i Italiatraktene.
– I folkevandringstida? Og Ym:Stammen hadde en låt som het «Langobardene» …
Rundt 30 år etter at bandet Ym:Stammen forska på hvordan man kunne ta gammelt lydende musikk over i samtida, sitter altså en NMH-utdannet folkemusiker utendørs backstage og belærer sine venner om folkeslag som yppa seg mot romerne. Lien sto nettopp på scenen og gjorde horns hånd mens han sang den gamle kjempevisa Dalebu Jonsson.* Publikum svarte villig med rocketegnet.
Si ja
God respons, jevnt over, nikker de:
– Da vi hadde sånn «ka skal du bli», vi skulle fylle ut et sånt skjema på ungdomsskolen, skreiv jeg: Rockestjerne Rockestjerne Rockestjerne. Det har ikke kommet uten jobb, da, ler Eskild Myrvold. Han er den eneste som har stått på en Roskilde-scene før sommerens spillejobb.
– Vi i Kanaan har gjort mye i det siste: Vi må spille litt som bare trio igjen nå, men så har vi veldig lyst til å få til noe sammen med Ævestaden igjen. Siden det gikk så bra med denne plata. Trommeslager Ingvald Vassbøe forteller at plata har åpna dører for begge band. Ikke minst for Kanaan, i form av nye publikummere i Norge.
Det er mye organisering i å prøve å få to gjenger med ja-folk til å møtes i musikk.
– Utover spillebookingene, er alt do it yourself. Det er bare én måte å gjøre det på: planlegge veldig langt fram i tid, beskriver Kenneth.
– Og å si ja?
(Ingvald:) – Ja.
(Eir:) – Ja. Haha!
(Kenneth:) – Ja. Men: Det var jo ikke gitt at vi skulle si ja da Eir foreslo å lage plate med Kanaan. Jeg kan være den som sitter og tenker skeptisk åssen skal dét funke .., men med en gang det er i gang, skjønner jeg at det her! Blir jo dritbra!
(Levina:) – Det kunne jo gått sånn: Folkrock? Kanskje ikke helt vår greie … Men desto mer samarbeid vi gjør med andre, uansett om det er indieband eller elektronisk, jo tydeligere blir Ævestaden-uttrykket også. Vi har vår identitet i det.
Kenneth Lien starta på Musikkhøgskolen, og der gikk Levina Storåkern allerede, med Eir.
– Jeg hadde en sterk visjon om å møte noen andre som ville være med og lage et eller annet nytt med eldre folkemusikkinstrumenter. Så møtte jeg Levina, hun spilte et kuhorn ut av et vindu på en fest. Da tenkte jeg «hun der skal bli min venn!», beskriver Kenneth.
Kanaan-medlemmene ble også et band på Musikkhøgskolen. Eirs bror, Ask Vatn Strøm spiller gitar, men er ikke med i sofaen, han er opptatt med bilen som skal frakte utstyret.
Takt og tone – mørke og solsteik
(Levina, fra scenen:) – I dag skal dere få en del svenske og norske folketoner. Samt en del nye sanger vi har laget. Flere av dem handler om død, slik som denne … Så får vi «Farvel,» om en døende mor og hennes barn.
(Ingvald:) – Det måtte bli mørkt. Jeg, for eksempel, har alltid hatt fascinasjon for den mørke musikken, gjerne den mørkeste av det mørkeste som fins. Så jeg er veldig glad for at jeg fant Eskild, som også liker det mørkt, trist.
Kanaan og Ævestaden spilte i Oslo, på Øyafestivalen, forrige uke. Slik ser publikum ut fra scenen Vindfruen. (Foto: Pål Bellis)
(Kenneth:) – Der føler jeg òg dere treffer oss ganske godt, i den mollstemte tonaliseringen. Hvor mange av låtene deres er i moll, Ingvald?
(Ingvald:) – Så godt som alle!
Levina peker på at de også trekkes mot det ikke-tempererte. Altså det motsatte av det vår moderne vestlige musikk bygger på, med base i det vi kaller klassisk musikk. Kenneth utdyper:
– Denne fascinasjonen er forbundet med ønsket om å hente frem farger i musikken som ellers ikke er mulige på 12-tone likesvevende instrumenter. Med dette mener han «vanlige» instrumenter, som et stemt piano eller gitar.
– Ta for eksempel det nøytrale intervallet som ligger midt mellom høyt og lavt tredje trinn. Dette skaper en tvetydighet hvor musikken ikke er helt dur og ikke helt moll. Det handler om å utvide repertoaret for hvilke følelser harmoniene kan frembringe. Og de følelsene har en tendens til å treffe rett i hjertet.
Kanskje er dette igjen fordi vi hører disse tonene som et alderdommelig preg, legger han til.
– Og de er universelle for de fleste kulturer rundt om i verden. Hvis mennesket får intonere fritt tenderer det gjerne mot intervaller som ligger mellom de trinnene man er bundet til med moderne instrumenter.
Dette kan en også høre i psykedelisk rock, som det vi kaller «syrete».
– Og dere i Kanaan har fått utløp for drømmen om å få spille ei og annen middelalderballade?
– Ja, det funka overraskende godt. Vi har kanskje bare måttet tilpasse oss lydmessig. I rocken vi kommer fra handla det om å dra på mest mulig.
I Ævestaden, ofte oppe i skyene i vokalene, er det «litt sartere», som Eir sier.
Til «Vallåt efter C. G. Färje» arrangerte Kanaan-musikerne seg i bass, rytmegitar og trommer i det Ingvald kaller et «utfordrende og moro komp» i femten-åttendelstakt. På en annen måtte de sitte og fin-skru sequenceren for å få takta oppå den gamle, menneskelige takta i setesdaltramp.
Ute i publikum observerte jeg tre dansker, i gang med fingre og nikk og tall.
– Ja, du kan godt sitere oss: det var helt vildt fed koncert!
– Men fant dere takten, der dere sto og telte?
– Nei, vi spiller i band selv, og kunne ikke finne den. Jeg talte til syv …?
Latter igjen fra sofaen når jeg forteller om taktforvirringa: – Det var sikkert på den som går i 15-takt. Vallåten! Nei det går ikke så bra å stå og telle … da blir det fort feil.
*
Ævestaden og Kanaan skaper begeistring med musikk som er vanskelig å telle. Disse danske entusiastene trodde de talte til sjutakt, men ble usikre. (Foto: Siri Narverud Moen)
Takta er kanskje vanskelig å telle, men oppmerksomhet, vinylsalg og bookingtall: De peker vel oppover?
– Det er jo helt voldsomt gøy det som har skjedd så vi får jo håpe det ikke er peaken, smiler Kenneth Lien.
I sommer har Ævestaden spilt blant annet Molde Jazz, og – sammen med Kanaan – på Øyafestivalen onsdag 6. august, og på Roskilde Festival i slutten av juni. Fredag kom to nye sanger, fra et nytt album som kommer på senhøsten 2025. 15. august spiller Kanaan og Ævestaden igjen sammen: på Herfrafestivalen på Ringerike.
Både Eir Vatn Strøm og Levina Storåkern slapp soloalbum våren 2025.
Les mer om Ævestadens medlemmer og alle utgivelsene de avstedkommer, når vi allerede torsdag zoomer inn på musikk av Levina Storåkern og boligmarkedet for unge i Oslo. Blant annet.
Eir Vatn Strøm til venstre, Levina Storåkern og Ask Vatn Strøm klemmer etter debuten på Roskildescenen i sommer. (Foto: Stig Buvarp)
Ævestaden ble dannet i 2018 av folkemusikkstudentene (NMH) Levina Storåkern, Eir Vatn Strøm og Kenneth Lien. Sammen har de vært i rampelyset for den såkalte nye norske folk-bølgen i sammenhenger som: NRK-serien Trollstemt, på Folkelarm, på samarbeidsEP med bandet Bendik, på dobbelturné med rockbandet Kanaan og – i 2025 også på sommerfestivaler som Roskilde (DK) og Øya.
Sammen spiller de tre blant annet lyre, munnharpe, fele, kantele, gitar og synth – og alle synger.
Rockebandet Kanaan har siden gitt ut 7 studioalbum, hvorav deres Earthbound (2021) fikk Spellemann. Ask Vatn Strøm spiller gitar, Ingvald Vassbø spiller trommer, Eskild Myrvoll spiller bass.
Momskaos kveler kulturen – nå må det ryddes opp
KRONIKK: Vi trenger enklere momsregler for kultursektoren. I dag bruker kulturnæringen tid og penger på byråkrati i stedet for å skape kultur.
Peter Meanwell ny direktør i Lydgalleriet
Meanwell går fra kunstnerisk leder i festivalen Borealis til produksjons- og utstillingsplattform for lydbasert kunst i Bergen.
Fant låtskriveren i seg med eldgammelt instrument
Levina Storåkern: Ikke akkurat noen partysvenske i Oslo.
Big in Japan: Norske albumklassikere er månedens label hos verdens største platebutikk
Norsk musikk fra 70- og 80-tallet selger stort i Asia. I Japan har Disk Union solgt titusener av CD-er i Norske albumklassikere-serien, og ut august satser butikken spesielt på nettopp denne.
Protestfestivalen på Hausmania skapte et alternativ til årets Øya. Og ble solgt ut
Å være vitne til det sterke samholdet under Festival for Palestina – midt i et av Europas mørkeste kapitler i moderne tid – var en uforglemmelig opplevelse, skriver Johanna Holt Kleive.
Porsgrunn Ska- og Reggaefestival: Fra betong til karibisk oase
Festivalen byr på blant andre Queen Omega, Ska'N'Ska, MT Hammed og Alex Rosén. – Det er DIY, det er internasjonalt, og det er fett.
