(Foto: Johanna Holt Kleive)
Protestfestivalen på Hausmania skapte et alternativ til årets Øya. Og ble solgt ut
Å være vitne til det sterke samholdet under Festival for Palestina – midt i et av Europas mørkeste kapitler i moderne tid – var en uforglemmelig opplevelse, skriver Johanna Holt Kleive.
Dette er en kommentar fra Ballade-redaksjonen, der skribenten gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
For mange musikkelskere i Oslo ble den tradisjonsrike Øya-uka mer komplisert enn vanlig. Valget sto ikke bare mellom Blå og Øya, Honningbarna eller Undergrunn – men mellom å delta, boikotte eller skape noe helt nytt.
Ballades undertegnede snakket med flere musikerkolleger som innrømmet at de spilte på årets Øya med blandede følelser, men valgte likevel å stille – med det de mener er et av de sterkeste virkemidlene de har for å samles og ta vare på hverandre i meningsløse tider: musikk. Andre valgte å boikotte festivalen. Eller til og med demonstrere. Utenfor inngangen til Øya sto aktivister innhyllet i likkleder. Megafonen runget: – Boikott Øya! Fri Palestina!
Les også: Festivalsommer med bismak
Hausmania er kjent for sin historie med okkupasjon, aktivisme, og for å være et sted for uavhengig kunst og subkultur. Foto: Johanna Holt Kleive (Foto: )
Mens debatten raste rundt boikott og deltakelse på Øyafestivalen, vokste alternative festivaler og klubbkvelder frem bare noen kvartaler unna. Uten sponsorer, uten sikkerhetsnett – men med et brennende engasjement og et tydelig budskap: Solidaritet med Gaza. Motstand mot krig. Musikk som handling.
Onsdag ble festivalen «Ikke Blunk» arrangert på Dattera til Hagen fra klokken 12. Samme kveld gikk «Undergrunn med venner for Gaza» av stabelen på Blå. Allerede i BLÅs første samtale med Undergrunn var intensjonen krystallklar: å bruke musikken til å løfte en sak som ikke kan ties om. Å gjøre noe – ikke bare mene noe.
Torsdag åpnet «Festival for Palestina» portene på Hausmania – et bygg kjent for sin kulturelle motkultur og politiske aktivisme.
Her ble det tydelig at kunst og kultur ikke bare benyttes som god intensjon, men som reell handling og protest. Fra første til siste tone bar festivalen bud om solidaritet, sorg og styrke. Og alt ble gjort frivillig.
Bak festivalen stod blant annet Boikott Øya kampanjen og Kultur mot folkemord.
– Solidaritet handler ikke bare om gode intensjoner, men om ansvarliggjøring, uttalte talsperson Nina Lillebo tidligere i uken til Morgenbladet. Sammen med Maria Eva Orieta og Liv Santos Holm har hun vært en sentral motor bak årets festival.
– Når man argumenterer for at det er mer effektivt å legge press enn å boikotte, setter man hele BDS-bevegelsen til side (BDS står for boikott, deinvesteringer og sanksjoner, red.mrk.). Ikke fordi dialog er verdiløst, men fordi normalisering er dødelig.
Motkultur er både viktig og nødvendig. Den utfordrer maktstrukturer og skaper endring, mener arrangørene.
Ledige stillinger
– Vi skaper en ny kultur som skal ta avstand til brudd på menneskerettigheter, sier Maria Eva Orieta.
– Når internasjonale investeringsselskaper kjøper seg inn i kulturfeltet, forsvinner ofte det som gjorde kultur levende og ekte i utgangspunktet, legger Liv Santos Holm til.
Hun fortsetter:
– Det er en kjent historie i bransjen: Økonomisk gevinst prioriteres, mens mangfold, kreativitet og lokal forankring taper. Og når disse selskapene i tillegg har forbindelser til grove menneskerettighetsbrudd – blir valget enda tydeligere: Boikott. Og skap noe nytt. Noe bedre.
– Vi må minne hverandre på at vår kultur ikke er avhengig av dem – det er de som er avhengige av oss. Ekte kultur bygges nedenfra, i fellesskap, med mot og integritet.
Fellesskap i praksis
Der mange artister har uttrykt splittede følelser, valgte flere i år å bruke stemmen – og musikken – til å uttrykke mer enn bare lyd. Og dermed vokste også et svært kraftfullt alternativ frem – et kollektivt og hjemmelaget et.
Festivalen samlet musikere, aktivister og publikum i et åpent rom der musikk, dans og sorg fikk plass. Her var det verken reklameskilt, VIP-soner eller dyr øl – men fargerike salgsboder, barnevennlige aktiviteter og et bankende hjerte for rettferdighet.
Barnefamilier minglet mellom salgsboder og ansiktsmaling, mens Gaza Kjøkken serverte byens beste falaffel. Barnevennlige tiltak var tydelige: Voksne med barn ble registrert som verge og fikk egne bånd som stengte tilgang til baren. Festivalen var inkluderende i ordets rette forstand – et rom der flere generasjoner kunne samles om samme kamp.
Fornøyd festivalgjenger med byens beste falaffel. Foto: Johanna Holt Kleive (Foto: )
På scenen sto et imponerende knippe artister: over 15 band og musikere fra ulike sjangre og land. Flere skal ha meldt interesse etter at programmet var satt – en indikasjon på både behovet og viljen til å stille seg på rett side av historien. En artist jeg kjenner var blant dem som ikke fikk plass på programmet. Hun våknet samme morgen, kjente at hun bare måtte gjøre noe, og ble med på å rigge opp til festival isteden.
Et av bandene under årets protestfestival, Los Dos, fortalte fra scenen om sine reiser til Mexico, og hvordan musikk har vært et språk for fellesskap.
– Vi er her i dag for å samles, for å skape noe sammen.
– For oss har musikken gjort det enklere å forstå hva fellesskap egentlig betyr, sa bandet.
Folkemusikkgruppa Lubinos Eik opprådte under årets festival. De spiller slaviske folketoner fra Øst-Europa, med arrangementer som blander tradisjonelle toner med moderne elementer. Gruppen består av Aleksandra Morozova (vokal, gusli, perkusjon), Agata Zelechowska (vokal) og Anders Blystad (gitarer, bouzouki). Foto: Johanna Holt Kleive (Foto: )
Gjennom de neste timene ble Hausmanias (ikke-eksisterende) tak løftet høyt av ildsjeler, solidariske artister og deltakere som alle står sammen for et fritt Palestina. Musikken fikk publikum til å smile, danse, og gråte.
Det minnet meg om den aktivistiske kunstneren Sonya Lindfors, som en gang bemerket at det også finnes mye kjærlighet og nytelse i det å dedikere seg til noe. Aktivisme er ikke noe man bare gjør en time eller to om dagen. Aktivist er noe man er fra man står opp om morgenen til man legger seg om kvelden.
Der Øya har blitt kritisert for å være kommersialisert, viste Festival for Palestina hvordan man kan bygge noe nedenfra. Alt var frivillig. Alle bidro – og alle ble igjen for å rydde.
– Festivaler er en miniversjon av verdenen vi ønsker
En av publikummerne under årets festival, Jorunn Bakke Johannesen, tror mange begynner å bli lei av store og dyre festivaler som først og fremst er ute etter profitt.
– Festivaler er på en måte en miniversjon av verdenen vi ønsker, og hva vi kan skape sammen.
– Festival for Palestina var ikke ute etter profitt, og jeg kunne høre på bra musikk, drikke og spise med visshet om at pengene ikke gikk til å støtte et folkemord. Jeg er veldig takknemlig for alle som bidro til å lage denne festivalen, forteller hun.
Ekte kultur bygges nedenfra, i fellesskap, med mot og integritet, mener arrangørene av årets festival. Foto: Johanna Holt Kleive (Foto: )
På samme dag som musikken fløt gjennom Hausmania, gav riksmediene oss nye tall fra Palestina: Over 60 000 drepte. Vi er nå vitne til en pågående menneskeskapt sultkatastrofe, der barn og sivile ligger i ruinene. En rapport fra den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem kaller det nå folkemord, på linje med blant andre FN og Amnesty.
Ja, det er utvilsomt vanskelig å manøvrere som menneske i vår tid. Det er en spinkel trøst i det faktum at årets protestfestival ble utsolgt. Det var i sannhet en uforglemmelig opplevelse å være vitne til dette unike, sterke samholdet – midt i ett av de mørkeste kapitlene i Europas moderne historie.
