Festivalsommeren er et høydepunkt for mange norske artister – men i år kastes det scenelys over noe langt mer alvorlig: En voksende politisk bevissthet, og et etisk dilemma som stadig flere kjenner på. Kan man stå på scener som frontes av selskaper som profitterer på klimakrise og menneskerettighetsbrudd, og fortsatt se seg selv i speilet?
Musikkens politiske kraft, og protestens plass i kulturen har fått ny aktualitet.
– Vi som har jobbet med kulturell boikott i mange år, vet hvilken kraft som ligger i kunsten, sier aktivist og musiker Marthe Valle. Hun er blant stadig flere som minner oss om ansvaret mange artister faktisk føler – og tar – i 2025.
I kjølvannet av Øyafestivalens samarbeid med selskaper som DNB, Pepsi og investeringsgiganten KKR, har en bølge av reaksjoner rullet inn over musikkmiljøet. Kritikken retter seg mot Øyas eiere, som har bindinger til Israel.
Les også: – Øyafestivalen må ta et oppgjør
Øyafestivalen har i år blitt rammet av betydelig kontrovers knyttet til investeringer gjort av festivalens eierskap. (Foto: Privat)
Undertegnede, sammen med flere andre artister, signerte nylig et opprop om boikott – inspirert av den internasjonale BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment, Sanctions), og lignende aksjoner i utlandet.
Men dette handler ikke bare om én festival. Det handler om å ta stilling i en tid preget av globale kriser og moralsk forfall.
– I en tid hvor stadig flere våkner til maktstrukturene som både ødelegger planeten og bidrar til folkemord, har kunsten et enormt potensial – ikke bare til å forklare sammenhengene, men til å røre ved oss, rive oss ut av apatien, sier Valle.
Hun mener kunstnere og kulturarbeidere har en nøkkelrolle i kampen mot lammelse og likegyldighet:
– Mange artister sier de tror mest på å bare spille musikk og være sammen. Men i mine ører er det utsagn som oser av privilegier. Alle trengs nå. Kampen mot apati krever handlekraft – og i den kollektive følelsen av makt og mulighet er kunstfeltet avgjørende.
Marthe Christine Valle er aktivist og musiker. (Foto: Jens Kristian Rimau)
Kan bare de privilgerte protestere?
Boikotten av Øya har fått bred støtte, men har også avdekket dype spenninger. For i kulissene utspiller det seg en kompleks samtale – ikke bare om politikk, men om kunstnerisk frihet, økonomiske realiteter og maktbalanse.
Det er nemlig én ting å boikotte som etablert artist med sikker økonomi og medieplattform. En helt annen situasjon møter unge band som spiller på Øya for første gang – og trenger honoraret til å dekke husleia.
Et viktig dilemma flere peker på, handler om økonomi. Er det bare de som har råd til å la være, som kan protestere?
– Mange musikere er blant de mest hardtarbeidende og lavtlønnede i samfunnet. Likevel er det vi som oftest må ta de moralske valgene, sier Fieh-vokalist Sofie Tollefsbøl. Hun utdyper:
– Ville man bedt ansatte i andre yrker om å slutte i jobben i protest mot arbeidsgiverens etikk? Neppe. Likevel stilles etiske krav til oss – kanskje nettopp fordi få andre gjør det.
Hun forteller om da bandet spilte på SXSW i Texas, og først der oppdaget at festivalen ble sponset av US Army og våpenprodusenten RTX – som selger våpen til Israel.
– Vi ante ingenting på forhånd. Det var et sjokk å oppdage dette etter å ha reist helt til USA, og situasjonen ble kinkig – vi hadde allerede spilt flere konserter, trykket opp SXSW-merch og lagt planene.
Etter lange interne diskusjoner, valgte de å stå over den siste konserten – som en delvis boikott.
Også den norske musikeren og låtskriveren Selma French Bolstad mener artister må ta stilling knyttet til boikott av festivaler.
– Kunstnere har påvirkningskraft – og det følger et ansvar med det. Men for mange kan en boikott bety å ofre en måneds husleie. For andre er det økonomisk overkommelig, og gir kanskje til og med økt medieoppmerksomhet.
– Det koster ikke det samme for alle. Derfor må vi legge presset der det hører hjemme: hos politikere, næringsliv, Etikkrådet og Oljefondet. Og på det området gjør mange norske kunstnere allerede en viktig innsats.
Da French Bolstad spilte på Moldejazz i fjor, valgte hun å bli – selv om festivalen ble sponset av Shell.
– Jeg vurderte konsekvensene nøye. En boikott ville rammet andre enn meg. I stedet holdt jeg en appell mot oljesponsingen etter konserten – det føltes som en tydeligere og mer konstruktiv markering akkurat der og da.
Selma French Bolstad er en norsk musiker og låtskriver. Hun er vokalist i visegruppen Masåva der hun også spiller fele og gitar, og spiller fele, hardingfele og nøkkelharpe i folkemusikk-gruppen Morgonrode. (Foto: Eirik Havenes)
Håvard Nordberg Funderud, musiker og en av to drivkrefter bak plateselskapet Nice Things Records, spiller ikke selv på noen festivaler i sommer. Men han følger debatten tett.
– Jeg kjenner ikke presset akkurat nå, men som publikummer kan jeg velge å ikke gå på festivaler som samarbeider med uetiske aktører. Det er en form for bevisst forbruk, og et lite grep jeg kan ta.
Nordberg Funderud mener likevel at en samlet boikott kan ha stor effekt.
– En kollektiv boikott kunne gjort en reell forskjell – og vært en måte å stå sammen på som musikere. Uetiske samarbeidspartnere i kulturlivet er med på å normalisere urett. Det er viktig at vi sier ifra.
Creo, fagforeningen for musikere og andre kunst- og kulturarbeidere, avsluttet nylig sitt samarbeid med Øyafestivalen. Samtidig påpeker de at musikere trenger forutsigbare inntekter og trygge arbeidsvilkår. Det gjør også boikott vanskelig – og kanskje også urettferdig.
– Det sier noe om musikeres vilkår generelt, når noen ser seg nødt til å ta festivaljobber hos aktører med uetiske samarbeidspartnere. Kanskje må det en strukturell endring i inntektsgrunnlaget til før man kan forvente at «alle» skal kunne bli med på en boikott, sier Nordberg Funderud.
– For er man egentlig i en privilegert posisjon hvis man har mulighet til å si nei?
Det finnes også andre måter å markere seg på. Flere artister har valgt å donere en del av honoraret fra festivaler med uetiske eiere eller sponsorer til humanitære formål. Andre bruker scenen som talerstol.
Felles for mange av dem er ønsket om å finne et handlingsrom – mellom lojaliteten til kunsten, til kollegene, til økonomien – og til etiske prinsipper. Det er der, i spennet mellom idealisme og realisme, at debatten fortsetter å leve.
Posisjon og ansvar
Samtidig kjenner mange på ambivalensen når det kommer til boikotter. Hva slags engasjement har faktisk effekt? Skal man bruke sosiale medier, skrive tekster – eller la musikken tale for seg selv?
Selv kjenner jeg på hvor mye det har kostet å ta standpunkt. Da Tons of Rock booket Pantera i 2023, tok bandet mitt avstand fra Phil Anselmos rasistiske uttalelser. Vi fikk drapstrusler og ble kalt «jævla feminister». Det er krevende å uttrykke seg politisk. Alt reduseres til «woke», og grensen for hva man kan si offentlig, krymper.
Aftenposten-journalist Andrew Mukuria har tidligere pekt på hvor fraværende politisk tematikk er i norsk pop. I punk og rap finnes det fortsatt, men mye av dagens pop later til å søke pause fra livets vanskeligheter – ikke konfrontasjon.
Tendensen er ikke ny. Helt tilbake i 2015 gjorde ett av verdens mest innflytelsesrike magasiner, NME, et intervju med musikere i forkant av det britiske parlamentsvalget.
Svarene sprikte: Johnny Marr kalte politikk «en stemningsdreper», mens Faris Badwan fra The Horrors mente at «å stemme er for folk uten fantasi… politikk betyr ingenting for meg.»
Dette stod i sylskarp kontrast til NMEs profil, som historisk har vært tydelig venstrestemme, støttet Red Wedge, og blant annet bidro til å starte Rock Against Racism. Reaksjonen på Eric Claptons rasistiske utspill i 1976 ble startskuddet.
Beth Jeans Houghton (Du Blonde) sier det slik:
– Politikk er der, enten du vil det eller ikke. Jeg har skrevet politiske låter, men ikke gitt dem ut – det blir alltid: «Her er nok en klein, politisk låt.»
Stuart Braithwaite fra Mogwai mener det å lage musikk med et ønske om å gjøre verden bedre, i seg selv er en politisk handling. Men dagens musikk speiler et politisk klima som er forsiktig, konsensusorientert og redd for å støte noen.
Likevel finnes det håp. Braithwaite peker på folkeavstemningen om uavhengighet i Skottland som et vendepunkt for økt politisk bevissthet.
Og i 2017 gjenforentes Bruce Springsteen med sin gamle samarbeidspartner Joe Grushecky (Houserockers) for å lage anti-Trump-sangen «That’s What Makes Us Great». Springsteens kritikk mot Trump var også tydelig gjennom valgkampstøtte til Clinton, aktuelle coverlåter på konserter og et intervju med Rolling Stone der han uttalte: – Republikken er under beleiring av en idiot.
– Vi trenger et musikkliv som tør å stille krav til dem
Også i Norge har vi sett hvordan musikkfeltet kan mobilisere politisk. I 2021 endte den mangeårige konflikten om Kongsberg Gruppens rolle som hovedsponsor for Kongsberg Jazzfestival med et brudd. Protesten ble i stor grad drevet frem av musikere med sterkt eierskap til festivalen. De arrangerte alternative konserter, startet nye prosjekter, skrev innlegg – og takket nei til spilleoppdrag.
Les også: – Vil snakke om «blodpenger» til jazzfestival
– Det lå ikke noen unison folkevilje bak måten den situasjonen landet på. Tvert imot, på Kongsberg var meningene delte, for å si det forsiktig, sier redaktør i Jazznytt, Filip Roshauw. – Sånn må det bli når den soleklart viktigste hjørnesteinsbedriften og den like soleklart viktigste kulturelle institusjonen i en by står i et motsetningsforhold på den måten.
Han påpeker at selv om Kongsberg Jazzfestival og Øyafestivalen er ulike, viser saken hvor stor påvirkning norske artister faktisk kan ha.
– Det er beviselig ikke sånn at de “bare” tar noen spilleoppdrag – de er stakeholders, på samme måte som de frivillige, lokalsamfunnet, samarbeidspartnerne og eierne av festivalen er det. Én ting som er verdt å merke seg fra situasjonen på Kongsberg, er at den ikke utelukkende kan forklares med motstand mot norsk våpensalg. Det handlet også om medbestemmelsesrett, om festivalens selvstyre og kulturelle oppgaver. Da det oppsto et inntrykk av at festivalen var stuck mellom barken og veden, gjorde det vondt verre.
– Da ble det en situasjon hvor også mange musikere som i utgangspunktet hadde et pragmatisk forhold til norsk våpenproduksjon – eller sponsing fra store norske og internasjonale selskaper – så seg nødt til å ta stilling.
Nordberg Funderud mener boikott kan føre til endring, og at det er viktig at bransjen forsøker å gjøre en forskjell i sitt eget miljø, ved å ta i bruk de virkemidlene man har.
Fra jazzparaden i Kongsberg 2019. (Foto: Irene Lislien/Kongsberg Jazzfestival)
– Boikott er ett av disse virkemidlene. I tillegg handler det om å organisere seg og samarbeide. I denne sammenhengen gjorde Motvind kulturlag en hederlig innsats da de arrangerte en alternativ festival samtidig som Kongsberg Jazzfestival fortsatt samarbeidet med Kongsberg Gruppen. Jeg opplevde det som en slags boikott, men også med andre virkemidler i bruk. Om det var akkurat denne aksjonen som førte til endringer, er vanskelig å si – men jeg tror Motvind-gjengen faktisk spilte en viktig rolle.
Også i eget plateselskap har Nordberg Funderud og kollega Henrik Sandstad Dalen gjort egne vurderinger og tatt grep.
– Blant annet har vi innført begrensninger på hvilke land musikken vår er tilgjengelig for strømming og salg. Det er små tiltak, men for oss er det viktig å ta tydelige standpunkt. Kanskje det også kan påvirke andre over tid – hvem vet?
Det faktum at SXSW og Kongsberg Jazz avslutte samarbeid med våpenprodusenter etter press fra musikere, gir håp, mener Tollefsbøl.
– Det handler om signaleffekt. Våpenprodusentene finnes fortsatt, men får ikke vaske navnet sitt rent med kultur. Slike handlinger påvirker hvordan folk ser på våpenindustrien – og at de reiser viktige spørsmål i offentligheten.
Én festival alene kan ikke endre investeringene til KKR. Men dette handler ikke bare om Øya.
– Superstruct Entertainment (som ble solgt til KKR i fjor sommer) støter på lignende protester over hele linja. Det skjer ved festivalene de eier i Storbritannia og i forbindelse med Sónar i Barcelona, hvor også den spanske kulturministeren sa at KKR ikke var velkomne i Spanias kultursektor.
Festivalene svarer ofte at de opererer uavhengig av eierne, og at verdigrunnlaget deres står støtt. Men mange stiller spørsmål ved dette. Et sitat fra Lolo (Lolo & Sosaku) i The Guardian om Sónar fanger noe av uroen:
– Jeg forstår ikke de som sier «Sónar er ikke KKR». På en måte er det nettopp det. Sónar pleide å være en familie – nå er det ikke det lenger. Når du selger deg til noe som Superstruct, vet du hva som følger med. Du mister kontakten med essensen av hvem du var.
Festivaler – særlig de som over tid får stor betydning – bygger på et tydelig verdigrunnlag, mener Jazznytt-redaktøren.
– Det er selvsagt også business, i et landskap som blir stadig vanskeligere å navigere for festivaler med store kommersielle ambisjoner. Men det er vanskelig å separere festivalene fra det litt utopiske elementet som muliggjorde dem i utgangspunktet – at det er kulturelle hendelser som også handler om å tro på kraften i å komme sammen, og å skape noe som ellers ikke ville skjedd.
Øya har i mange år vært en festival som har representert nettopp dette, forklarer Roshauw. Den har formet musikklandskapet, hatt en tydelig miljøprofil og blitt et kulturelt symbol. Det er derfor festivalen i dag møtes med kritiske spørsmål.
Hva artister bør gjøre i en slik situasjon, er ikke lett å si. Mange er i dialog med festivalen og forstår at dette ikke løses over natten. Men de har fortsatt et valg, tror Roshauw.
– Selv om det profesjonelle norske musikklivet er tjent med store, ambisiøse festivaler, trenger vi også at fellesskapet og musikklivet blander seg og har forventninger til disse aktørene.
– Det er på ingen måte gitt at en festival som Øya klarer å sette sammen like gode, internasjonalt topptunge plakater som i år, om de er nødt til å finne seg andre eiere. Det får man være klar over – verken festivalen, musikklivet eller publikum får nødvendigvis i pose og sekk.
Hvor går veien videre?
Selv om Kongsberg og Øya er ulike festivaler, viser saken at norske artister har makt til å påvirke – og til å stille krav.
– Vesten har vist seg å ha en kollapset moralsk ryggrad. Kapital virker å være det eneste makteliten lytter til. Derfor er boikott et viktig virkemiddel, sier Sofie Tollfesbøl.
– Å treffe pengesekken er ofte det eneste språket store selskaper forstår. Svekket omdømme og reduserte inntekter kan tvinge frem reell endring. Men vi må bygge brede allianser – ikke smale, kompromissløse grupper.
Hun advarer mot å bruke engasjementet til å «shame» andre:
– Vi må måle protestens styrke i gjennomslagskraft, ikke renhet. All innsats teller. Noen har mer handlingsrom enn andre, men alle kan gjøre noe.
Fieh-vokalist Sofie Tellfesbøl. (Foto: Jonathan Vivaas Kise)
– Det er derfor vi trenger støtte fra organisasjoner som Creo, Nopa, Jazzforum og FolkOrg. Når det koster å stå i dette, må fellesskapet være der.
Et åpent brev, der musikere stiller krav til festivalen, kan også ha stor effekt.
– Det viser vi nå med debatten rundt Øya. Men noe av det viktigste, tror jeg, er å skape en bred og inkluderende front.Vi trenger ikke en liten, kompromissløs bevegelse som skremmer folk bort. Spørsmålet er ikke hvem som har den «reneste samvittigheten», men hvordan vi sammen kan skape størst mulig gjennomslagskraft.
Protestlåtene – musikk som politisk kraft
Musikk har historisk vært et mektig våpen mot undertrykkelse og urett. Denne sommerens diskusjoner beviser langt på vei at protesten har fått fornyet kraft, nettopp fordi musikken snakker et universelt språk. Den beveger, rører og kan utfordre makten.
Vi husker kanskje ikke navnet på mennene som fengslet ham, men alle husker Fela Kuti. Det er dét som er trusselen: Musikkens evne til å bryte gjennom stillhet og sensur, og gi stemme til de som ikke blir hørt.
Boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika er et sterkt eksempel: Artister som The Beatles nektet å spille der. Peter Gabriel skrev Biko til ære for Steve Biko. Miriam Makeba og Hugh Masekela brukte musikken til å vise verden hva som foregikk. Det samme skjer i dag – stadig flere musikere føler et ansvar for å videreføre denne tradisjonen i møte med urett.
– Som kunstnere har vi en potensiell gjennomslagskraft. Jeg vet at Honningbarna har fått mange unge til å engasjere seg i Palestina-spørsmålet, sier Tollfesbøl.
Vokalist og cellist Edvard Valberg i Honningbarna er blant dem som kritiserer Øyafestivalen. (Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles)
Hun understreker at vi må må heie frem det engasjementet som finnes. Det koster noe å si ifra, og man vet aldri hva det koster for den enkelte. Det er derfor viktig å ha støtte fra organisasjoner som Creo, Nopa, FolkOrg og Jazzforum når man mobiliserer.
Den politiske visepunk-sekstetten Sliteneliten mener at nøkkelen ligger i fellesskapet.
– Det viktigste er å gå sammen. Snakke sammen, alliere seg – nesten som å inngå en pakt. Hvis man bestemmer seg kollektivt for å trekke seg, står man ikke alene i stormen. Da blir det lettere, og det føles som det faktisk betyr noe.
De peker på et klassisk dilemma: Hvis ett lite band trekker seg fra en festival, mens ingen andre gjør det, kan det oppleves som at man bærer en høy kostnad – uten særlig gjennomslag.
– Men det finnes mange måter å aksjonere på. Kanskje man går sammen og skriver et felles opprop. Kanskje man bruker scenen til å si noe, eller markerer med flagg og symboler. Det handler om å finne et uttrykk som passer, og å støtte hverandre i det.
Bandet etterlyser også sterkere organisering blant musikere.
– Egentlig burde artister og band stå sammen i en levende, handlekraftig fagforening. Et fellesskap som kan stå imot oppkjøpsfesten i festival-Norge og ta kampen om kulturens retning sammen.
Mange unge artister stiller seg spørsmålet: Må musikken i dag være eksplisitt politisk? For Sliteneliten er svaret et rungende ja.
– Det betyr utrolig mye for oss å stå på scenen og rope ut radikale politiske budskap vi tror på 100 prosent. Det er dét som driver oss. Vi er politiske mennesker, og dette er vår måte å være i verden på. Hele planeten står på spill – da må vi bruke stemmen vår, sier de.
Sliteneliten fokusere på det positive, og tenker at det kanskje er mye mer politiske ytringer blant norske musikere i dag enn i 2010. (Foto: Pål Jørgen Volan)
Men ikke alle artister mener musikken må være politisk på den måten.
– Musikk og kunst oppstår ikke i et vakum, men som en del av en kontekst hvor verdensbildet, politikk, kultur og mye annet spiller inn. Å være eksplisitt politisk kan belyse konteksten musikken er skapt i, og kan skape spennende kunstneriske resultater, sier Nordberg Funderud.
– Samtidig bør det ikke være et krav om at alle musikere bør være eksplisitt politiske i sin kunst. Jeg tror det ville gjort noe med hvilke forventninger vi har til musikere, og ville påvirket den kunstneriske friheten. Noen formidler sitt samfunnsengasjement på andre måter.
French Bolstad er enig.
– Folk er forskjellige. For noen er det naturlig å være politisk direkte. For andre kommer engasjementet mer subtilt til uttrykk. Det viktigste er at det føles ekte. For min del er musikken min viktigste kanal. Når jeg først skal si noe med tyngde, må det være gjennom musikken.
Hun minner også om at fravær av rop i sosiale medier ikke betyr fravær av engasjement.
Også Sofie Tollefsbøl sier at hun ikke føler et ansvar for å skrive eksplisitt politiske tekster. Men hun deltar likevel i aktivisme – blant annet som medlem i Blandakoret for Palestina, som har sunget «Til ungdommen» utenfor departementer, Stortinget og ambassader – hver uke i over et år.
– For meg er det å være musiker en politisk handling i seg selv. Å skape kunst og spille musikk er fredelige aktiviteter, sier hun, og legger til:
– Og i dag, i et samfunn der det meste handler om penger, kan det å verdsette noe annet enn penger faktisk være ganske radikalt.
Red.mrk.: Artikkelforfatter Johanna Holt Kleive er medlem av bandet Witch Club Satan.
Red.mrk. II: Artikkelen fremla feilaktig at Honningbarna boikotter Øya. Per nå har hverken Honningbarna eller noen andre på Øyafestivalen sitt hovedprogram trukket seg. Ballade har gjort rettelsen fredag 27.juni 16:25.
Fullmåne, en overskyet kveld: Amina Sewali (1989–2026)
Minneord om den allsidige kunstneren Amina Sewali, som nylig gikk bort.
Ballade video: Kvinnenes lyd
Møt Aurora, Amalie Holt Kleive, Moron Police, Henry Oak, Torgny Amdam, Clawfinger, Feral Nature og Mayhem.
Joik og globale lydlandskap i feiring av samenes nasjonaldag
På Melahuset i Oslo settes tradisjonell joik og moderne komposisjoner i stevne med bandet Áššu og duoen Hildegunn Øiseth/Frode Fjellheim søndag 8. februar.
Vil ha eget joikefond
Fra kuriostitet til suksess: Artist Lávre minner oss på hvor seint vi har hatt joikeforbud i Norge. Og at rettighetspengene for samisk musikk kan havne på feil hender.
Billy Meier – nå uten romkostymer og små, grønne menn
Etter et tiår med romfantasier, fiktive univers og utenomjordiske referanser, har den norske space-jazz-kvintetten Billy Meier landet.
Norske artister trår til for palestinske kolleger
Lørdag 7. februar arrangerer Det Norske Teatrets Palestinaprogram solidaritetskonsert for palestinske kunstnere. På scenen står blant andre Nils Bech, Emilie Nicolas, Sjur Miljeteig, Nawar Alnaddaf, Maja Ratkje og Gatas Parlament.
