Hvor kort kan et spor som passer en TikTok-trend være – og fortsatt kalles en låt?
Forsker Anja Nylund Hagen skriver her på Ballade.no om det store hullet i den påståtte demokratiseringa når vi nå alle har blitt digitale musikkforbrukere. Nesten alle, da: Strømmeplattformenes dominans setter premissene for musikkbrukens volum og retninger, uansett om noen også kjøper noen vinylplater og CDer – også der det virker sammen med det som framføres live på scener.
Mange utviklingstrekk er i dag hovedsaklig knytta til plattformene: Digitale muligheter har vært omtalt som en sjanse som kom og gikk, for norsk musikkbransje. Store gap mellom dem som klarer å ri de digitale bølgene og ikke, blant musikkskaperne. Konfliktene som går og går, om betalingsmodell – skal den speile hvilken andel av kaka en artist som avsender har, eller antall lyttinger?
Det er klart at det også kan lønne seg å lage kortere låter.
Mekanismene bak hvem som blir aller størst i det globale musikkgamet er komplekse – og kaka blir litt mindre for hver enkelt låt som legges til, for hver gang podkasttilbudet vokser eller for hver gang en megaartist blir litt større. I dag lastes det opp 100 000 spor til Spotify hver dag. Tro ikke at de 100 000 daglige enkeltsporene er låter. Det er de ikke.
Og vi snakker mye om Spotify, men du finner veksten overalt hos de store avsenderne av lyd inn i hodetelefonene dine; både Apple Music og Amazon Music har per nå over 100 millioner spor tilgjengelig.
The Playlist portretterer de forskjellige partene i den stadig pågående forhandlinga som har blitt til Spotify. Her ses Edvin Endre som Daniel Ek, gründeren. (Foto: Jonas Alarik / Netflix)
Mens både visjonæren, partneren, artisten, utvikleren, plateselskapbransjen og juristen alle har fått hver sin episode i høstens Netflix-serie om Spotify, er det én som ikke er portrettert. Kanskje kunne The Listener sett omtrent slik ut, basert på virkelige hendelser:
LYTTEREN: Ballades journalist vil gjerne ha all verdens musikk tilgjengelig, men lurer på hva det gjør med oss som mottakere. (Foto: Nina Holtan)
Jeg setter på en låt til frokost som min sønn vil høre riffet på, fordi de hørte om det i den siste musikktimen. Jeg kan spore opp nye afrikanske beats jeg oppdaga på en festival i sommer, mens jeg lager middag. Og før senga tar meg for å roe ned etter en lang dag sette på min favoritt-adagio. Eller lyden av regn. Alt med et skip på telefonen. Hva er problemet, egentlig? Vi er midt i musikkhverdagen som aldri stopper: De nye, i praksis uendelige, bassengene er fylt med det som markedsføres som hele verdens musikk, men kommer vi egentlig ned under overflata? Dette har et annet sett forskere kalt strømmeparadokset: Når mangfold i utvalget produserer smalere resultat (Maasø/Spilker). Som blant annet forsterket superstjernetrendene.
Hva regnes som en låt, i form av det som utløser utbetaling?
Til Nylund Hagen beskrev en av managerne hun har intervjua det slik:
– Ja, det er nesten så ille at du oppnår mer streams hvis du tar opp lyd av regn og pitcher det til en mediatasjonsspilleliste, enn hvis du er jazz-artist.
I dag kreves det 30 sekunder før ett spor utløser royalties, enten det er en 15 minutter lang overture eller en kort snutt for dagens mindfullness. Bransjebladet Music Business Worldwide er blant dem som har gått i dybden på den internasjonale suksessen Fruit Musics hack av dette systemet, som når de har en rekke musikkskapere på jobb. Disse «musikkhåndverkerne» publiserer under selskapets navn – ikke egne artistnavn. De kan sette sette sammen brukslyder i korte spor i en kjempepopulær spilleliste. For eksempel lyden av regn. Og selskapets spilleliste vokser, og får dermed større utbetalinger.
MINDRE, IKKE MER DEMOKRATISK: Faksimile fra forsker Anja Nylund Hagens kronikk om plattformenes påståtte demokratisering av musikken, ballade.no tidligere i november. (Foto: ballade.no/faksimile)
I en mye mer shady, ekstrem variant av denne metoden finner du skadene ved å scheme systemet under falskt flagg, avslørt i skandalen rundt falske artister og kontoer på Spotify (VG/Dagens Nyheter).
– Du får så mye informasjon ut av dataene nå, som gjør at du kan planlegge din neste utgivelse, beskriver Fruits Music-grunnlegger Stef Van Vugt (i en MBW-podkast, gjengitt i tekstversjon her). Det er klart at det også da kan lønne seg å lage kortere låter. Eller å kalkulere en samling av mange spor i din egen kanal som blir større når flere velger deg. Mannen bak regnlydstrategien er åpen om hvordan de rigger seg. Fruits Music påstår tross alt ikke at de lager noe annet enn det de gjør, og de tar til orde for større gjennomsiktighet i utbetalingene. Og gründeren har uansett ett ord for hverdagen til oss som tar i mot alt fra orkesterverk til regn i korte snutter i plattformene: Overdelivered.
Og da er vi tilbake hos oss. Mottakerne.
Som engasjert musikklytter, som i utgangspunktet synes det er fantastisk å ha tilgang til «hele verdens musikk» i en liten dings, har jeg observert følgende:
– Stedet musikken blir sendt for å dø. Det nevnte strømmeparadokset gjør at det store flertall av spor som ligger på Spotify aldri når sitt potensielle publikum. Musikk har en bruk som kan tilpasses nesten enhver side av livet, samtidig som den krever relativt lite dataplass per spor, som gjør at den kommer i store kvanta men beholder høy verdi. Men når nettet er umettelig, og hastigheten og anbefalingsøkonomien i Spotify gjør at det er vanskelig å se noen grense for når det er fullt, vokser følelsen av at plattformene fylles opp som en siste plastskrothaug. For meg som mottaker kommer dette først og fremst til syne i en manglende mulighet til å sortere. Jeg er overveldet. Overdelivered. Og min skepsis til om dette går overens med bærekraft i alle ordets betydninger vokser parallelt med køen av lydspor som kunne, eller burde, spist av tida mi.
– Låter blir kortere. Særlig i den tydeligste delen av popen, som når de nyeste hitene til Ballinciaga og Broiler klokker inn på rundt 2’15’’, og sjøl en historieforteller som Musti lar sangene hvile rundt 2’30’’ på sitt nyeste album. Mens mange av plateselskapene teller flere og flere utgivelser på en sesong. Sjøl om de ikke alltid blir kalkulert for en passende TikTok-lengde, påvirkes trend-drivende musikkproduksjoner i dag av at de skal kunne plukkes opp til TikTok og stories i de andre sosiale mediene.
Den digitale karusellen spinner bare raskere.
Kortere og kortere innhold i de sosiale kanalene er samme svar på vår rastløshet som at ekstremt mange sanger (eller spor) bare spilles av noen sekunder på Spotify. Du kan alltids skipe til den neste – og plutselig har vi en ny hobby der ikke bare det visuelle innholdet blir doom scrolling, men også de første taktene i en lang rekke låter. Og alle med yrkes- og medieforbrukerliv som mitt ender med dårligere og dårligere vane/evne til lange tanker. Den digitale karusellen spinner bare raskere, og vi må tenke igjennom og ta bevisste valg for å gi plass til det som krever litt saktere tempo.
– Den snikende faren i at angsten for å delta vokser. Mens de fleste gjerne står og fryser på et kakesalg, benker seg i en kirke en gang per sesong, eller setter seg rundt et quizbord for å møte venner, er det færre som tar del i dansen eller fellessangen før de virkelig har tødd opp. Det utbredte utsagnet «uff, nei, jeg kan ikke synge» står i grell kontrast til for eksempel samfunn der de fleste er medlem av et trossamfunn, der menigheten er koret, eller dansegruppa. Denne tendensen forklares i Norge ofte med nedprioriterte kreative fag i norsk skole, men man kan like gjerne snu på det og se på færre barneskolesangere som et symptom på at vi dyrker redselen for å bli aktive kulturprodusenter. Og foran skjermene finnes drivhuset for redselen knytta til å ta del. Jeg er faktisk redd for at korte snutter i mobilvinduet forsterker nedbygginga av fysisk kulturdeltakelse. Den fragmenterte, segmenterte mer-hele-tida-holdninga stimulerer først og fremst kjapt forbruk. Men det vi trenger for å bli hele mennesker – og et produktivt samfunn – er visse grader av deltakelse.
Omslaget til Roger Waters’ Amused to death spådde et tett forhold mellom skjerm og oppvoksende mennesker. (Foto: Acoustic Sounds / Sony Music)
Amused to death
Her har jeg henta fram en fiffig platetittel fra min ungdom: Da Roger Waters forutseende nok tematiserte vår TV-avhengighet til noe som kunne vokse til dødelighet. Så overlater jeg resten av pessimismen til musikkprodusentene, for det er åpenbart at den stadige stappinga av mer musikk inn i plattformene også gjør noe med lydgjengivelse av musikken vi elsker.
Jeg har et lite håp, da, tross alt: Med rivende teknologiutvikling har det også blitt tatt til orde for en ny transparens og fordeling i digitale løsninger. Her ligger det muligheter. Siden Spotify, som distribusjonskanaler i sin tur før dem, ble en total gamechanger, kan det skje igjen at kortene deles ut på nytt. Dessuten: alle har sett kids danse en TikTok-dans. Plukke opp et instrument sammen med en youtube-tutorial. Det ligger noen demokratiserende effekter der inne i algoritmene og publikumskverna som vi kan elske fram, tross alt. Bare ikke tro det kommer helt av seg sjøl, om vi lar oss amuseres til sløvhet. Målet må være er at flere kan musisere til livet.
Takk for innspill og lån av sitater til forsker Anja Nylund Hagen.
Takk også for inspirasjon i form av de rette spørsmålene fra artist Marte Wulff og fra en NRK P2-redaksjon underveis.
Ballade video: Biff à la Niilas
Vi ser fillm med Sassy 009, Iris Caltwait, Emmerhoff & The Melancholy Babies, Les Dunes, Torgeir Waldemar, Anna Of The North, Neon Ion og Niilas.
Bjørn Eidsvåg utnevnt til St. Olavs Orden
Den folkekjære artisten blir kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sitt fremragende musikalske virke.
Ballade og Ny Musikks visuelle historie: Kunstner Terje Roalkvams plakater og tidsskrift på utstilling
Sjelden anledning til å se norsk musikk- og magasinhistorie i grafisk form! Siste helg med utstilling av kunstner Terje Roalkvams plakat- og tidsskriftdesign 25. og 26. oktober.
NRKs musikkdekning: – Det handler ikke om nostalgi, det handler om ansvar
For mange har det vært sårt å se sentrale sjangerprogrammer forsvinne fra NRK, inkludert for programlederne selv. Etter en heftig debatt prøver radioprofilene selv å forstå hva som ligger bak – og hva som skjer videre.
En æra går mot slutten: Norske albumklassikere legges ned
11. januar 2026 tar Norske albumklassikere pause på ubestemt tid. På fem år har de gitt ut mer enn 1000 album og bøker.
