Fredag 30. januar slipper rapper Kjartan Gaulfossen og produsent Fred Russel albumet Etter alt, og etablerer et helt eget uttrykk, både sonisk og tematisk. Når det kommer en såpass jazz-inspirert rap-plate fra den kanten, er det utvilsomt verdt å ta en prat. For saken er ganske enkel: Kjartan må være en av de sterkeste stemmene vi har i norsk hiphop, og likevel går han under radaren hos de fleste.
Da Kjartan Gaulfossen slapp Undergangen i 2023, ble han raskt plassert «i et høyinteressant hjørne av norsk rap» av anmelderne. Likevel faller musikken hans fortsatt litt mellom flere stoler. Lyttertallene har for eksempel gått noe ned etter disse singlene. Musikken glir heller ikke rett inn i spillelistene.
– Det krever litt av lytteren, det vi driver med her, sier Kjartan. – Vi er veldig opptatt av å lage noe som holder over tid. Det er nok ikke det mest avspilte vi kommer til å lage, men det er heller ikke målet. Målet er å lage noe som er vakkert. Å komme nærmere.
Har Norge plass til en såpass personlig, moden og godt voksen hiphop-skive? spør duoen. Med et lydbilde som verken er boom bap, trap eller kommersielt rettet? De mener det må være rom for en hiphop-plate som handler om livet de selv lever.
Dette er en gjennomført personlig plate, laget for å høres fra A til Å, gjerne fra godstolen en søndag. En plate som kanskje ikke låter som alle andre, men som er formet av folk med dyp kjærlighet til sjangeren. En plate som skiller seg ut, og som kanskje blir sittende litt lenger enn standard levetid i dagens musikk-karusell.
Det kommende albumet er fylt med ektefølt, velformulert og voksen barkrakk-rap om tilhørighet og uavhengighet, kjærlighet og frihet – over nøye kuraterte jazz-samples og organiske produksjoner. Hva barkrakk-rap egentlig innebærer, skal vi komme tilbake til.
Kjartan skriver utvilsomt låter som virkelig treffer: om vår tid, om ambivalensen mellom frihet og ansvar, om et liv som er som «å gå på en line med sola i trynet». Han skriver ærlig om «en solidaritet som er så inkonsekvent». Noen ganger får han avsmak på samfunnet: «Men hvis jeg mister fotfestet litt, får jeg åpna øyan.»
Det var for øvrig ikke før han lærte å snakke lavt at folk virkelig begynte å lytte, derav barkrakk-musikken. Han gjør ikke lenger store fakter på scenen for å forsøke å få kontakt. Han setter seg heller på en stol og meddeler sine tanker. Å lage Norges mest lavmælte banger er målet.
Man kan tydelig kjenne at han står i spoken word-tradisjonen: det føles ekte, nært og fullt av sjel. Han beveger seg gjennom verden med antennene ute, full av usikkerhet og tvil, med nervene på utsiden av kroppen. Plata er i tett dialog med sin egen tid, og det slår meg at Kjartan er inne på noe når han sier at vi mennesker ikke er virkelig frie før vi risikerer alt.
Det er noe med nærværet til Kjartan som fascinerer undertegnede: hvordan han stiller seg så åpent mot omverdenen. Det er mange temaer vi skal innom i dette intervjuet, men la oss begynne her:
Johanna: Da dere begynte å lage musikk sammen – hadde dere gjort noe før?
Kjartan: Vi lagde én låt tidligere, da Fred hadde comeback etter tjue år i protest mot bransjen, hehe.
Fred: Ja, men dette er første gang vi lager mer enn én låt sammen. Jeg fant egentlig Kjartan litt tilfeldig. Han har holdt på jævlig lenge. Jeg har, for å si det pent, meldt meg ut av hiphop-gamet siden 2010. Fikk barn som endra prioriteringene og var ganske fed up med hele greia. Interessen har kommet sakte tilbake, litt etter litt. Tror jeg trengte en pause, det var mye rart en periode. Kjartan var en stemme der. Og det er ganske merkelig at han har gått under radaren for meg så lenge også.
Kjartan: Jeg går under radaren stadig vekk.
Fred: Spotify og algoritmene får være som de er, men det vi vil nå, styres ikke så lett av spillelister. Vi har heller ikke noe label. Det er stort sett label-artister som havner på listene, av en grunn. Så ja, det blir litt under radaren. Men vi får håpe det vokser sakte og organisk. Dette er jo alternativt.
Med jazz-inspirert produksjon og spoken word-nær formidling lager duoen et av årets mest særpregede norske album. (Foto: Jon Petter Helgesen-Etnestad)
Johanna: Hvordan vil dere beskrive dette alternative universet, da?
Fred: Å lage et organisk, dynamisk og jazz-inspirert lydbilde som åpner rom og lar tekst og formidling få all plassen det fortjener, et lydbilde som lar vokal og tekst tre fram og fange lytteren.
Kjartan: Mitt mål er å få tekstene til å skinne på de riktige stedene. Det synes jeg at jeg har fått til mer nå enn før, mye takket være Fred. Jeg er ikke ute etter sjanger når jeg leter etter produsenter. Jeg er ute etter folk som gir meg rom. Og Fred gir meg rom. Etter hvert som jeg har blitt eldre, vil jeg finne noe som gir meg rom til å prate.
Johanna: Men du er ikke nødvendigvis høyrøstet og utadvendt?
Kjartan: Nei, jeg trenger ikke vorspielmusikk, liksom. Kanskje da jeg var tenåring og tidlig i 20-årene prøvde vi å lage noe som slo hardt. Men ingenting av det slo jo an. Det var da jeg slutta å prøve, og begynte å fortelle ærlig hvordan jeg så verden, at jeg opplevde kontakt med publikum. Og da var jeg 35. Først da begynte folk å komme på konserter.
Johanna: Kanskje hiphop også kan bli sterkere med årene. Det trenger ikke bare være ungdommelig og hypermaterialistisk?
Kjartan: Sjangeren har jo forandret seg mye. Og vi har ganske ulikt forhold til den, siden det er ti år mellom Fred og meg.
Fred: Ja, jeg tror din generasjon er litt mer åpen. Min var mye mer lukket, det skulle være på en helt spesifikk måte. Da jeg begynte, skulle det gjøres «riktig». Du måtte framstille det på en bestemt måte. Fengende var det vel aldri, sånn i utgangspunktet, noen begynte og traff tidlig, liksom. Men nå er det mer fengende og treffer bredere. På min tid var hiphop for hiphop-folk. Nå finnes ikke subkulturene på samme måte lenger.
Kjartan: Det er tydelig at du kommer fra en tid hvor det betydde mer for identiteten. Selv bryr jeg meg ikke så mye om hiphop.
Fred: For meg var det alt. Det sitter i ryggraden.
Kjartan: Jeg har brydd meg mye om subkulturen, og jeg lager fortsatt denne musikken, men egentlig vil jeg bare skrive. Hiphop er formen jeg liker best, men det instrumentale betyr ikke så mye, så lenge noe toucher. Og der føler jeg at vi har funnet en fin greie. Mitt inntrykk er at det treffer veldig godt der det først treffer.
Johanna: Det høres ut som det er mye romslighet i blikket ditt. Du ser rundt deg og ser mange. Det er også noe melankoli der, noe sårt?
Kjartan: Ja, men det skal sies at jeg er glad i trygghet. Jeg har fast jobb. Jeg kommer fra trygghet. Jeg skriver ganske mye om oppvekst og foreldre og sånne ting, men jeg har ikke lyst til å utlevere dem. Noe skal bare få leve i tekstene.
Men det handler mye om hva man ofrer for noe annet. Man ofrer alltid noe når man tar et valg. I det siste har jeg utforsket mer dette med individuell frihet opp mot det å gi noe til fellesskapet, enten i verdenssituasjonen eller hjemme.
Johanna: «Solidariteten er så inkonsekvent», sier du et sted. Det gir et ganske godt bilde på nordmenn anno 2026?
Kjartan: Ja. Jeg tror på fellesskapet. Men samtidig, med den oppveksten jeg har hatt, har jeg mye autoritetsproblemer. Jeg er også ganske bekymra for framtida. Og jeg er introvert, vil helst være i fred, vil senke blikket. Men likevel tror jeg at den sterkeste medisinen mot individualisme, frykt og fascisme er å gå ut og se hverandre i øynene. Jeg har en følelse av at man må gjøre det, på vegne av det.
Johanna: Når du lytter til tekstene, Fred, må det jo være noe som har gjort at du vil jobbe med Kjartan. Hva er det som treffer deg i dette samarbeidet?
Fred: Jeg savner content. Innhold. Noe som treffer meg. Og det gjør tekstene til Kjartan. Det er ikke så veldig mange rappere som snakker til meg i dag. En som heter Ka har inspirert meg mye, fordi det er mer poetisk enn rappende, vil jeg si. Han prater mer enn han rapper. Veldig poetisk. Når jeg fant han var jeg var litt lei hiphop en periode. Egentlig er jeg litt lei hiphop i dag også, savner originaliteten, litt det som traff meg som ung. Det er mange jeg liker, men ikke alle fascinerer meg.
Kjartan: Jeg må bare legge til at jeg ikke er helt enig. Det handler mye om å treffe riktig, om at noe dukker opp på rett tid og rett sted for at du skal legge merke til det. Norge har alltid vært gode på artister med særpreg og egenart, selv om det virkelig store kanskje oftere kommer fra Sverige. Men det som faktisk har blitt stort i Norge innen sjangeren – fra Karpe til Cezinando, Arif og tekstene hans, og Ari Bajgora ikke minst, som er dritbra på tekst – viser jo at det finnes mye kvalitet. Og Tyr, for eksempel: der har du igjen en jævlig bra artist. Han er en av de beste som har kommet fra Norge noen gang. Jeg kan ikke helt relatere, siden han er tjue år, men hadde jeg vært tjue år yngre, hadde han vært tett på livet mitt. Jeg hører på det og synes det er fett. Det mangler egentlig ikke gode hiphop-artister.
Fred: Ja, men det er ikke tekster som snakker til meg og min generasjon. Det er fantastiske rappere, men det er ikke helt det samme. Jeg har også beveget meg litt bort fra det tradisjonelle hiphop-uttrykket her. Denne skiva er ikke tradisjonell hiphop for meg. Det er hiphop med samples, men med veldig lite trommer og et litt annet uttrykk.
Johanna: Ja, jeg legger merke til at det er noen helt sykt fine partier som minner mer om delikat old school jazz.
Fred: Ja, men jeg tør ikke helt å si det. Da kommer jazzmusikerne til å hate meg, for jeg er jo ikke skolert. Det er mer riktig å si at det ligger en dyp kjærlighet til jazz i bunn. Og innerst inne har jeg lyst til å lage en enda mer jazza hiphop-plate, med flere live-musikere.
Kjartan Gaulfossen er en av de sterkeste, men mest underkommuniserte stemmene i norsk hiphop. (Foto: Jon Petter Helgesen-Etnestad)
Johanna: Er du også fan av jazz, Kjartan?
Kjartan: Jeg har ikke kunnskap om jazz, men jeg lytter og hører etter stemninger. Fred har jo sendt meg helt sinnssykt mange skisser som utgangspunkt, som jeg har fått plukke fra. Jeg har valgt de stemningene som treffer. Og det er melankolien som treffer oss begge, det er møtepunket.
Fred: Nå lager jeg stort sett bare melankolsk, da, det skal sies. Men kanskje det er derfor vi jobber sammen: Vi passer godt i hverandres sound. Noen vil gjerne ha gladlåter, det streamer mer, men vi er ikke så opptatt av det. Nordmenn kan takle en trist låt innimellom, men ikke hele tiden. Folk liker bangers og anthems. Men jeg tror vi treffer like mange utenfor hiphop. Kanskje de synes det er kjedelig, ikke vet jeg.
Kjartan: Det er bare du som driver og snakker om hiphop hele tiden, Fred.
Johanna: Haha, det er forfriskende å høre at dere er uenige!
Fred: Ja, vi har veldig forskjellig utgangspunkt. Men prosessen har vært veldig enkel.
Kjartan: Ja, jeg trenger at folk sier ifra når de ikke liker ting. Jeg gidder ikke folk som sier ja når de mener nei, for da er det jeg som havner i en vanskelig situasjon etterpå. Jeg trenger den sjekken, på ting som er kleint eller dårlig. Jeg har lekt litt med melodi her og der, og det er jo noe jeg ikke er trent i. Da trenger jeg at folk sier ifra hvis det ikke er bra nok.
Johanna: Hvordan er det å jobbe med Kjartan for din del, Fred?
Fred: Han er godt forberedt, vil jeg si. Dette er en av de kjappeste skivene jeg har laget. Ikke alltid like morsomt og spille inn vokal-takes med rappere, det er mange som kommer uforberedt, trenger mange takes og føler de må kompensere med mye ad-libs uten at det løfter noe. Så kommer Kjartan og leverer på første take, så og si uten ad-libs og alt bare sitter.
Johanna: Hva liker du best med Freds uttrykk da, Kjartan?
Kjartan: Jeg liker evnen hans til å finne de gode emosjonelle lydene – tempoet, og plasseringen av senterelementene. Og bare akkurat nok rytmiske elementer til at jeg kan legge meg litt bakpå eller litt fram. Det er viktig at produksjonen er noe jeg kunne satt på en søndag i stua, uten min vokal. Jeg leter etter ting som har en form for melodikk, noe som er interessant for meg. Jeg jobber ikke så mye med melodier selv. Det er sjelden jeg jobber med noe som er bare trommer og bass.
Fred: Ja, det har vært litt annerledes denne gangen. For meg har det handlet om å lage noe litt annet. Jeg har utfordret meg selv til å finne et sound til Kjartan. Jeg har lekt litt, bomma litt – og det er halve sjarmen. Å få prøve å lage et uttrykk som passer. Det har vært noen ting som ikke låter i det hele tatt, men det fine er at jeg tør å sende det til Kjartan. Hvis man ikke tør å sende ideer, kan man gå glipp av mye gull.
Johanna: Hender det at du er redd for å teste ut ideer?
Fred: Absolutt. Det er en grunn til at jeg ikke skriver tekster selv. Kjartan utleverer seg. Men når jeg sender musikk, prøver jeg også å åpne meg. Hvis det er en låt jeg digger, er det litt sårbart det også. Men her har jeg ikke hatt noen sånne tanker. Jeg bare slenger det i mappa. Og det er kanskje den tryggheten jeg har likt godt.
Johanna: Hvordan vil dere beskrive publikumet deres da?
Kjartan: Smalt, men interesserte. Jeg er fornøyd så lenge jeg kan stå og fyre ut vokaler for hundre personer i Oslo. Det kunne jeg aldri for fire år siden. Så har det vokst bittelitt, gradvis. Men det kunne godt ha løsnet ett steg til, det hadde vært gøy.
Johanna: Eller du kan bare leve med en identitet som hiphopens shy guy? At du ikke vil flekse?
Kjartan: Ja. Men det å stå på scenen er den eneste sosiale situasjonen jeg har fullstendig kontroll på. Det er en form for eksibisjonisme der, som jeg tror mange artister har. Man gjør det ikke bare for kjærlighet. Man vil ha tilbakemeldinger. Man vil ha bekreftelse.
Det er det som ligger i den barkrakken. Det høres ut som om man sitter i baren, og det kunne man sikkert også gjort, men jeg sitter på en krakk på scenen. Det føles som den typen musikk. Det er den typen rap jeg fremfører. Det er en intim konsert. Jeg står ikke oppå høyttalerne i baris, slik jeg gjorde for tjue år siden.
Johanna: Ja, for det gjorde du, selvfølgelig.
Kjartan: Selvfølgelig. Det gjorde man jo. Men det var ikke før jeg snakket lavt at folk hørte hva jeg sa. Og det er litt det: hele den settingen, ta det rolig, se folk i øynene, snakke lavt på scenen, finne uttrykksformen som gjør at folk blir grepet og tar det inn over seg. Personlig kommer jeg fra en familie som snakker høyt, så jeg har måttet ta meg tid. Men nå er jeg der jeg skal være. Jeg liker tanken på å være han som bare begynner å fortelle en historie, og etter hvert blir rommet stille uten at jeg trenger å heve stemmen.
Fred: Vi er i det hele tatt to introverte typer som lager en introvert skive. Jeg liker ikke å gjøre så mye ut av meg selv, men kan like å DJ-e innimellom. Jeg har alltid følt at jeg ikke har passa helt inn i hiphop-miljøet, det tiltrakk seg alle «bad boys»-a.
Johanna: Da er vi på slutten av 80-tallet. Da er det kult med Public Enemy og politisk hiphop og sånt. Du var en av dem?
Fred: Ja, men det var hiphopen som traff meg. Jeg var nok ikke like adrenalinjunkie og tøff som mange av mine peers.
Johanna: Er ikke det bare klisjeer, da?
Fred: Ikke da, miljøet var ganske hardt før, noe det nok fortsatt er, jeg er nok bare for gammel til å ta del i det nå. Jeg er DJ iblant, og det er helt greit for meg. Men jeg har alltid trivdes best i kulissene. Det handler nok både om at jeg er blitt pappa, og at hele miljøet har begynt å ta det litt roligere.
Det var en periode der jeg syntes hiphop var litt komisk og lite inspirerende, og jeg var ganske lei Norge. Jobbet derfor mange år med hip hop i Senegal, Vest Afrika. Men så synes jeg det har tatt seg dramatisk opp. Det har alltid vært mye god hiphop – men også mye dårlig. Før var det kassetter, og bare de litt større actsa var kjent. Nå kan alle gi ut musikk, så bredden er mye større. Folk gir også litt mer faen. Det er ikke noe tydelig minimumskrav for å føle at man har gjort noe bra. Så man kan fint treffe noen få veldig hardt. Jeg vil heller ha hundre dedikerte lyttere enn tusen likegyldige. Det er de som betyr noe for oss. Det er de som gjør at vi kan holde på med dette, de kjøper musikk, kjøper vinyl eller kommer på konsert.
Johanna: Jeg tror det er riktig timing å gi ut en så lavmælt plate. Det er godt momentum for å gi ut noe så ærlig. Folk lengter etter noe ekte. Og jeg opplever deg som et veldig ærlig menneske på denne skiva.
Kjartan: Jeg prøver i hvert fall. Jeg har tenkt at jeg prøver å legge igjen en slags memoarer i katalogen. Litt på samme måte som det finnes spor etter slekta mi som jeg kan følge. For dem som kommer etterpå. Og der ligger også det tidløse. Det er en ganske konkret rapportering om et liv i en spesifikk tid, men jeg håper det kan få en mer universell betydning.
Det var ikke før han begynte å snakke lavt at folk virkelig hørte etter. (Foto: Jon Petter Helgesen-Etnestad)
Johanna: Har det forandret deg å få barn?
Kjartan: Ja. Det er jo overgangen fra å bare tenke på seg selv til å tenke på noen andre. Jeg var mye mindre bekymra før. Selv om jeg alltid har hatt melankoli og grubling, er det mer verdensbekymring nå. Den er ikke like egoistisk lenger. Samtidig har jeg så jævlig lyst til bare å ha fri og gjøre som jeg vil. Den trangen til å gjøre det som er dumt fordi det er frihet, det skriver jeg mye om. På godt og vondt. Jeg føler at jeg har brukt noen skiver på å skrive om oppvekst og overganger, fra å være helt solo til å være i en gjeng og en familie, noe jeg syntes var ganske tungt.
Johanna: Frihet er viktig for deg?
Kjartan: Ja, kanskje det er derfor jeg jobber som bibliotekar, hehe. Jeg har hatt ganske mye frihet, og det har vært bra for en med autoritetsproblemer. Da jeg skjønte at man kunne utdanne seg til bibliotekar, som 23-åring, tenkte jeg: Dette er en enkel utvei i livet. Jeg må ha mye frihet. Og det er mye frihet i trygge rammer. Men det finnes jo forskjellige typer frihet. Jeg skulle gjerne hatt mer frihet fra låste rammer og timeplaner, men det er aktive valg man tar hver dag, om man vil være der for folk man er glad i. Jeg er ikke noen risk-seeker. Jeg tar ofte de trygge valgene. Jeg hadde sikkert hatt godt av å gi meg selv litt mer tid til å satse på musikken økonomisk. Men det ender alltid med at jeg tar det rommet jeg allerede har. Og når det er tomt, er det tomt. Det er ikke nødvendigvis verdens mest spennende jobb. Men da kan man gjøre andre ting som er spennende.
Johanna: Kan dere si noen ord om artistene som gjester skiva?
Kjartan: Ja, vi har blant annet Oppkast ala kart, Emil Loui (fra Louilexus), og Køber. Køber har jeg kjent til fra Trondheim siden han studerte der. Han har både produsert for folk jeg kjenner og gitt ut musikk på plateselskapet jeg selv har gitt ut på. Vi har delt studio med mange av de samme musikerne og produsentene. Den connectionen er ganske nær, og jeg har ventet på en mulighet til å gjøre noe sammen. Vi skriver på ulike måter, han har en litt gladere tilnærming, men her passet det veldig godt.
Fred: En av Norges beste rappere, etter min mening. Og han har vært på lista mi lenge.
Kjartan: Fred har foreslått andre rappere som jeg har sagt nei til. Det er stort sett jeg som har gravd i gjestevokalistene. Fred har ordnet med musikere og leid inn folk. Tiril Hognestad, som synger på siste låta, er en del av den utvidede gjengen rundt Køber.
Og så har vi fått med Mattis, som holder til i Stockholm. Jeg har lett aktivt etter musikk som resonerer med det jeg lager, så det finnes noen folk rundt omkring i Skandinavia som er tettere på det jeg skriver.
Fred: Mattis er den svenske Kjartan, i måten han skriver på.
Kjartan: Det var litt av en longshot å sende den mailen, men han var på ballen med en gang.
Fred: Jazzmusiker Tore Brunborg er også med på saksofon. Han er jeg stor fan av. Og egentlig er jeg en av Norges største Mats Eilertsen-fans. Jeg elsker hans SkyDive Trio, og har plukket litt inspirasjon fra de. Vi fant ikke riktig låt denne gangen til å spørre Mats Eilertsen, og det var en sorg for meg. Men det får bli neste gang. Vi klarte dog å finne plass til Thomas T. Dahl på gitar og Tore. Grunnen til at jeg valgte Tore, er at han har en sjel i spillingen sin. Og stor stas at han sa ja. Det er noe med å spørre så etablerte folk – man blir litt usikker.
Johanna: Hva er hitlåten da? Låta med Køber kunne sikkert blitt en hit?
Kjartan: Men låta har ikke refreng. Så vi har ikke gjort det lett for oss selv. Vi har egentlig ikke noen åpenbare singellåter, så vi har valgt å spre litt oppmerksomhet og holde det levende litt lenger enn bare rundt et album. Det handler om å strekke oppmerksomhetsspennet litt og la sounden synke inn. Jeg hadde dessuten lyst til å holde tilbake noen gems, fordi jeg synes det er større å gi ut album enn singler.
Kjartan Gaulfossen & Fred Russel har releasekonsert på Dattera til Hagen i Oslo 6. mars.
– Det har vært en ære å jobbe med legendariske Jo Nesbø
Nick Cave og Warren Ellis står bak musikken til Netflix’ norske storsatsing Jo Nesbøs Harry Hole.
KI-assistert musikk har opphavsrett, KI-generert ikke
INNLEGG: Hvor mye menneskelig skapende innsats må til før musikk skapt med hjelp av kunstig intelligens får opphavsrett? TONOs Willy Martinsen svarer på Anders Oddens spørsmål til forvaltningsorganisasjonen.
Linda Melsom er ny festivalsjef i Moldejazz
– Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med menneskene, musikken og kraften som ligger i Moldejazz, og til å se hvordan vi sammen kan skape veien videre.
Musikkforleggerne: – Her er de nominerte til årets gjeveste
Fra store, historiske verk og hits, til profilert filmmusikk: Disse er nominerte til Musikkforleggerprisen 2026.
Kunstig intelligens dreper varen, men kan frigjøre kunsten
INNLEGG: Det er betryggende at vi deler bekymringen for menneskets plass i musikken, skriver Kjetil Manheim i sitt svar til musiker Torstein Slåen.
Er musikk gøy å lage?
INNLEGG: Suno-sjefen mener «musikk ikke er gøy». Derfor er drømmen om platekontrakt død.
