Siv Øyunn Kjenstad (Øyunn) er en musiker mange her til lands kjenner til – men det er i Danmark hun for tiden har sin kunstneriske outlet, både når det gjelder respons og streamingtall.
Hun er bosatt i København, hvor hun blant annet har spilt med det anerkjente electronica-bandet Efterklang – en av Danmarks ledende grupper innen sjangeren. Artisten Øyunn opplever at det danske musikkmiljøet gir større rom for kunstnerisk utfoldelse. Dette kommer vi tilbake til.
Det bor mange stemmer i oss. Øyunn prøver å gi dem plass. (Foto: Fryd Frydendahl)
Allerede under studiene ved jazzlinja i Trondheim var det tydelig at Øyunn gikk sine egne veier. Hun spilte mer i popband enn i rene jazzprosjekter, og denne sjangerbredden preger også hennes nyeste utgivelse. Her beveger hun seg inn i et mer rocka, eksperimentelt og rytmisk landskap – hun rapper til og med på enkelte partier.
Debutalbumet Aspects ga bare en forsmak på hva vi kan vente oss fra denne allsidige artisten. Som Jan Granlie i saltpeanuts* uttrykte etter konserten på Ultima i 2023: «Det er tydelig at Øyunn i utgangspunktet er trommeslager. Det kan man nesten høre på komposisjonene. Men det er så mye mer med Øyunn på denne utgivelsen. Hun er vokalist, med en lys og fin stemme som passer perfekt til den drivende musikken, og hun har skrevet fine tekster hvor hun forteller historier».
31.oktober slipper hun sitt andre album, I Know U Can Do It, spilt inn over fire år, mellom København, Malmö, og Aarhus. Øyunn leder an på trommer, vokal og komposisjon, og med seg har hun sine mangeårige samarbeidspartnere Jens Mikkel Madsen på bass og Kasper Staub på synther.
Hvordan føles det å skulle gi slipp på prosjektet?
– Jeg gleder meg sykt mye til musikken er ute. Det føles bra, og jeg vil gjerne vise den fram – men jeg er også litt anspent for tida, sier Øyunn når Ballade ringer henne over Facetime.
– Det handler om hva som er PR-ting, og at man kanskje bare får vist et lite fragment av det man faktisk holder på med. Jeg håper musikken får stå for helheten, hvis det gir mening. Det handler mye om prosessen for meg – jeg skriver meg liksom litt fri fra alt, på en måte.
– Det må du utdype – det var fint sagt.
– Haha, jeg har ikke sagt det sånn før, men… Jeg bruker meg selv og det jeg står i emosjonelt. Når jeg tenker tilbake på ting, bruker jeg det aktivt i musikken. Men når jeg skriver det inn i en låt, så blir det ikke helt mitt lenger.
– Jeg synes ofte musikken er klokere enn meg selv. Jeg er mye i mitt eget hode, mens musikken gir meg et større perspektiv på ting. På denne plata er det mye sånn «heia-kor», på en måte.
– En stemme du skulle ønske du hadde mer av selv i dagliglivet?
– Ja, det er akkurat det. Det er så kult når du har skrevet noe, og så tenker: «Fy faen, musikken skjønte det – før jeg gjorde det selv.»
Noen av låtene på albumet ble faktisk skrevet før debutprosjektet, og I Know U Can Do It har derfor hatt to ulike kreative kurver. Resultatet er et rikt og mangfoldig uttrykk – slik tittelen antyder – fra en musiker og komponist som rommer mange ulike sider.
– Aspects var opprinnelig et bestillingsverk for Ultima. Det gikk fort, med en tydelig deadline på åtte måneder. Denne gangen har det vært en helt annen prosess. Jeg har sikkert skrevet en hel skive til som jeg har forkastet, forteller Øyunn.
I motsetning til forrige utgivelse, som var et mer helhetlig verk, har hun denne gangen ønsket å la hver låt stå på egne bein.
– Dette prosjektet føles 100 % mitt. Ingen kompromisser, sier Øyunn om skive nummer to. (Foto: Helge Brekke)
– Jeg hadde ikke noe klart konsept, annet enn å være ærlig i det jeg lager. Å følge energien og la den lede meg dit den vil. Jeg ender opp med den tonen jeg liker. Hver låt får sitt eget liv. Det er åtte singler, og det har vært ganske bevisst: at hvert nummer skal kunne stå for seg selv.
Åpningslåta heter «New Life» – en tittel som setter en tydelig tone.
– Den handler om å innse, på et tidspunkt, at jeg må trykke på pause for å starte noe nytt – i stedet for å grave videre i gamle mønstre. Uten å høres for «fluffy» ut, så opplever jeg det som frigjørende å lage sitt eget prosjekt.
Det å stå alene bak et prosjekt kan være krevende – og annerledes enn å være en del av en gruppe. For Øyunn har det også vært en personlig utfordring.
– Musikalsk er jeg ikke i tvil om hva jeg vil. Men det er jo litt sånn… som de sier på dansk: angstprovokerende. Et veldig godt ord. Det handler om å stille seg fram og skrive tekster som er personlige for meg. Det er mye mer angstfremkallende enn å være en del av en større besetning, hehe.
– Spesielt når man skal være så ærlig og sannferdig. Du kunne jo valgt å la være?
– Det kunne jeg. Men da hadde det føltes som et kompromiss, og det gidder jeg ikke med dette prosjektet, sier hun med et smil.
Hun beskriver en balanse mellom kontroll og tillit – å være ansvarlig for helheten, men også gi rom til de hun jobber med.
– I andre sammenhenger er jeg med og løfter andres visjoner. Men her har jeg sjefshatten på – som også kan være en utfordring. For da må jeg tørre å ta beslutningene selv og forholde meg til alle aspekter av å drive band til enhver tid.
Valget av musikere har vært en viktig del av prosessen.
København har blitt et sted for både frihet og ny start. (Foto: Helge Brekke)
– Jeg valgte dem fordi de har bra taste og fin sound. Kasper har spilt keys, selv om han ikke spiller live med meg lenger – det handler om kapasitet. Jeg liker å henge i rom med folk som spiller fett og er gode å være rundt. Og så har jeg kanskje valgt musikere jeg ikke trenger å forme så mye – det hadde vært en annen prosess. Jeg synes ofte at de første forslagene de kommer med er fete, men det hender jeg tweaker litt. Jeg har siste ord.
Menneskelig ambivalens
Det er fire år siden jeg sist intervjuet Øyunn, den gangen i forbindelse med debuten. Da snakket hun om hvor frigjørende det var å både synge og spille trommer – hvordan det hjalp henne å løsrive seg fra én fast rolle. I dag er det ingen tvil om at hun har blitt en stadig tydeligere vokalist, og at det føles naturlig.
– Det er jævlig gøy, egentlig, sier hun og ler. – Særlig fordi jeg også får brukt den tekstlige dimensjonen. Jeg synes det er gøy å bare spille trommer også – men akkurat nå føles det veldig riktig å gjøre begge deler i dette prosjektet. Jeg rapper også!
Øyunn beskriver hvordan hun elsker å leke med kontrastene – det å holde stemmen avslappet og laidback, samtidig som grooven under må være sylskarp og presis.
Albumet I Know U Can Do It rommer denne dualiteten. Fra låta «Feed the Good» til «Confusion» beveger hun seg mellom selvsikkerhet og tvil – et uttrykk for den menneskelige ambivalensen mange kan kjenne seg igjen i.
– Jeg er ikke interessert i å lage noe glossy – det har sin funksjon, men jeg prøver å bruke alt jeg står i, egentlig. «Feed the Good» handler spesielt om det å være hard mot seg selv – der versene representerer den stemmen som snakker deg ned, mens refrengene handler om å gi fokus til de sunne relasjonene i livet. Å forsøke å være positiv, da.
Jeg sier at det minner meg om gamle R&B-låter, hvor man hadde en stemme og et motsvar i samme låt.
– Haha, ja! Og kanskje er det også noen omstendigheter eller mennesker som feeder det ene eller det andre, sier Øyunn.
Hun stopper seg selv, men poenget står: Det er mange stemmer i oss, og i hennes musikk får flere av dem komme til uttrykk. Øyunn har aldri vært lett å plassere i én musikalsk boks – og det er heller ikke noe mål.
Øyunn lar energien lede henne. Det finnes ikke noe fast skjema. (Foto: Jorunn Bakke)
– Jeg føler egentlig at jeg alltid har holdt på med mange forskjellige ting. Allerede da jeg gikk på jazzlinja spilte jeg mer i popband enn i jazzprosjekter.
– Konsekvensen av å være et jazzbarn! Jeg ble rockemusiker, og du ble popartist.
– Ja, det er akkurat det! Jeg synes ikke musikken jeg lager nå er jazz, men jeg fikk likevel to jazzpriser i Danmark i fjor for Aspects-albumet. Kanskje fordi jazz i dag er blitt en mer åpen plattform – det rommer mange uttrykk. Jeg hører mer på hiphop, egentlig. Men groovene er elastiske, og man har fri tilgang på rytmer og uttrykk. Det er fett å bli sett i dét, på de premissene.
Når jeg spør hva jazzbakgrunnen hennes har gitt henne, er hun klar:
– Det er som mange sier: jazzmusikere er lyttende – på input fra medmusikere. Man må spille på den energien. Det er fett å jobbe med tracks i andre settinger, men jeg liker også å kunne skru opp og ned for tempoet i samme låt og trekke i beatet.
– Hvorfor liker du det så godt, tror du?
– Det er bare det jeg ender opp med å skrive. Og det jeg hører mest på selv. Jeg liker ting som er groovy, og som har noe på spill – følelsesmessig, sier Kjenstad.
– Tekstene mine er ganske filterløse. Jeg kommer nok aldri til å bli en sånn mystisk artist som legger ut zooma bilder på Instagram som ser random ut, men er planlagt. Jeg elsker å spille musikk. Det handler om å omfavne det, at jeg spiller med forskjellige ting og uttrykk. Men sånn er jeg både som menneske og musiker – jeg er ikke så «cool», haha.
– Du sier du ikke er så «cool» – hvordan opplever du å være i rom med andre mennesker da? Trenger du å være ærlig og inderlig for å føle deg hjemme?
– Jeg føler jeg har sosiale skills, altså. Men jeg trives best i samtaler hvor man kan gå litt i dybden, svarer Øyunn. – Jeg foretrekker én dyp samtale fremfor small talk. Jeg liker når det ikke er så mye spill, men at man bare kan være direkte med hverandre. Jeg trives best i settinger hvor vi ikke må bruke masse energi på å lese rommet.
Hun ler litt, før hun legger til:
– Det kan være mye fuzz i noen rom – hva enn det er – og da setter jeg pris på å henge med folk som deg, som er rett ut av pappen. Det er lett å forholde seg til.
Det handler om å velge de rommene hvor man kan være seg selv, uten å måtte justere seg konstant. En slags emosjonell preferanse, som også reflekteres i musikken hennes.
– «Feed the Good» handler også om det, sier hun. – Det handler om å tillate seg å ha en preferanse for visse typer relasjoner eller settinger. Vi må jo alle forholde oss til en verden full av forskjellige mennesker, det er ikke dét, men det må være lov å kjenne hva som funker for en selv.
Å skape nytt rom i København
Øyunn har bodd i København i flere år nå, og musikken – og friheten – hun har funnet der, har satt tydelige spor. Et naturlig spørsmål melder seg: Hvordan opplever hun forskjellen mellom den danske og den norske scenen?
– Det er alltid vanskelig å skille hva som er meg, og hva som er miljøet rundt, sier hun ettertenksomt.
– Jeg har jo vært på veldig forskjellige steder i meg selv på de ulike stedene. Men jeg opplever at det er større rom for å være litt kunstnerisk i Danmark.
Kanskje det er derfor mange trives i storbyer, enes vi om: Scenen er mangfoldig. Og hvis man skal lage verk som er så ærlige og konfronterende som Øyunn prøver å gjøre, så er det godt å være i rom hvor individualitet blir verdsatt – ikke på en navlebeskuende måte, men i betydningen at man generøst ønsker å dele det man har funnet ut hittil.
Samtalen beveger seg naturlig over i større spørsmål om hvordan vi blir til i møte med andres blikk.
– Jeg opplever at når det heies fram, så kan man også være mer seg selv i fellesskapet. Ingenting er absolutt, alt finnes jo overalt, men jeg synes noen ganger det finnes koder i Norge som er litt uleselige, sier Øyunn.
– Her i Danmark føler jeg det er blitt rom for at jeg kan uttrykke meg. Man eksisterer jo ikke i et vakuum. Hvordan man blir sett, former også hvor høyt man tør å hoppe.
Da hun kom til København, var det ingen som visste hvem hun var. Den anonyme friheten ga henne muligheten til å definere seg selv på nytt – og ta den plassen hun kanskje ikke følte hun kunne ta i gamle omgivelser.
– Jeg fikk lov til å være «kunstner», om du vil – uten at noen hadde forutbestemte forventninger. Det var befriende.
Men hvordan ser det skapende livet ut nå, for Øyunn i 2025? Hva preger idéuniverset hennes for tida? Er hun optimist? Eller litt forknytt, som så mange av oss andre?
– Det er ikke enten eller. Helt ærlig synes jeg jeg har hatt litt for mye angst i det siste, sier hun åpent.
– Utgivelse er litt stressende, fordi det å skape og det å promotere føles som to helt forskjellige spor for meg. Å skape er en veldig introvert prosess, mens det å pushe ting ut på sosiale medier gjør deg fort til en «consumer» i scroll-modus – og det er ikke der jeg er kreativ. Men jeg bruker det. Det samme med musikk: Det kan også være en form for brensel.
Hun fortsetter:
– Men de siste par ukene har det tatt masse hjernekapasitet – å få fiksa ting til turné og sånt. Jeg skal hente vinyler i dag, for eksempel. Så det er mye organisering. Det var egentlig et veldig bra spørsmål du stilte, som jeg skulle ønske jeg hadde et klarere svar på.
Kanskje er det nettopp der svaret ligger: i den pågående prosessen, i mellomrommet mellom trygghet og sårbarhet, mellom struktur og spontanitet. Det er der hun skriver – og det er der vi møter henne nå.
Ballade og Ny Musikks visuelle historie: Kunstner Terje Roalkvams plakater og tidsskrift på utstilling
Sjelden anledning til å se norsk musikk- og magasinhistorie i grafisk form! Siste helg med utstilling av kunstner Terje Roalkvams plakat- og tidsskriftdesign 25. og 26. oktober.
NRKs musikkdekning: – Det handler ikke om nostalgi, det handler om ansvar
For mange har det vært sårt å se sentrale sjangerprogrammer forsvinne fra NRK, inkludert for programlederne selv. Etter en heftig debatt prøver radioprofilene selv å forstå hva som ligger bak – og hva som skjer videre.
En æra går mot slutten: Norske albumklassikere legges ned
11. januar 2026 tar Norske albumklassikere pause på ubestemt tid. På fem år har de gitt ut mer enn 1000 album og bøker.
Årets solistpris 2025 til sopran Victoria Randem
– Victoria Randem er et strålende eksempel på det utrolig høye nivået på norske sangere for tiden, sier Peter Herresthal, styreleder i Den norske solistpris.
Hilmarprisen 2025 til koreograf og danser Sigurd Johan Heide
Heide får prisen for "enestående arbeid med å fornye og løfte norsk folkedans – både som kunstform og som levende kulturarv", sier juryen.
Osaprisen 2025 til songar Berit Opheim
– Arbeidet til Berit Opheim set spor som kulturnasjonen Noreg treng, seier Stiftelsen Ole Bull Akademiet.
