Ballade klassisk: Triumfklang og økt livskvalitet

Ola Nordal dukker ned i symfoniorkestrenes klang. (Foto: privat)

Hele tre av platene i denne månedens Ballade klassisk er med norske symfoniorkestre. Det gir en anledning til å gå inn i spørsmålet om symfoniorkestrene i dag klinger for likt. Jeg hører i hvert fall en forskjell: Oslo-filharmonien klinger mørkt og homogent. Bergen-filharmonien lyst og analytisk. Kringkastingsorkesteret lar klangen formes av dirigenten.

Men det er ikke symfonisk alt som klinger. Pianisten Christian Ihle Hadland får meg til å stoppe opp ved stasjon Mozart, mens Rune Rebne fortsetter linjen fra Absolute Pling-Plong. Norge har fått vektige musikkhistoriske tillegg, med glimrende nye innspillinger av musikken til Edvard Fliflet Bræin og Olav Kielland.

OSLO-FILHARMONIEN, dir. VASILY PETRENKO: Prokofiev: Symphony nr. 7. Myaskovsky: Sinfonietta (Lawo)

Sergej Prokofjevs syvende symfoni ble ferdig i 1952, et knapt år før komponisten døde. Kanskje han kjente det på seg? Symfonien er i hvert fall ganske «nostalgisk», med mange storslåtte, men også «barneaktige» temaer pakket inn i en sørgmodig klangdrakt. Det er også lett å tolke det som at han hadde sovjetstaten hengende tungt over skuldrende mens han drømte seg tilbake til en enklere barndom. 

Nikolaj Mjaskovskijs Sinfonietta er også et ganske mørkt stykke. Det starter med en langsom largo i a-moll. Den er både svulmende tragisk og helt nydelig harmonisert. Sats nr. 2 er basert på dansen gavotte, og er preget av folkemusikkaktige rytmer. Her tør Oslo-filharmonien å være nesten litt norske i rytmebehandlingen. Jeg skulle faktisk egentlig ønske at de gikk enda lengre i den retningen. For orkestre i dag låter jo så alt for likt… gjør de ikke? 

For hvordan klinger egentlig Oslo-filharmonien? Hva er klangfilosofien deres? På den ene siden spiller de med en nesten arrogant selvsikkerhet og autoritet, som utstråler et «ja, vi er best i Norge». Jeg merker det i hvordan de legger aksentene, og hvor kjapt, tight og selvfølgelig de kvitterer ut kompliserte rytmiske figurer. De holder også tilbake på vibrato, for overdreven vibratobruk er jo kleint. Klangbalansen lener seg mot den litt mørkere delen av strykergruppa. Dette skaper en mørk og «jordaktig» klang, av mangel på en bedre metafor. Treblåserne er litt «mystiske», og messingen litt mer «brekende» enn det som man for eksempel finner i amerikanske «briljante» eller «triumferende» messinggrupper. Det mest framtredende er imidlertid at soundet virker så homogent. De ulike gruppene blander seg godt, uten at det blir ullent. 

Alle disse karakteristikkene skaper et sound som passer godt til det russiske repertoaret. Det er fem år siden Vasily Petrenko forlot skuta som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien, men på denne plata høres de ut som at han aldri har vært borte. Dette er deres tredje Prokofjev/Mjaskovkij-utgivelse. Den klinger helt nydelig. Kommer det flere? 

TINE THING HELSETH og BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER, dir. PETR POPELKA: Echoes. Trumpet concertos by Arutiunian, Penderecki, Weinberg (Lawo)

Det er interessant å høre Oslo-filharmoniens Prokofjev-plate ved siden av Tine Thing Helseth og Bergen Filharmoniske Orkesters Echoes. De to platene er tatt opp av de samme folka med det samme utstyret, omtrent på samme tid. 

Plata handler jo først og fremst om Helseth, men lytter man først isolert til orkesteret kan man jo merke seg at bergenserne for eksempel har et klarere og lysere sound enn Oslo-folket. Strykernes vibrato er mer «griegsk» (igjen, jeg klarte ikke finne et mer passende adjektiv) og rytmene er litt mer folkedansende. Som helhet klinger orkesteret mer analytisk, på den måten at de enkelte instrumentgruppene skiller seg tydeligere fra hverandre. Der Oslo-filharmonien er klanglig bredpenslet, er Bergen-filharmonien mer mosaikk. Det ene er ikke bedre enn det andre – det er bare litt ulike klanglige filosofier. 

Det sentrale stykket på denne plata er den armenske komponisten Alexander Arutiunians trompetkonsert fra 1950. Arutiunian er nok ikke så kjent utenfor trompet-kretser, men trompetistene ser ut til å like ham. Han skriver teknisk utfordrende, men uten at det blir heseblesende. Helseth får det i hvert fall til å høres ut som at stykkene hans er morsomme å spille. De er også fulle av slående, litt folkemusikk-aktige melodier. Det er mange av linjene som minner meg litt om en annen gruppe armenere, nemlig System of a Down. En annen sjanger, naturligvis, men jeg føler at det litt melankolske draget i melodiføringen ligner.

Krzysztof Penderecki er mest kjent for støyende skrekkmusikk (se The Shining!), men trompetkonserten er fra hans mer romantiske periode mot slutten av livet. Det er fullt av odde melodier og litt mekaniske vendinger, og er kanskje ikke akkurat et stykke å bli glad i. Men stykket gir Helseth mulighet til å briljere med det hun har av presisjon, både i intonasjon og rytme. 

Mieczysław Weinberg er et nytt bekjentskap for meg. Han flyktet fra Polen til Sovjetunionen rett før utbruddet av andre verdenskrig, og var en av de få jødene som klarte å navigere den sovjetiske kulturterroren under Stalin. Dette klarte han blant annet på grunn av støtte fra Dmitrij Sjostakovitsj, og det er mange musikalske møtepunkter mellom de to. Trompetkonserten hans er et inspirert stykke musikk, og jeg setter særlig pris på tredje sats med alle sine referanser til andre jødiske komponister, som Mahler og Mendelssohn. 

Helseth spiller konsertene med slentrende og uanstrengte virtuositet. Jeg elsker hvordan hun i de lange tonene først spiller helt rent, og så legger inn en lett liten vibrato på slutten. Når hun drar på, klinger hun triumferende. På mange måter er dette den plata som jeg har ventet på helt siden den gule Trumpet concertos fra 2007. For her er det ingen potpourrier eller transkripsjoner. Endelig er det bare et rett frem klassisk konsert-program. Og det er i den klassiske klassiskmusikken jeg liker Helseth aller best. 

CHRISTIAN IHLE HADLAND: Mozart. Complete piano music, vol. 1 (Lawo)

Å høre Mozart er noen ganger som å reise med tog i et overveldende landskap. Man passerer det ene vakre stedet etter det andre så raskt at man går glipp av detaljene. Det er en liten konsentrasjonsøvelse å komme seg av toget for å studere landskapet på nært hold. For det er jo så mange noter! Men med Christian Ihle Hadlands nye utgivelse føler jeg at det er verdt den ekstra billettprisen, å stoppe ved stasjon Mozart. Og det har blitt noen kvelder sammen med noe godt å drikke og en bunke noter. De investerte timene har betalt seg i markant økt livskvalitet.

For den elegante herr Hadland er en glitrende Mozart-tolker. Han er fjærlett og «rund» i klangen. Han tillater seg også små dvelinger på de riktige stedene. Det blir akkurat nok rubato og tempovariasjon til at det skaper liv. Ihle Hadland er altså ikke like «smal», eller rytmisk firkantet, som en del klassiske spesialiserer kan være. 

Denne plata er den første i en serie utgivelser på Lawo, der Ihle Hadland har som ambisjon om å dekke alt av Mozarts repertoar for solo piano. Stykkene blir spilt inn litt hulter til bulter, og Vol.1 inneholder både Mozarts første komposisjon (K.1), en liten menuett han skrev da han var 4, og pianosonate nr. 16 (K.545), skrevet da han var 32. 

Hadland klarer å gjøre både K.1 og den såkalt «enkle» (og litt banale) sonate 16, til interessante stykker musikk. I mine ører er det likevel sonate nr. 12 (K.333) som er mest givende i denne runden. Sonaten har litt mer kontraster enn de andre, og trekker raskere inn i moll-temaene. Ihle Hadland legger opp en fin samtale mellom de lyriske og de mer hardtslående partiene, og vi aner både Beethoven og den gryende romantikken i skyggeleggingene. 

Mozart skrev 18 pianosonater, så det kommer til å bli en del plater. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

OLAV KIELLAND: Chamber Works. ‘Her vil eg kvile’ (Simax)

Ikke hørt om Olav Kielland, sier du? Åpne ørene, for han er the missing link mellom Fartein Valen, slåttemusikken og senromantikken.

I sin samtid var Kielland (1901–1985) best kjent som dirigent, en meget hissig en sådan. «Hans kunstneriske integritet og væremåte gjorde at han fikk mange musikere mot seg», står det i omslaget. Jeg ble nysgjerrig på hva dette betydde, og fant etter hvert fram til dette programmet på NRK, som veldig tydelig viser hva som ligger i sitatet. Jeg har aldri sett så mange grå ansikter i et orkester! For en gave det er å bli gjort oppmerksom på denne lille biten av norsk musikkhistorie. 

Som komponist var Kielland en av de som transcenderte debattene mellom det tradisjonelle og det moderne. Han kunne fordype seg i samtidsmusikken, men samtidig gå til slåttemusikken for å videreføre arven fra Grieg-generasjonen. Plata samler Kiellands kammermusikk, inkludert blant annet en gnistrende strykekvartett og en komposisjon for hardingfele. Jeg liker aller best stykket Tvileikar for fire instrumenter, som virkelig spenner opp linjene mellom folkemusikk og noe innadvendt og nesten åndelig som minner meg om Fartein Valen. 

Jeg vet ikke om det er Kiellands truende utrop fra dirigentpodiet som har fått musikerne til å gi det lille ekstra på denne plata, men dette er altså en særdeles inspirert innspilling. Det er fiolinist Tor Johan Bøen som står bak, sammen med kammerensembelet Fragaria Vesca. Bøen er en fiolinist som virkelig jobber historisk med det musikalske materialet. Han legger mye i å finne de spillemåter og tolkninger som er relevante for den perioden som musikken er fra, og han har stålkontroll på detaljene, både innen det klassiske og det mer folkemusikalske. Jeg har tidligere rost hans historisk informerte tolkning av Ysaÿe. Nå gjør han en like fin innsats for den norske musikkhistorien. 

Jeg vil også berømme Simax for i 2025 å fortsatt gi ut en CD med fyldig og lærerik omslagstekst. Det er en skam at strømmetjenestene ikke klarer å formidle denne siden ved en utgivelse! 

EDVARD FLIFLET BRÆIN: Chamber Works (Lawo)

Jeg kommer fra generasjonen som «bommet» på Edvard Fliflet Bræin. Han døde i 1976, et par år før jeg ble født, og det var stort sett bare hit-en Ut mot havet som holdt stand gjennom min oppvekst. Den lot vi Meloditimen og NRK få ha i fred.

Men nå er det en slags Bræin-renessanse på gang, og jeg har endelig fått skrudd på ørene. I fjor var det 100 år siden komponistens fødsel (denne plata ble til i den forbindelse, selv om den ikke kom ut før nå i år). Hans mest kjente opera Anne Pedersdotter er åpningsforestilling i det nye kulturhuset Nomoria som har reist seg i Kristiansund. Premieren er på nyåret, og tittelrollen synges av Sigrid Vetleseter Bøe. Jeg gleder meg. 

Bokomslaget til Den elegante musikanten. Edvard Fliflet Bræin 1924-1976.  (Foto: Operaen i Kristiansund / Nordmørsmusea)

Denne plata er god. Så god at den fikk meg til å falle ned i et Bræin-hull. Nede i dette hullet fant jeg Odd W. Williamsen og Svein Sæters glimrende bok om komponisten. Boken er usystematisk på en forbilledlig måte. For med sin entusiastiske og litt rotete tilnærming får den fram sider ved komponistens liv og musikk som en mer stringent og akademisk framstilling ikke ville maktet. Den forteller for eksempel om Bræins alkohol- og nerveproblemer på en befriende åpen og troverdig måte. Det blir verken en romantisering av den lidende kunstner eller en fordømmelse fra vår tids nye moralpoliti – de som til stadighet er på jakt etter syndere i de historiske kildene. 

Mitt favorittsitat fra boken er fra Øystein Sunde: «Tar du demonene ut av en kunstner, sitter du igjen med en formingslærer». Sitatet har ikke noe med Bræin å gjøre, men er tatt med likevel siden det gir en passende oppsummering av Bræins liv og kunst. 

Bræins opus 1, De glade musikanter, er et tvers gjennom sjarmerende stykke i en tydelig neoklassisk stil. I biografien avvises det at Bræin følte tilknytning til en neoklassisk skoleretning, men jeg protesterer. For uansett hva biografene og han selv må ha ment om dette, så viser denne plata at det er mye av 1900-tallets neoklassiske strømninger som har funnet rom i stykket. Det er fullt av åpne teksturer der de elegante linjene får tydelig plass. Det er en balanse i melodiene som ikke kan kalles for noe annet enn klassisk. Og assosiasjonene mine går ustanselig til Stravinskijs Historien om en soldat, og andre neoklassiske mesterverk. 

Musikken blir veldig fint framført av Ssens trio, Norges beste stryketrio, sammen med komponistens sønn, klarinettisten Hans Christian Bræin. Bræin jr. er pensjonert for lengst, men spiller fortsatt friskt som en vårdag. Plata inneholder også de vakre Fire sanger til dikt av Olav Akurust, sunget av den fremragende sopranen Ditte Marie Bræin, komponistens barnebarn. Det aller mest elegante stykket er imidlertid Divertimento for klarinett og stryketrio, som både er oppløftende og melankolsk på samme tid. For nye lyttere er dette en glitrende introduksjon til Edvard Fliflet Bræin. 

RUNE REBNE: Vegom (Aurora)

Jeg støtte på komponisten Rune Rebne første gang i 1995, i form av plata Absolute Pling-Plong. Dette var ironi-komponistenes fleip med Absolute Music-kulturen på 90-tallet, og samlet mange som har satt spor etter seg i norsk samtidsmusikk, blant andre Henrik Hellstenius, Ragnhild Berstad, Jon Øivind Ness og Gisle Kverndokk. 

Rebne har imidlertid vært litt mindre synlig enn de andre. Han står bak noen oppsiktsvekkende verk, men har mest holdt på som komposisjonslærer og forsker. Men nå har mange av de kompositoriske prosjektene hans endelig kommet på plate. Det har kommet ut to utgivelser på kort tid: Systkin på eget selskap og Vegom på Norsk Komponistforenings label Aurora. De to samler mange av Rebnes samarbeid med musikere i miljøene rundt Norges musikkhøgskole og Barrat Dues musikkinstitutt. 

Det beste stykket på Vegom er pianostykket «Aate», spilt av Julie Yuqing Ye. Stykket er kompositorisk solid, og fullt av odde melodier. Man kan ane sonatesatsformen et sted der inne et sted – og Rebne har uttalt at den er inspirert av Liszts h-moll-sonate. Stykket følger imidlertid ikke noe vanlig sonateskjema. Hva som er gjennomføring og hva som er eksposisjon kommer hulter til bulter. Stykket starter for eksempel med en kompleks fuge, som i en sonate ville hørt naturlig hjemme ganske langt ut i komposisjonen. Sats nummer to er en stillferdig og poetisk meditasjon, som hvis vi skal holde på Liszt-sammenligningen peker mer mot den sene Liszts religiøse verker, enn mot sonaten. I tredje sats bygges linjene opp med komplekse parallellføringer, og en eksplosivitet og groove som minner meg like mye om Bartók og Boulez som Liszt.

Noe som er beholdt fra Liszt er at stykket spillemessig sett er ekstremt utfordrende. Ye er presis i foredraget, og har både teknikk og intellektuell kapasitet nok til å pakke ut det komplekse verket. Hun har dessuten vært involvert i å bringe komposisjonsprosessen fra å være en samling skisser til å bli et ferdig verk. 

Vi aner altså en komponist som er best sammen med andre, og de to andre stykkene på plata er også interessante samarbeid. «Eeim-III» er skrevet for den uvanlige kombinasjonen sopran, fiolin og perkusjon. Stykket er bygget rundt et dikt av Tor Jonsson, og er den typen musikk som virkelig løfter fram det poetiske i ordene. Det er ikke bare en tonesetting av et dikt. Ordene og alt rundt møtes i en gjensidig vekselvirkning – i en slags «Gesamtpoesie», for å leke seg med et tysk begrep. Mezzosopranen Silje Aker Johnsen har god intonasjon, og en ganske rund og uttrykksfull stemme. Perkusjonen spilles av Anders Kregnes Hansen, og fiolinstemmen av Victoria Johnson. 

Johnson er også med på «Eveeu» for barokkfele og elektronikk, med Ludvig Elblaus på knotter og kabler. Det er et stykke fullt av mikrotonalitet, og flagrende elektroniske klanger. Stykket er fullt av utfordrende linjer, og det er tydelig at det ikke akkurat ligger lett for instrumentet. Jeg liker det best når de går lengst inn i det elektroniske, spesielt i fjerde sats der fiolinen vakler ustøtt mellom toner og skrapende lyder – mellom «musikk» og «ikke-musikk» – mens elektronikken skaper et katedralsk klangrom. Også dette stykket har små musikalske stengler som bryter seg opp fra musikkhistoriens jordsmonn – små pek mot barokkens repertoar. Det er altså tydelig at Rebne er en av de som fortsatt holder fast på den postmodernistiske dekonstruksjonen av formene og av musikkhistorien. Klanglig sett er dette stykket veldig givende, men jeg synes at formen er litt rar. Stykket slutter for eksempel på en veldig inkonklusiv måte som jeg ikke får helt grepet på. Men slik har det jo vært med mye av den postmoderne musikken. 

Ballade video: Kampen for tilværelsen

Stev og sull med Vegar Vårdal, Alessandra, Lisa Dillan, Airbag, Hedvig Mollestad Trio, Leknes & The Layoffs x 2 og Gunerius.  

Musikkvideo

– Kanskje vil lyden som lagres i kunsten overleve all digitalisering

Neste år er det 200 år siden grensen mellom Norge og Russland ble tegnet opp langs Pasvikelva. Nå har komponist og musiker Espen Sommer Eide laget utstilling om dette området, der bevaring og destruksjon blir to sider av samme sak.

Kunstmusikk

– Det skal foregå kultur i kulturhusan!

Østnorsk jazzsenter forventer at Oslo kommune holder dørene åpne i Gamle Munch på Tøyen, og at politikerne prioriterer kultur i kommunebudsjettet 2026.

Politikk & debatt

Ballade video spesial: Med kroppen som instrument

Musiker Anders Kregnes Hansen er kreftsyk. Og må samtidig kjempe mot systemet.

Musikkvideo

Tze Yeung Ho ny kunstnerisk leder for Borealis

Den norsk-finske komponisten og utøveren overtar som leder for Bergensfestivalen for eksperimentell musikk etter Peter Meanwell.

Bransjen

Ny plate fra Norges mest samarbeidsvillige band

Gjensyn og -hør med et av norsk musikks mest samarbeidsvillige band. Ævestaden mener de låter bedre enn noen gang før.