Honningbarna, Ary, Tine Thing Helseth, han gaiden, Amalie Dahl og Oslo-Filharmoniens dirigent Klaus Mäkelä ga oss noen av de sterkeste musikkopplevelsene på plate i 2022.(Foto: Harald Vingelsgaard)
Tine Thing Helseth ble frisk av kreft. Honningbarna ble voksne. Her er de beste albumene fra 2022.
Ary, Beharie, Honningbarna, Oslo-Filrhamonien, Djupet, Amalie Holt Kleive, Munch i musikken til Satyricon, med flere: her er Balladeredaksjonens favorittplater fra 2022.
Det var det året det var så bratt for norsk musikk å komme tilbake – men det var også et fantastisk år, der musikk igjen traff kropper av kjøtt og blod i samme rom som den kunne framføres live. Her er Ballades redaktør, vår asssosierende spesialspaltist, vår populæranmelder – fersk av året, Norges mest produktive anmelder av kunstmusikk og Ballades elektroniske alibi. I tilfeldig rekkefølge, med deres norske favoritter fra året som straks lukkes:
Torkjell Hovland – fast spaltist med Ballade assosierer, skriver om mesteparten av den norske musikken som kan vært settes i båsen jazz, men som løper avgårde så fort du setter den der. I båsen, altså.
Torkjell Hovland skriver Ballade assosierer en gang i måneden. (Foto: privat)
Amalie Dahls Dafnie – Dafnie
Debutplata til denne unge kvintetten er enorm. Her er det eit levande spel i rimeleg enkle og tradisjonelle rammer. Dei gir alt, og det smittar over på lyttaren. Les meldinga av plata her.
Bliss Quintet – Dramaqueen
Nok ein gong er det unge debutantar. Dette var ei plate eg umiddelbart vart slått i bakken av! Igjen er det så mykje vilje i spelet, det er leik og blodig alvorleg engasjement. Og om eg skal trekke fram noko heilt konkret: lytt til Gard Kronborgs bass-spel!
Jo Berger Myhre, Erlend Viken og Thomas Strønen – Djupet
Etter å ha opplevd ei fascinerande førestilling med Djupet på Riksscenen i 2021, var forventningane til plata høge. På plate var opplevinga ei ganske anna, men minst like sterk som sceneførestillinga. Dette er musikk du kan ta og føle på!
https://open.spotify.com/embed/album/6SWqL24TLAHbLvzYuUEGTd?utm_source=generator
––
Siri Narverud Moen – musikkjournalist, redaksjonsleder. Fast spalte om nyheter i norsk elektronisk musikk.
Balladejournalist Siri Narverud Moen. (Foto: Nina Holtan)
Ary – For evig
– Alle som kjenne mæ, veit at æ e verdens tristeste jente. At Ary får musikk med i gothgenerasjon tre-serien «Wednesday» overrasker meg ikke. Det med tristest sa artisten/produsenten i et fantastisk fokusert show under Bylarm, der koreografien hadde like mye å si som den sylskarpe beatproduksjonen. Arys budskap og innpakning treffer alle som veit at man kan være trist og gøyal samtidig. Men enda bedre enn denne leken med gothtristesse er hennes mørke lydproduksjon, som hun legger melodiene i – noen kjennes sterke og rolige som et landskap med mjuke fjell. Hybriden av oppdatert, myk R’n’B og følsom synthpop . Jeg har høye forventninger om at det som kommer fra Ariadne Loinsworth Jenssen kommer til å fortsette å innfri.
Pjusk – Salt og vind
Jostein Dahl Gjelsviks musikk deler selskap med Ryuichi Sakamoto og sender meg flytende inn i noe jeg trenger. Bonus at de fineste instrumentalsporene hans har navn som «Den jeg var før», «Jeg fryser litt» og «Det som aldri forsvinner». Små haikuer, nesten, de titlene! Omtalt i Ballade elektronisk her.
Honningbarna – Animorphs
Starten på det nedstengte året var så veldig langt unna hva bandet Honningbarna handler om. Vi måtte vente enda litt til før de kunne treffe publikum som den tunge tønna av svette og moshpitideologi de er. Kanskje deres beste, siden jeg synes det er bedre å lytte på denne syntesen av ei plate. Her har de tatt opp i seg mer industri og metallkledd punch. Plata er liksom Honningbarna som voksne (mange puns jeg kunne lagt inn her, da … hehe), lyden mer kalkulert, men på en rensende, brå måte.
Legs 11 – Welcome Home ble diska fra annen omtale i mine spalter, siden jeg kjenner bandmedlemmene godt. Det hender det er et problem; man blir kjent med mennesker med like preferanser som deg sjøl, og ikke minst i klubbmusikk er disse båndene, fellesskapet viktig. Derfor finner du ingen anmeldelser av Legs 11s bouncy og frislupne plate på ballade.no i år. Men hvis du spør meg hvilke plater jeg har hørt på – og dansa til – mest i år, er det ærlige svaret deres lekne Welcome Home.
Så det er sannheten. – And at Christmas you tell the truth. – Gammelt juleord (fra «Love Actually»).
https://gifer.com/embed/Wkvp
––
George Ofori – anmelder og reporter
George K. Ofori skriver for Ballade og flere norske kulturredaksjoner. (Foto: privat)
Amalie Holt Kleive – De løper der jeg går
Bergensbaserte Amalie Holt Kleive slapp debutalbumet i februar 2022 (omtalt i Ballade elektronisk her), introduserte seg på den norske scenen for alvor med et lydbilde formet i møtet mellom jazz, store poprefreng, intrikate elektroniske rytmer og bunnsolid låtskriving. Tommel opp for Kjetil Møster på saksofon-solo i låta «Syre»! Mine favorittlåter er «Sier Ingenting» og «Ser Du Nå».
Beharie – Beharie, the third
Christian Beharie rundet av en slags EP-trilogi i år. På denne finner man sek låter som forteller historier om kjærlighet, feil fra ungdomstiden og en stadig mer vågal eksperimentering med lydbildet . Frem til nå hadde han lekt seg innenfor indie, soul og litt funk. Bærende er Beharies strålende stemme, flankert av hodevuggende gitarer. Favorittlåter: «Point Of View», «Simple Mistake».
han gaiden – you called med your erika
Tre oslokvinner med jazzbakgrunn navigerer mørk klubbmusikk med effektbaserte vokalharmonier skaper en “kul” dissosiering mellom de tre med jazzbakgrunn som synger, og den dunkende elektronikaen de serverer på forsøk nummer én på et album. Vi gleder oss til mer!
han gaiden kom nesten med på topplista til skribentkollega Narverud Moen, og vi har begge sans for «here’s your lullaby», et annet toppspor er «enough of me».
Jonas Benyoub – Zero Love (Deluxe)
Debutalbum-festen fortsetter, og iskalde Jonas Benyoub tar et oppgjør med venner, familie og en bransje som ikke har gitt han nok kjærlighet, det vil si, før det verset på Karpes «BARAF/FAIRUZ». At han omtales som Norges beste rapper bekrefter dette albumet på åtte låter (pluss fem i den nye Deluxe-versjonen). Her er han både rapper- og melodikong Benyoub i språk, oppvekst og inspirasjonskilder. Og står i rampelyset alene for første gang; med godt hell. Du kan også lese hvordan jeg opplevde ham live, på Bylarm i høst.
Charlotte Dos Santos – Morfo
Mot slutten av året fikk vi omsider debutalbumet til norsk-brasilianske Charlotte Dos Santos, etter noen kruttsterke og internasjonalt anerkjente EP-er. Eklektisk i stilen, og hennes karakteristiske rhodes-drevet soulmusikk blir godt akkompagnert av brasilianske rytmer og glødende livsglede. Et album om egenkjærlighet unnfanget i pandemien, født i dette som har vært et strålende og tettpakket utgivelsesår for norsk musikk. Lenge måtte fruktene av det leve og glede! Favorittlåter: «Filha Do Sol», «Ghost In The Shell».
––
Ola Nordal – anmelder og spaltist: Ballade klassisk – Norges mest omfattende dekning av klassiske utgivelser.
Oslo-Filharmonien / Klaus Mäkelä – Sibelius
Årets plate er for meg helt klart Oslo-filharmoniens innspilling av alle Sibelius’ sju symfonier. Den kom 25. mars i år, og har vært med meg siden. Som jeg skrev da: «For klassiske musikkelskere faller julekvelden 2022 på den 25. mars». Jeg står fortsatt inne for det.
Fra omtalen: Det er et tydelig nordisk åndsfellesskap mellom Finland og Norge på disse innspillingene. Lydbildet er like stort og mektig som de finske skogene. Strykeklangen er tung av skogbunn og råttent løv. Messingen gnistrer kaldt i høyttalerne. Det er en lang og mørk vinterkveld, strømmen har gått, internett er nede og vinden piper om hushjørnet.
https://open.spotify.com/embed/album/7uGbWBY2KSfC4t5Ek6yfXP?utm_source=generator
Engegårdkvartetten – Mustonen – String Quartet no.1 / Piano Quintet
Jeg vil også trekke fram Engegårdkvartetten og Olli Mustonen: Mustonen – String Quartet no.1 / Piano Quintet (Lawo)
Fra anmeldeslen: Virkelig en fest av en plate! Gnistrende virtuost og energisk. Engegårdkvartetten sitter alltid ytterst på stolkanten, lynendne påskrudd og ekstremt samspilt. Anmeldt her.
Tine Ting Helseth og Ensemble Allegria – Seraph
De siste ukene har jeg hørt veldig mye på Tine Thing Helseths Seraph. Jeg liker den om mulig enda bedre nå enn da jeg skrev anmeldelsen for et par uker siden: Ensemble Allegria spiller varmt og mykt, og fyller høyttalerne med nydelig mørkegrønn fløyel som pakker seg tett rundt Helseths syngende og trygge trompet. Jeg blir aldri lei av hennes karakteristiske subtile vibrato mot slutten av de lange tonene. Les anmeldelsen her.
Sterke nordiske koblinger på anmelder Ola Nordals favoritter i år – som når Oslo-Filharmoniens dirigent tar med finnenes store komponist Sibelius til «sitt nye hjemland» Norge (albumet på Spotify).
––
Guro Kleveland – redaktør i Ballade.
Guro Kleveland, redaktør av Ballade. (Foto: Brand Barstein)
Annbjørg Lien – Janus
Nesten sju år etter Liens forrige utgivelse kom Lien tilbake med komposisjoner som er resultatet av doktorgradsarbeidet hennes, som kort fortalt handlet om å identifisere ulike verktøy for hardingfelespill. Liens konsert på Riksscenen i forbindelse med plateslippet ble en sterk opplevelse. Det var hennes første konsert etter å ha blitt plutselig døv på det ene øret i 2015, og etter å ha brukt år på å trene opp det helt grunnleggende i å erfare hørsel gjennom et Cochlea Implantat (CI). Jeg anbefaler å lytte til hele plata i ett strekk.
Satyricon & Munch
Et bekmørkt rom. Nøye utvalgte bilder om lidenskap, kjærlighet, angst og død. Et musikkverk med droneaktig base, harmonisert med – og utfordret av – stryk, blås og perkusjon, et verk som illustrerte de samme sterke følelsene. Sigurd Wongravens 56 minutter lange verk og Munchs bilder var en opplevelse med lydlige og visuelle inntrykk, i en times heftig, sanselig meditativ ettertenksomhet. Utstillingsinstallasjonen var på Munch-museet i april-august 2022. Musikkverket finnes fortsatt tilgjengelig på YouTube.
Katarina Barruk
Ruhttuo («nordlig barskog» på umesamisk) er Barruks andre album, gitt ut under Samisk språkuke i høst. Barruk sier hun vil invitere publikum inn i sitt univers, «der umesamisk er normen, høyst aktuelt og levende». Og det er dit vi blir med: Til lengsel og glede, sårhet og lystighet, i presise og fengende komposisjoner.
Og: gledelig jul! Redaktøren sender dessuten leserne og redaksjonen inn i de siste dagene før nyttår med følgende musikalske julehilsen:
Utan dom. Denne snurrige norske duoen som formidler livet så vel som jula så inderlig, underlig og gripende på svensk har på et kort år blitt en tradisjon å regne hjemme. Derfor skal selvsagt «Allan du måste vakna (snart er julen över)» være med her, ny av november i år. Utan dom. ble første gang omtalt av Ballade.no i fjor.
Les også: Liveøyeblikk og hekser i metal – slik var musikkåret 2022.
Djupet starta som et bestillingsverk og ble til plate i året som gikk. Den plata er en av årets beste norske. Her står samarbeidet/bandet Jo Berger Myhre, Erlend Viken og Thomas Strønen på scenen. (Foto: Knut Utler)
