I anledning Ballades 25-årsjubileum som nettmagasin, inviterer vi sentrale stemmer som har vært viktige for tidsskriftets historie – skribenter, redaktører og bidragsytere – til å dele sine perspektiver om norsk musikkjournalistikk.
Og der – endelig – var norsk presse på saken om norsk kulturjournalistikk. Klassekampen ringte undertegnede torsdag formiddag, etter at Kelefa Sanneh i The New York Times konstaterte at den nye musikkritikken har mistet sin edge.
En gang i tiden, skriver Sanneh, var musikkritikere langt greiere enn den gjennomsnittlige lytteren. Nå er det visst motsatt: Kritikken er blitt snill, tam – og ganske kjedelig. Også her hjemme savnes den frekke og uforutsigbare musikkanmeldelsen. Kritiker og Klassekampen-spaltist Arild Rønsen peker på én hovedendring gjennom de siste tre tiårene: Det finnes «tragisk mye mindre musikkritikk». Den er blitt mindre rampete, mer tannløs. – Man må være litt rampete i kulturjournalistikken, men du må gjøre det med stil, sier Anders Grønneberg i samme intervju.
Les også: Derfor trenger vi musikkjournalistikk – nå mer enn noensinne
Diskusjonen om den rampete kritikeren er symptomatisk for vår tid. Det egentlige problemet stikker dypere: Det handler ikke først og fremst om fraværet av brodd eller humørløse kritikere – men snarere om det faktum at journalistikken om levende kunstmusikalske uttrykk i dag er fullstendig marginalisert.
I forbindelse med Ballades årskavalkade anser jeg det derfor som min plikt å kontakte en duo som har forsøkt å dra i gang denne diskusjonen i så å si hele Ballades levetid – i snart 25 år. Redaktør Jan Granlie og direktør Johan Hauknes, er grunnleggerne av salt peanuts*, og har snart publisert 10 000 artikler. Nesten alt er skrevet av dem selv. De driver et tidsskrift som holder den kvalitative fanen høyt og omtaler musikken med forståelse for musikken, dens særlige aspekter og for musikernes uttrykk.
Hauknes foran bandet ‘The Lost Quartet’, med Martin Myhre Olsen, saksofoner, Erlend Slettevoll, p, Bardur Poulson på kontrabass og Torstein Lofthus på trommer (Foto: Francesco Saggio)
De hevder selv at de gjør det av ren og skjær idealisme (skjønt undertegnede vil innvende at gutta fremstår litt grinete når en av dem kommenterer i Ballades kommentarfelt at de JOBBER GRATIS!!!!!). Men det er nå engang slik at u-takk er verdens lønn når man har satt seg fore å dekke «improvisert og annen sterk musikk».
Jeg møter likevel en svært engasjert direktør i salt peanuts* når jeg ringer en torsdag ettermiddag for å ta temperaturen på samtidens musikkjournalistikk. Og samtalen mellom oss? Den utspiller seg slik:
– La meg starte med å gi deg et bilde av situasjonen. Husker du den runde «sitronpressa» på Kongsberg Jazzfestival – den karakteristiske kinosalen? spør Hauknes.
– Nei, jeg må innrømme at jeg bare har vært på Kongsberg Jazzfestival én gang, svarer jeg.
– Javel! Men la meg likevel tegne et bilde for sammenligningens skyld. På slutten av 80-tallet var det to rader med presseplasser der. Det vil si bortimot 150 plasser. Og det var kamp om dem! For rundt ti år siden satt vi tre aktører på pressebenken: meg fra salt peanuts*, en fra Jazz i Norge, og så lokalavisa. Ingen andre.
Der det før var stor etterspørsel etter pressepass, daglige spaltekilometer og til og med nasjonale mediers sponsorsamarbeid med festivaler – er det i dag stillhet.
– Og dette er noe av grunnen til at vi, Jan og jeg, fortsatt holder på etter 11 år, sier Hauknes.
– salt peanuts* eksisterer fordi musikk er viktig. Og særlig ny musikk. Det er egentlig så enkelt. Vi gjør det av ren og skjær idealisme. Fordi ingen andre skriver om det. Og det er dét som er problemet. Vi lever i en musikalsk gullalder – som ingen får høre om.
Festivalminner. (Foto: Harald Opheim)
I Oslo i dag opplever vi noe Hauknes vil sammenligne med New York på begynnelsen av 1970-tallet – East Side av Manhattan.
– Da klubbene stengte, oppsto den såkalte loftsscena: jækla mange musikere i New York – dyktige musikere som brant etter å spille, hadde ingen steder å gjøre det på. Hva gjorde de da? De rykket inn i små høl – forlatte lokaler – og startet egne klubber og studioer for å spille. Det var sånn loftsscena begynte. Den samme energien finnes her i dag. Becco, Juret, Flukten er små, uavhengige steder som dukker opp, eksisterer en stund, og noen blir permanente. Becco har nå markert seg som et viktig hengsted.
Et kulturelt tap
Alt dette skjer i stillhet. Alt dette skjer uten at noen dekker det. Eller skriver om det. Og det synes Hauknes er katastrofalt.
– Paradoksalt nok er den kritiske offentligheten så godt som ikke-eksisterende når de kunstneriske uttrykkene er mer vitale i Skandinavia enn noensinne!!!
En manglende dekning av improvisert musikk er imidlertid ikke bare et medieproblem – men et kulturelt tap. For hva mister vi når offentligheten uteblir?
– Vi mister musikkens plass i samfunnet. Musikk har stor betydning, men den kan ikke komme til uttrykk hvis den ikke omtales, sier Hauknes.
Han utdyper:
– Når publikum ikke kan lese eller høre om ny musikk noe sted, så forsvinner også nysgjerrigheten, interessen – og muligheten for utbytte. Det er en selvoppfyllende profeti: Hvis man ikke skriver om det fordi man tror ingen leser det, så ender man opp med at ingen faktisk leser det. Og da forsvinner musikken fra bevisstheten.
– Handler det også om hvordan man skriver?
– Ja, og om hvem som skriver. Jeg hater egentlig begrepet «sjanger», for jazz er ingen sjanger. Men la oss bruke det likevel, for argumentets skyld: Den sjangerspesifikke, fagbaserte journalistikken har alltid vært smal. Og noe av det har vi i jazzmiljøet skyld i selv, sier Hauknes.
Idealismen bak nettstedet salt peanuts* handler om mer enn kjærlighet til musikk – det handler om offentlighetens sammenbrudd. Her avbildet: Redaktør Jan Granlie (venstre) og direktør Johan Hauknes (høyre). (Foto: Norsk jazzforum/Alf Simensen)
Redaktøren var aktiv i miljøet allerede på 70-tallet. Da var jazzen eksklusiv. Elitistisk, rett og slett. Du kom ikke langt om du ikke kunne identifisere og forklare hva en G7♭5-akkord var – og helst spille den på piano. Det var et lukket miljø. Heldigvis har det endret seg.
– I dag er det mye mer åpenhet og begeistring. Den mest gledelige utviklingen de siste 20 årene er hvordan den improviserte musikken har beveget seg. Jeg snakker ikke om «jazz» lenger – det ordet er for snevert og meningsløst. Jeg snakker om improvisert musikk.
– Hva kjennetegner denne musikken i dag?
– Den musikalske fleksibiliteten. Jazzmusikere – eller musikere med den bakgrunnen – er fortsatt de foretrukne i studio. De kan tilpasse seg nær sagt hvilken som helst musikalsk situasjon, og levere innenfor det uttrykket som kreves. Denne fleksibiliteten muliggjør fornyelse – ikke bare av jazzen, men også av folkemusikken.
Fusjonen mellom improvisert og tradisjonell folkemusikk har gitt oss en ny musikkform. Det bringer faktisk folkemusikken tilbake dit den opprinnelig var – som en levende, utprøvende uttrykksform.
Da Hauknes var guttunge og hørte folkemusikk, så fikk du beskjed om at du spilte feil hvis du ikke spilte slåtten nøyaktig slik en spellemann gjorde det for 150 år siden. Det var absurd. Hadde du sagt til Jørn Hilme – spellemann i Valdres tidlig på 1800-tallet – at «du spiller feil, fordi du ikke spiller det akkurat som han som levde oppi høgget her for 50-100 år siden» – hadde han ledd deg rett ut!
– Hva kaller du dette nye?
– Jeg liker å kalle det Askeladden-musikk: «Jeg fant, jeg fant!» Man plukker litt herfra og derfra, og skaper noe nytt. Det er akkurat dit folkemusikken har kommet i dag – og scenen er utrolig spennende! Bare se på hva som skjer på Riksscenen – det er til å få bakoversveis av!
Det man drømte om på slutten av 1900-tallet, skjer nå: samtidsmusikk og improvisert musikk flyter sammen. Det finnes musikere i dag som leder Ultimafestivalen og samtidig spiller alt fra a-ha til Lobotomix. De beveger seg sømløst mellom uttrykk og sjangre – og det er noe helt nytt.
Så hvorfor vet ingen om det?
– Fordi ingen skriver om det, svarer Haugnes kontant. – Og det er det store paradokset. Det er bare vi på innsiden som vet hvor spennende dette landskapet er – og som gleder oss over det. Det burde ikke vært sånn.
Etterlyser mediepolitikk
Samtalen med Johan Hauknes fortsetter (mannen snakker tross alt som en foss – og jeg innrømmer at jeg digger det) – om NRKs rolle, historieløshet, strategiløshet og behovet for en helt annen type mediepolitikk i norsk musikkliv.
På spørsmålet om hvordan vi egentlig når ut til flere med den musikken Hauknes snakker så lidenskapelig om, svarer han at NRK bør gå i seg selv.
– Før var NRK helt sentrale i den rollen. På 1960- og 1970-tallet – hvis du vil vite hva som foregikk i norsk musikkliv den gangen, så kan du gå til NRKs arkiver. Det meste ble dokumentert. Men nå? NRK har styrt arkivet dårlig. Mye er blitt borte. Og det som har skjedd av ny, viktig musikk siden 2000-tallet – det finner du ikke i NRK. De har ikke vært der.
– Du kan heller ikke gå til avisene – for de har sluttet å dekke det. Kanskje, om femti år, vil noen innse at det fantes et lite nettsted som het salt peanuts* som faktisk gjorde jobben. Heldigvis tar Nasjonalbiblioteket vare på mye av det som skrives på nettet.
– Så det er det som driver dere – å være et slags verdsatt arkiv for ettertiden, lik en typisk misforstått og underbetalt kunstner i samtiden?
– Vi gjør det ikke for å bli klappet på skuldra. Men ja, det er en form for dokumentasjonsiver. Det er vår måte å sikre at noen vet hva som faktisk foregikk. Og det handler også om rettferdighet. For det er så mange musikere der ute – hundrevis! – som legger ned en enorm innsats. Time etter time, år etter år. Og så får de null sosial respons.
«Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type.» Hauknes’ engasjement driver ham – og altfor ofte rett i veggen. (Foto: Harald Opheim)
Hauknes har tidligere sagt at avantgarde-kunsten ikke nødvendigvis skal ha bred appell. Avantgarden skal være marginal. Det ligger i definisjonen. Den bryter med normene – og krever noe av lytteren. Men den er likevel helt avhengig av en offentlig samtale. Hvis du fjerner den samtalen, da kveles kunsten. Den dør.
– Det handler om mer enn bare dekning – det handler om kulturpolitisk infrastruktur. Det som i dag er smalt, blir det brede – hvis det får leve. Se på jazzen. Den har alltid vært i endring. Jazz er ikke en sjanger. Som Bill Evans sa: Jazz er en måte å forholde seg til fremføring på. Det som er jazz i dag, er ikke nødvendigvis det som var jazz i går. Og det som er jazz i morgen, er noe helt annet.
– Så dette musikalske landskapet du beskriver – det legger altså premissene for utvikling i kulturen ellers?
– Ja. Det er det som er hele poenget: Den radikale musikken skyver verden framover. Men uten offentligheten rundt den, så forsvinner påvirkningen også. Da blir denne gullalderen vi står i – for det er faktisk en gullalder – altfor kort. Den blir kvalt.
Hauknes etterspør en mediepolitikk. Konsertarrangører, Norsk jazzforum, festivalene – alle må ha en mediepolitikk.
– De kan ikke bare si: «Jaja, det var interessant, vi tar en kaffekopp en dag». Greit – ring meg! Jeg kan snakke i timesvis. Men det skjer ingenting.
– Hvorfor ikke?
– Fordi det ikke er et problem som stikker seg ut i den daglige driften. Organisasjoner er opptatt av midler til musikere, drift, honorarer, søknader. Det forstår jeg. Men dette her er en strategisk oppgave. Og jeg tør påstå: Mange i musikklivet er elendige på strategisk arbeid.
Selv er han utdanna samfunnsøkonom. Han har jobbet som samfunnsforsker, med innovasjon, nyskaping og sosial endring. Og dermed også lest haugevis av strategidokumenter. Og konklusjonen hans er klar: Hvis det bare er honnørord – som «Vi skal bli Norges ledende ditt og datt» – da er det null verdt. Strategi må bety noe i praksis. Det må føre til handling.
Jeg tillater meg å stille Hauknes et polemisk spørsmål: Er problemet rett og slett at det finnes for få begeistrede sjeler i Norge anno 2025?
– Hehe. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg er en lettantennelig type. Det er min styrke – og største svakhet. Jeg kjører huet rett i veggen, og brenner ut. Men jeg omgir meg med folk som også brenner. Jeg orker ikke det motsatte.
– Men burde du ikke omgi deg med mindre engasjerte folk – for å plante noen frø?
– Jeg prøver! nesten roper Hauknes.
– Jeg holder foredrag. I Oslo Jazz Circle, for eksempel. Gratis, selvsagt. Det bruker jeg som plattform. For å så frø. For å nå unge musikkinteresserte. Har du forresten sett Christopher Nielsens Jazzbassillen? Den må du sjekke ut! Den handler om en fyr, en frijazzer tidlig på 60-tallet som drømmer om å komme inn i Oslo Jazz Circle. Men han kan ikke spille, han er helt på jordet, har ingen stilistisk følelse, ingenting.
Til slutt anerkjenner han at han ikke kommer inn – og da tar han avstand fra hele Oslo Jazz Circle:
– «Oslo Jazzsirkel er helt Johan.» Og «å være Johan», det var et stående uttrykk i Oslo på 1960-tallet. Det betydde å være treig, landsens, tilbakestående. Sånn utafor. Det var helt Johan, uttalt med trykk på førstestavelse og uten ‘h’. Da jeg ble valgt inn i styret for en god del år sida, sa jeg det høyt på årsmøtet: «Det er mulig vi er helt Johan, men nå sitter Johan i styret i Oslo Jazz Circle.»
Den eksklusiviteten Hauknes snakker om, kjennetegnet Oslo Jazz Circle tilbake på 1960- og 1980-tallet. Utover på 2000-tallet begynte det å forandre karakter. Nå er det en helt annen type forening. Det er akkurat derfor han bruker tid på foredragene.
– Det er en plattform for allmenn opplysning, hvor vi prøver å rekruttere nye folk. Ikke minst: musikkinteresserte unge folk. Når Mats Borch Bugge i NRK sier at det skal orienteres mot nye lyttere og hva de vil ha, er det tydelig at det er store grupper blant de unge han ikke kjenner til.
– Og er det ikke litt arrogant?
– Jo, egentlig arrogant. Om jeg hadde sittet i styret i NRK, hadde jeg påpekt at informasjonsoppgaven deres, ikke bare nå – men også tidligere – står til stryk, sier Hauknes tørt.
– Jeg har enda til gode å høre at Bugge sier noe konkret om hva denne politikken egentlig betyr. Det er floskler, det er generelle vendinger, og det er omtrent umulig å finne ut hva det betyr i praksis. “Hvordan skal dette se ut om fem år?” Det er en arroganse NRK ikke burde holde på med. Men hadde jeg vært internt i systemet, hadde jeg laga en sak på det, altså. Her er det en oppgave hele organisasjonen har. Jeg tenker med gru på hva som kommer til å skje med arkivet når de flytter til andre siden av byen.
«Den radikale musikken skyver verden framover.» Men uten dekning, dør impulsen før den når offentligheten. (Foto: Privat)
Objektiv musikkjournalistikk? Glem det
Så hva er egentlig målet med den musikkjournalistikken Hauknes etterlyser?
– Å skape kjennskap. Først og fremst. Ikke nødvendigvis kunnskap, for det kommer etterpå. Den gode musikkjournalistikken, slik jeg ser det, er den som vekker nysgjerrighet hos leseren. Den som får deg til å si: – «Hmm … dette har jeg aldri tenkt på før. Dette må jeg sjekke ut.» Det er dét journalistikken skal gjøre.
Hauknes er tydelig på at musikkjournalistikk ikke bør late som om den er objektiv. Og der har han måttet krangle en del.
– Det gamle idealet om at musikkanmeldelser skal være «objektive» analyser … Det er fullstendig meningsløst. Og heldigvis på vei ut. Det er ikke mulig å være objektiv i møte med musikk. Musikkopplevelse er subjektiv. Det eneste jeg som anmelder kan gjøre, er å formidle min subjektive opplevelse, sier Hauknes, og fortsetter:
– Ikke privat, ikke utleverende – men tilgjengelig. Jeg skriver for å gjøre mine tanker tilgjengelige for et annet subjekt. Jeg beskriver det som intersubjektivitet.
Det fineste komplimentet Hauknes har fått som skribent, fikk han av undertegnedes far, Audun Kleive.
– Vi satt på høyfjellet ved Gålå – jeg og faren din, Audun. Vi hadde vært på en konsert, og fikk servert rømmegrøt og spekemat. Han satt tvers overfor meg, satte øya i meg og sa: – «Når jeg leser tekstene dine, så hører jeg musikken.»
Og det er akkurat det som er idealet til Hauknes. Han vet utmerket godt at han aldri helt vil nå dit – det er i seg selv en umulighet – men han strekker seg etter det. Fordi det er det journalistikken skal være: Et rom der leseren kan høre musikken, selv om vedkommende aldri var til stede.
– I sine beste stunder skaper musikkjournalistikken ikke bare forståelse – men publikum. Det er dens sentrale oppgave: Å bidra til å skape morgendagens publikum, sier Hauknes.
– Når journalistikken forvitrer og forsvinner, så forsvinner også denne drivkrafta. Hele mekanismen som gjør at flere mennesker får kjennskap til musikken – den slutter å virke. «Dette er så marginalt», sier NRK. Og da blir det enda mer marginalt. Og så går det i ring, en selvoppfyllende profeti.
Kunst er radikalt. Og det skal den være, mener Hauknes. Det er ikke et problem, men en forutsetning. Kunsten er alltid radikal.
– Når FrP klager på at kunstnere er «raddiser», så har de jo rett – men av feil grunn. Kunstnere er raddiser fordi kunst i seg selv er et kritisk og radikalt prosjekt. Det er meningsløst å forvente noe annet. Problemet i dag er at offentligheten – inkludert pressen – har abdisert. Det finnes null forståelse for kunstens rolle i samfunnet.
Han trekker frem Jan Horne som en som faktisk tok formidlingen på alvor. Hauknes står bak noen store arrangementer i sommer og høst for å løfte ham frem. Horne jobbet i NRK fra tidlig 1960-tall og var sentral i dokumentasjonen av norsk jazz – både på Kongsberg, i Molde og ellers. Men det stopper ikke der. Horne produserte også legendariske serier om Arne Næss og Jens Bjørneboe.
– Og det er dét som gjør ham så viktig: Han forsto formidlingsoppdraget. Han tok NRKs mandat på alvor.
– Du mener han hadde en opplysningsoppgave?
– Ja. Jeg sa det på Kongsberg – og jeg står ved det: Jan Horne har gjort mer for nordmenns forståelse for musikk – jazz, samtidsmusikk, historisk musikk – enn folkeskolen og grunnskolen har klart til sammen.
Så hvor er NRK i dag, i dette bildet? Det har hverken undertegnede eller salt peanuts*’ direktør noen gode svar på. Men det vi vet, er at Hornes’ programmer ble sendt i en tid der NRK var alene. Man så på det. Det fantes ikke noe annet å zappe til. Og likevel klarte han å fange interessen.
– Det handlet om kvalitet. Om innsikt. Og om å ta publikum på alvor. I dag? Jeg grøsser når jeg tenker på hva som kommer til å skje med NRKs arkiv når de flytter. Det er ikke sikkert noen tar vare på det som faktisk er verdt å bevare.
– Helt til slutt: Hva er din oppfordring til norsk presse – og særlig til musikkjournalistikken?
– Det er enkelt: Vi må sørge for offentligheten. Vi må vise engasjement! For engasjement smitter. Jeg har undervist og holdt foredrag i mange år, og det slår aldri feil: Når jeg viser engasjement, da våkner folk. De fokuserer. Og blir med.
Derfor sier jeg: Vis engasjementet ditt. Ikke hold det tilbake. Vær ditt eget engasjement. Skap en levende samtale som går dit den vil. Dit vi vil. For det er der kunsten begynner. Og det er der journalistikken må begynne.
Jon Balke: Musikkens rolle og kraft i samfunnet – fra krigen i Irak
KRONIKK: Musikk er like grunnleggende som mat og vann, skriver Jon Balke. Her viser han til historien om den kjente cellisten Karim Wasfi, som spiller i ruinene etter katastrofer.
Ballade video: Klovner i kamp
Ut på veien med Sassy 009, Mikoo, Date of Birth, Sara Fjeldvær, Anna of the North, The Orchestra!, Kåre Indrehus og White Trash Blues Band.
Årets kirkemusikalske høydepunkt er i gang
Onsdag 17.september åpner dørene til årets Bergen Kirkeautunnale. Opplev festivalen som utfordrer grensene for hva kirkemusikk kan være.
Ballade video spesial. Årabrot: – Vi har en masterplan
Årabrot har alltid beveget seg mellom det tunge og det lette, det mørke og det lyse. – Da jeg var i tjueårene kunne jeg bare lese Dantes Inferno. Nå er det Dantes Paradiso som frister mest, sier Kjetil Nernes, demonisk drømmer og drivkraft.
Tidligere NRK-profiler oppfordrer til Eurovision-boikott
"Kjære kringkastingssjef, det er på tide å si NEI nå," skriver 11 veteraner i et åpent brev til NRK-toppsjefen.
Samspill klager inn NRKs musikktilbud til Kringkastingsrådet
Melder bekymring over hvordan NRK vil ivareta samfunnsoppdraget.
