Kulturvalget 2025: Hvor brenner det, Flexi Aukan, Karl Vestli og Benedicte Maurseth?
I årets valg står kulturpolitikken høyere på agendaen enn på lenge. Hva skal til for å sikre et levende kulturliv – og hvem tar ansvaret? I denne valgspesialen gir vi ordet til dem som kjenner feltet best.
I Ballades serie «Hvor brenner det?» utfordrer vi sentrale stemmer i musikkbransjen med aktuelle musikkpolitiske spørsmål. Finnes det et bedre tidspunkt for en slik spalte enn akkurat nå – midt i kulturvalget 2025?
Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig til Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et viktig retningsvalg for fremtidens kulturpolitikk. I forkant av valget har vi derfor snakket med aktører i kulturfeltet om hvilke saker de mener er de viktigste – og hvorfor nettopp disse bør prioriteres.
Les også: Kulturvalget 2025: Hvor brenner det, Ane Carmen Roggen og Knut Olaf Sunde?
Flexi Aukan: – Sett ned billettprisene, a folkens – hva skjer?
Norges mest sensurerte kunstner? Flexi Aukan/MDRB (f. 1987) er en samfunnsengasjert multimedial kunstner fra Chile, oppvokst på Hauketo og Oslo Sør/Øst og jobber hovedsakelig innen musikk og visuell kunst. (Foto: Magnus Aune)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Jeg må innrømme at det sitter jævlig langt inne å si meg enig i noe Jaffery sier, etter å ha forsøkt å få presset fram en norsk kulturell boikott av folkemordstaten – som del av solidaritetsbevegelsen for et fritt Palestina – noe som burde vært et minimum i disse tider med livestreamet folkemord og okkupasjon.
– Med det sagt: ja, om høyresida vinner dette valget, er det stor fare for at den frie kulturen får en kraftig smell, og at markedskreftene tar over og kveler det vi har igjen av folkelige stemmer og uttrykk. Kulturen og politikken rundt den bør speile folket i all dets allsidighet, nisjer og særheter – ikke bare VG-listede, homogene poputtrykk i hendene på den multinasjonale musikkindustrimafiaen og visuelt oppgulp laget for å underholde millionærers bankkontoer og sjampis-kvelte smaksløker.
Skal kunsten speile samtiden og folket, må vi ha andre kanaler for finansiering enn rikingers nåde.
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– Det viktigste kulturpolitisk for meg er å befri kulturen fra alle bånd til apartheidstaten, og at norske kulturinstitusjoner innser sitt blytunge ansvar i disse tider: å holde fingeren på samtidspulsen og formidle kulturarven til det folkemordutsatte palestinske folket. Hvis ikke, finnes det ikke lenger noe fritt ordskifte i kulturlivet verdt å kjempe for finansiering av.
– Med det som bakteppe er det avgjørende å beholde kunstnerstipender og tilskuddsordninger for kultur vi har her til lands. Disse har skapt muligheter for å både utforme og utfordre, og bidratt til å gjøre Norge til et rikere sted å leve – med en relativt høy og velutviklet appetitt for et mangfold av kulturelle uttrykk.
Ledige stillinger
– Det er hardt som faen å leve av kunst og kultur i Norge, spesielt for oss uavhengige stemmer som prøver å melde noe i våre uttrykk. Jeg har aldri mottatt kunstnerstipender eller tilskudd selv, men jeg vet at mange av de store kontemporære er avhengige av dem for å kunne holde et høyt nivå av dedikasjon til fagene sine.
– Kulturen bør dessuten styrkes i skole- og fritidssammenheng, spesielt i lavere sosioøkonomiske miljøer.
– Og så har vi det store problemet med streaming og de gigantene som har underlagt seg hele musikkbransjen og gjort det umulig å få betalt for musikken sin. Totalitære bevegelser går alltid etter kunsten først, fordi den effektivt og mektig kan utfordre skeiv maktbalanse og propaganda.
– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?
– Fikse streamingproblemet. Gi urfolkskultur, minoritetskultur og hiphopkulturen midler og infrastruktur. Styrk kulturen og musikken lokalt i folks nærmiljø. Skaff ordnede forhold for streaming og styrk utøverorganisasjonene.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
At samtid og samfunn speiles i kulturens offentlige samtaler og rom. At medier og institusjoner gir plass til de marginaliserte stemmene, lytter til grasrota og tar deres stemmer på alvor.
Og sett ned billettprisene, a folkens – hva skjer?
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
Hvordan det kan bli sett på annerledes, er nok i stor grad et utdanningsproblem. Det er avgjørende for et sunt samfunn at folk lærer om kulturens rolle i menneskehetens historie. Vi bør forkaste ideen om at kultur er en investering man skal ha en eller annen form for gevinst ut av.
Kulturell rikdom er ikke alltid målbart. Den speiles i vår etikk, vårt velvære, sosiale relasjoner, innsikt i andre samfunnsgruppers liv, og har en kraft til å bringe folk sammen. Det er ikke alltid en åpenbar årsak-virkning-relasjon, men den finnes der under overflaten uansett.
Kulturen bør være et speil for samfunnet – uavhengig av de mektige.
Karl Vestli: – For TONOs medlemmer er rammebetingelsene for å skape og omsette musikk, komposisjon og tekst, det viktigste.
Karl Vestli er direktør i Tono (Foto: Bård Gudim)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Kulturens betydning for samfunnet og for hver enkelt av oss får altfor liten oppmerksomhet i valgkampdebattene og i partienes politiske program. Dette er også et politikkområde som definerer hvilke ambisjoner og mål vi skal ha som nasjon. Det er også gjennom kulturpolitikken vi kan vise at vi ønsker mangfold, fri meningsutfoldelse, kreativitet og vekst.
– Det er også gjennom kulturpolitikken, sammen med næringspolitikken, at vi viser hvordan vi støtter de som vil bruke sine ressurser, i form av tid, krefter og kreativitet, til å forme kunstuttrykk som gir oss mening, glede, håp og inspirasjon til å virke. Det er for meg vanskelig å forstå at så grunnleggende faktorer i våre liv får så liten plass i partienes prioriteringer.
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
–For TONOs medlemmer er rammebetingelsene for å skape og omsette musikk, komposisjon og tekst, det viktigste. Det gjelder både støtteordninger, ikke bare for komponister, men også for konsertarrangører, og rammebetingelser for næringsvirksomhet. Det blir ingen kunst uten de som skaper den, og deres vilkår må anerkjennes og prioriteres. Mangfold betyr ikke bare et bredt spekter av uttrykk, men også en aksept for at skapere er forskjellige og har forskjellige behov. For noen er det en hobby, for andre, en næring og et livsgrunnlag.
– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?
– Musikk skaper verdier for de som bruker den. Også kvantifiserbare, økonomiske verdier. Den reduserer helseutgifter, gir økt salg i butikken og bedre produksjoner og produkter. Denne ressursen og skaperne av den må ha rammevilkår som gjør at det hele tiden skapes mer og bedre. Skal det vokse så må det gjødsles.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
– Kunsten muliggjør fellesskap, tilhørighet og kreativ utfoldelse. Dette er grunnleggende menneskelige behov som dermed samtidig blir deler av samfunnet grunnmur. Grunnmursinvesteringer er ofte kjedelige og ingen «valgvinner», men her må kulturfeltet selv blir bedre på å markedsføre egen nødvendighet og ikke vente at politikere på stemmejakt skal gjøre den jobben. Det handler om at vi i større grad må stå sammen, støtte hverandre og samle oss om de store spørsmålene, og ikke ta små stridigheter ut i offentligheten.
– Den lenge etterlengtede NOU-en Musikklandet er nå ute på høring. Hvordan bør den brukes politisk for å sikre gode og bærekraftige vilkår for det norske musikklivet framover?
– Det er en omfattende og viktig rapport, med mange gode poenger, men jeg løfter spesifikt frem at TONO støtter at det blir gjennomført en skikkelig utredning knyttet til kulturmoms. Dette er noe vi er særlig opptatte av for å bygge forutsigbare og gode rammevilkår for norske musikkskapere.
Benedicte Maurseth: – Jeg tror politikere undervurderer publikum
Benedicte Maurseth, en anerkjent hardingfelespiller, komponist og forfatter, er en fremragende og prisbelønt utøver. Hun har gått i lære hos mesterfelespilleren Knut Hamre i flere tiår, med spesialisering i den tradisjonelle musikken fra Hardanger. (Foto: Agnete Brun)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Når du ser på poengene hun lister opp, og de faktiske forslagene som ligger på bordet – særlig fra FrP og Høyre – går det ikke an å si noe annet enn at kunsten står på spill. Når FrP gjør det bra på meningsmålingene, og senest denne uken vant skolevalget, så sender det noen signaler som gjør meg dypt urolig. Ikke bare for min egen eksistens som musiker, men for hele landets framtid. Jeg mener dette sier noe om hvor velfungerende demokratiet vårt vil være på sikt.
– Det er derfor jeg blir så dypt bekymret – ikke bare fordi jeg kanskje mister muligheten til å få Statens kunstnerstipend i framtiden – men fordi jeg spør meg selv: Hvordan vil vi ha det som land og samfunn dersom ideologien bak et parti som FrP får styre over lang tid?
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– For det første handler det om å unngå kutt, og heller øke bevilgningene til kulturen. Det er særlig viktig å øke støtte det frie kunstlivet – altså all støtte som Kulturfondet har ansvar for, og kunstnerstipendene.
– Om dette styrkes, vil det føre til enorm aktivitet med store ringvirkninger for hele samfunnet. Kunstnere får skapt utrolig mye for lite støttepenger.Jeg skulle ønske noen gjorde en grundig, gjennomgående undersøkelse av hva slags økonomiske ringvirkninger et kunstnerskap faktisk gir. Først og fremst helsegevinsten i samfunnet av kunst som en del av hverdag og høytid, da kunst er en form for medisin, men også fordi et kunstnerskap iverksetter enormt mange andre næringer. Når en musiker gir ut et album for eksempel, er det mange som involveres – plateselskap, designere, lydteknikere, trykkeri, fotografer, videokunstnere, stylister, hoteller, taxi, leige av instrument, leige av studio, media, platebutikker og så videre. Det er en hel kjede av mennesker og næringer som påvirkes.
– Så, hvis vi skal tilbake til utgangspunktet: Først og fremst må vi sikre at det ikke skjer kutt, og at midlene til det frie feltet prioriteres. Jeg har ingenting imot store institusjoner – de er viktige – men jeg vet av erfaring hvor mye som skapes av disse «smågründerne» som kunstnere faktisk er. Og ironisk nok er det jo nettopp gründere FrP sier de vil ha flere av.
– Styrking av kunstnerstipendene handler også om å sikre utvikling, ytringsfrihet og kvalitet i det som lages. Kulturfondet og stipendordningene må økes og sikres. Vi må strekke oss lenger når det gjelder stipendordningene slik at de gir større forutsigbarhet i et kunstnerskap over mange år. Det igjen gir kunstnere en reell mulighet til å jobbe med sitt virke, som igjen gir enormt mye tilbake til samfunnet.
– Hva skal til for at musikken kan blomstre enda mer – også som ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næring?
– Jeg så noen svarte i et tidligere intervju at det handler om holdningsendring, og jeg er helt enig. Når jeg snakker med folk utenfor kunstmiljøet, har jeg aldri hørt noen si at kunst, musikk eller litteratur er uvesentlig. Jeg tror politikere undervurderer publikum. Mange bryr seg faktisk dypt og nordmenn bruker en stadig større andel penger på kultur og fritid.
– Hvis vi vil at kultur skal få en større plass i livene våre, må vi begynne med barna. Den kulturelle skolesekken må styrkes, og kunstfagene må bli en obligatorisk del av skoleløpet. Jeg har en liten jente i en veldig god barnehage, men de har hatt kanskje to teaterforestillinger på besøkpå tre år. Hvis hun ikke hadde hatt musikerforeldre, ville hun kanskje opplevd musikk, teater og annen kunst i veldig liten grad. Det er viktig at man ikke blir avhengig av å komme fra en familie hvor kultur allerede har en stor plass.
– Derfor må vi sikre at barn får tilgang til kunst gjennom skolen, og at kunst- og musikkfagene kommer tilbake som en sentral del av læreplanen. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Rikskonsertene ble lagt ned. Kor, korps og amatørkultur er en viktig del av hverdagen til mange – og en inngang til kunst og fellesskap.
– Jeg tror også det er viktig å støtte helårsarrangører, ikke bare festivaler. Disse sørger for at kunstnere kan ha flere konserter eller forestillinger gjennom hele året, og gir publikum også mulighet til å oppleve noe nytt og annerledes også utenom den ene festivalen deres hjembygd arrangerer i året. Vi nordmenn er ofte skeptiske til det ukjente, og da er det viktig med lavterskeltilbud. Jeg var nylig på en utrolig bra barneforestilling hvor publikum kunne betale det de hadde råd til – slike tiltak er viktige for å motvirke klasseforskjeller i tilgang til kunst og kultur. Det burde i stor grad vert utbredt på arrangement for voksne også. Dette igjen krever naturlig nok at arrangøren får tilstrekkelig med statlige kulturelle midler til å subsidiere eventuelle «tap», slik at de har råd til å tilby dette.
– Jeg mener at vi kunstnere må huske at vi er i tjeneste for kunsten og mottakeren av kunsten, ikke omvendt. Jeg tenker at kunstnere på mange plan gjør en like viktig jobb som sykepleiere eller psykologer – vi skaper velvære, samhold, trøst, energi og glede. Det vil ta tid før det verdsettes likt, men det må skje på politisk nivå og gjennom hele utdanningssystemet – alle stedene der mennesker dannes.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– For meg sier det seg selv: Et rikt kulturliv har stort mangfold. Alle uttrykk har plass, og alle samfunnslag har plass og deltar.
– Det handler om høy toleranse – at man tåler ulike uttrykk, og at man har rom for meningsutveksling. Det er et tegn på et fritt og demokratisk samfunn. Vi vil ha et samfunn med mange forskjellige mennesker, og da må vi også ha mange ulike kunstuttrykk som speiler dette mangfoldet.
– Du må tåle at ikke alt er «for deg». Du må akseptere både nynorsk og bokmål. Hvis ikke, blir det homogent – og det er farlig. Jeg har tenkt mye på hvordan autoritære og fascistiske regimer starter med å kontrollere kunsten. Se på USA nå – mange kunstnere står overfor utfordringer de aldri trodde var mulig. Vi skal ikke tro vi er immune her i Norge.
– Når FrP vil gjøre de kuttene de foreslår, blir jeg dypt urolig for velferden vår i årene som kommer.
Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost?
– Dette er kanskje hovedutfordringen for feltet vårt. Vi kan ikke like lett måle verdien i form av økonomisk vinning og vekst.
Vi får hele tiden høre at det «koster så mye». Jeg skulle ønske det fantes mer forskning på de reelle ringvirkningene av et kunstnerskap som nevnt tidligere. For det har alltid store ringvirkninger – i større eller mindre grad – avhengig av prosjektets omfang.
– Forskning viser også at vi lærer bedre gjennom musikk og lek, og at vi husker bedre. Det handler om å se på kunst som noe som løfter oss.
– Jeg som musiker vet hva det gjør. Vi er i tjeneste for andre, ikke oss selv. Og jeg vet det er vanskelig å få slutt på myten om at kunstnere bare «suger penger ut av staten». Jeg har ikke sett noe til dette i mitt yrkesaktive liv – tvert imot ser jeg folk som jobber hardt og får til mye ut av lite.
– Jeg tror at den som selv har sunget i kor, spilt i band eller drevet med amatørteater, er med på å endre holdninger. Igjen må det begynne tidlig – gjennom alle institusjoner i livet – for at vi skal forstå hvor nødvendig kunst er for et sunt samfunn. Jeg har ikke ord for alt det gir. For meg er det helt uforståelig at dette ikke er opplagt.
– Men har du aldri tatt i et instrument, aldri sunget med andre – da er det kanskje vanskeligere å forstå. Jeg vet ikke. Jeg bare stiller spørsmålet. Og fordi politikere i dag føler at de trenger tall og fakta, må vi få mer forskning som underbygger hvorfor kunst og kultur er en sentral del av vår velferd. Da vil de kanskje våge å argumentere tydeligere for det også.
