(Foto: Renate Madsen og privat)
Kulturvalget 2025: Hvor brenner det, Ane Carmen Roggen og Knut Olaf Sunde?
I årets valg står kulturpolitikken høyere på agendaen enn på lenge. Hva skal til for å sikre et levende kulturliv – og hvem tar ansvaret? I denne valgspesialen gir vi ordet til dem som kjenner feltet best.
I Ballades serie «Hvor brenner det?» utfordrer vi sentrale stemmer i musikkbransjen med aktuelle musikkpolitiske spørsmål. Finnes det et bedre tidspunkt for en slik spalte enn akkurat nå – midt i kulturvalget 2025?
Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig til Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et viktig retningsvalg for fremtidens kulturpolitikk. I forkant av valget har vi derfor snakket med aktører i kulturfeltet om hvilke saker de mener er de viktigste – og hvorfor nettopp disse bør prioriteres.
Les også: Kulturvalget 2025: Hvor brenner det, Torstein Slåen og Per-Harald Nilsson?
Ane Carmen Roggen: – Akkurat nå er uerstattelige arkivopptak i ferd med å gå tapt – biblioteket står på et vis i brann
Carmen Roggen var daglig leder for Jeunesse Musicales Norway inntil 2018, siden 2019 direktør på Riksscenen. Hun har master i musikkvitenskap og bakgrunn som utøvende artist, bl.a. i vokalgruppen Pitsj. (Foto: Privat)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Det kan vi lese ut av partiprogrammene – vi trenger ikke å lure. Kultursektoren slik den er bygget opp gjennom etterkrigstiden, står i en ganske eksistensiell situasjon, avhengig av valgresultatet.
Derfor er det et paradoks at kulturpolitikk står så lavt på agendaen i årets valgkamp. Kunst og kultur betyr mye i folks liv – og ikke minst i den tiden vi lever i nå, der demokratiet er under press. Vi trenger møteplassene våre, den frie pressen og rommene for ytring og refleksjon mer enn noen gang.
– Jeg mistenker at noe av grunnen til at kultur ikke løftes høyere i det politiske ordskiftet, er at temaet i seg selv er blitt så polariserende. Vi lever i Trump-æraen også her, og kanskje har høyrepopulismen fått legge premissene for denne delen av samfunnsdebatten. Er det blitt risikabelt å diskutere betydningen av et fritt og demokratisk kulturliv?
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– Når FrP vil selge NRK og legge ned Kulturrådet, og selv Høyre vil kutte Kulturfondet dramatisk, blir debatten redusert til en diskusjon om vi i det hele tatt skal ha kulturbudsjetter. I lys av det er det bare å klappe i hendene over ambisjoner om nytt kulturløft og styrking av Kulturfondet, fortsatt reversering av ABE-kutt, full momskompensasjon og mer – og billigere – kulturskole og fritidstilbud til barn.
– Jeg tenker likevel at kulturpolitikken bør sette seg mer offensive mål. Det pågår en interessant samtale om kultur som beredskap, men jeg ser ikke at det manifesterer seg i et reelt ambisjonsnivå. Tvert imot reduserer opprustningen av militæret kulturpolitikkens handlingsrom, og 1 %-målet virker fjernere enn før.
Ledige stillinger
– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?
– Kjenn etter hva som skjer i deg når du skrur på radioen og hører yndlingslåta di. Se hva korpset gjør for ungene og familiene i bydelen din. Lykke til med å finne et bedre vidundermiddel!
– Røyseng-utvalget har gjort en stor jobb med å beskrive musikkens rolle i ulike deler av livet og samfunnet. Begrepet potensialsvinn kan bli viktig – jeg håper det finner veien inn i flere politikkområder og åpner døra for å se musikk som ressurs.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
– Det er et godt spørsmål. Jeg tror vi trenger et paradigmeskifte der kulturpolitikken forstås tverrsektorielt og plasseres i kjernen av samfunnsutvikling og beredskap – for folkehelse og bærekraft, demokrati og ytringsfrihet – der den hører hjemme.
– Musikk og kultur er en superkraft i menneskers liv, en ren og selvgenererende energikilde. Look at all that cheddar! Det samfunnet som klarer å hente ut effektene, kan klare det meste.
– Og kanskje må vi brekke det ned i tall og språk som både høyre- og venstreaksen forstår: Hva koster utenforskap, Sylvi? Uten musikk og dans – hvor mange færre barn ville blitt satt til verden, Dag Inge? Hvordan får vi mer innovasjon i næringslivet, Erna? Hva er verdien av sterke lokalsamfunn – eller kostnaden ved at den offentlige samtalen bryter sammen? Hva trenger barn for å lære og utvikle seg? Alt dette kan vi regne på, hvis vi må. Vi har jo svaret.
– Den lenge etterlengtede NOU-en Musikklandet er nå ute på høring. Hvordan bør den brukes politisk for å sikre gode og bærekraftige vilkår for det norske musikklivet framover?
– Kanskje nettopp slik – ved å se tverrsektorielt på musikkens rolle i samfunnet og løfte hele debatten opp et nivå. NOU-en er også full av velfunderte anbefalinger og peker på utviklingsmuligheter som må vurderes og debatteres. Uansett er det viktig at feltet er tydelig i forventningene til kommende regjering: Et så grundig utredningsarbeid må følges opp med politikk.
Knut Olaf Sunde: – Kunst har potensial til å kommunisere emosjonelt, og kan dermed være et svært effektivt instrument for å underbygge ideologier
Knut Olaf Sunde er styreleder i Norsk Komponistforening. Han er også komponist og kunstnerisk forsker som jobber med konseptuell og stedsorientert musikk, utvidet varighet og omsluttende musikalske situasjoner. (Foto: Renate Madsen)
– Kulturminister Lubna Jaffery uttalte nylig i Ballade at kulturen står på spill, og at årets valg er et retningsvalg med stor betydning for kulturpolitikken fremover. Er du enig i dette? Hvorfor eller hvorfor ikke?
– Norsk Komponistforening (NKF) jobber for at det skal lages, finnes og lyttes til god musikk – nå og i fremtiden. Vi ønsker at levende mennesker skal kunne jobbe kreativt og fritt med musikk og lyd som kunstform, og kunne leve av det. Slik vi leser partienes kulturprogrammer, går ikke dette godt sammen med store kutt i for eksempel Norsk kulturfond.
– Hvis en ikke erkjenner at kunst og kultur er i kjernen av samfunnet, og dessuten det nødvendige limet i beredskapen og del av hva vi skal beskytte, og dermed ikke opprettholder de gode kulturpolitiske ordningene i Norge, så bryter vi samfunnet ned.
– Hva mener du er de viktigste kulturpolitiske sakene i årets valg, og hvorfor bør de prioriteres?
– Det aller viktigste er en grunnleggende forståelse av at det er kultur, i stort og smått, som gjør landet og samfunnet vårt til det det er. Den samtalen savner jeg i offentligheten. Vi trenger den som utgangspunkt for konkrete løsninger på praktiske problemer. I tillegg er det nødvendig nå å sikre rettigheter, blant annet i møte med AI og algoritmestyrte innholdsprodusenter og formidlere, som leder til en ultraprosessert kultur. Vi trenger å se kunsten som en samfunnsutvikler.
– Norge trenger et musikkliv som er relevant, levende og inkluderende, og som utvikler og utfordrer samfunnet sammen med andre kunstformer. Det må satses mer på kunstnerne som faktisk skaper den nye musikken – musikk skapt av og for levende mennesker. Et kulturpolitisk prosjekt med betydelig satsing og investering i ny norsk musikk, og med hele kjeden av infrastruktur fra det frie mulighetsrommet for nye ideer til gjennomført musikkeksport, blir viktig når vi skal fortsette å bygge landet.
– Hva skal til for at musikken kan få blomstre enda mer – ikke bare som kunstnerisk uttrykk, men også som en ressurs innen utdanning, helse, arbeidsliv og næringsutvikling?
– Musikken er allerede en ressurs for disse områdene, men jeg tror det er viktig å anerkjenne at musikk også lærer oss å lytte. Vi trenger å bruke ørene for å kunne ta inn lengre resonnementer, formulert i lyd.
– Det har nylig vært en debatt om lesing av lengre tekster i skolen. Hvorfor har vi ikke en tilsvarende debatt om å lytte til langformat i skolen? Lengre formater og lytting i sammenheng trener opp evnen til fokus over tid og gjør oss mer motstandsdyktige og selvstendige i en verden av oppmerksomhetsøkonomi.
– Hva kjennetegner etter din mening et rikt og levende kulturliv?
– Et rikt kulturliv har kunst innen alle kunstfelt tilgjengelig for alle i samfunnet. Kulturlivet vi bør strekke oss etter, har et kunstnerisk mangfold og er et kulturliv uten ensretting: et kulturliv der kunstnerisk initiativ – selve det å komme på og utvikle ideer – er plassert der kjernekompetansen er.
– Og den finnes hos kunstnerne, ikke hos politikere, næringslivsaktører, formidlere eller velgjørere.
For at denne nye kunsten skal være tilgjengelig, må vi ha en infrastruktur som fungerer, og en nysgjerrig, kritisk og åpen samtale. I kunsten, som på andre felt, trengs prøving og feiling. Jeg drømmer om at en slik pågående samtale er litt nedpå, lite selvhøytidelig og gjerne konkret.
– For at kulturlivet skal være levende og fungere, må det legges til rette for at idéutvikling kan skje. Den viktigste idéutviklingen skjer i det frie feltet, av uavhengige aktører. Her må vi sikre at de sterkeste prosjektene kan utvikles, og at nye stemmer kommer til. Uten en kritisk masse med risikovillig investering i prøving og feiling, vil heller ikke de sterkeste prosjektene utvikles. Kritikken og den åpne samtalen har en viktig rolle her med å hjelpe til å sortere. Samfunnet må ta aktiv del i den diskusjonen.
– Vi må også stå sammen for å sikre at det finnes en fri og åpen sone for eksperimentering. De sterkeste prosjektene hjelper oss å tenke, trigger kreativitet og nye ideer i andre deler av samfunnet. Det som er eksplisitt eksperimentering i én ende, som en prototype, vil forplante seg og bli brukt videre av andre i en annen ende.
– Hvordan kan kulturfeltet i større grad bli sett på som en investering i samfunnsutvikling – og ikke bare som en utgiftspost i budsjettene?
– Ved å erkjenne at samfunn er kultur! Altfor lenge har kultur blitt diskutert som et vedheng. Som jeg har vært inne på over, må vi løfte blikket og se at samfunn er kultur. Kulturpolitikk må bli mye mer integrert i andre politikkområder, fordi kulturfeltet er fundamentalt for samfunnet og samtidig trenger gjennomgående gode rammebetingelser.
– Vi må også se hvilket ansvar kunstnerne faktisk tar, hver dag, for tanker og ideer som sirkulerer. Kunst har potensial til å kommunisere emosjonelt, og kan dermed være et svært effektivt instrument for å underbygge ideologier. Hvor godt er det å leve i samfunn der ideologier undergraver friheten ved å ensrette stiler, sensurere uttrykk og forby bøker som ikke fremmer ideologien?
– Den lenge etterlengtede NOU-en Musikklandet er nå ute på høring. Hvordan bør den brukes politisk for å sikre gode og bærekraftige vilkår for det norske musikklivet framover?
– NOU-en har et solid kunnskapsgrunnlag og flere gode forslag som bør gjennomføres. For vårt område kan vi trekke frem utvalgets klare anbefaling om at det opprettes en egen scene for samtidsmusikk. Samtidig bør man følge anbefalingene om å legge til rette for at institusjonene bestiller og spiller mer ny norsk musikk.
– NOU-en bør også brukes for å bygge evner til fordypet lytting og utvikling av lengre formater. Musikklandet bør brukes for å skape et nytt kulturpolitisk skyv i Norge. Her vil jeg utfordre kulturpolitikere i alle partier til å samles og løfte kulturen i fellesskap, i et bredt politisk forlik.
