Ola Nordal presenterer de fremste utgivelsene innen norsk kunstmusikk i den månedlige spalten Ballade klassisk. (Foto: privat)
Ballade oppsummerer 2025: Jeg er glad for at jeg får oppleve dette århundret – til tross for all vår tids strid og elendighet. I hvert fall skapes det musikk som får meg til å gledes over kulturen jeg er en del av. Det er mye som snubler, også i utgangen av året 2025. Men samtidig var det såpass rikt på musikalske høydepunkt at jeg plukker fram tre album som årets beste.
Bla nedover, og oppdag Leif Ove Andsnes som verdigheten selv i Liszts musikk. Et kaféorkester som der musikalske latterkuler kommer tett, med sine geniale arrangement. Veteranen Rolf Lislevand som er ute med en av sine beste plater.
LEIF OVE ANDSNES og DET NORSKE SOLISTKOR, dir. GRETE PEDERSEN: Franz Liszt: Via Crucis & Solo Piano Works (Sony Classical)
Platecoveret til Leif Ove Andsnes og Det Norske Solistkors Franz Liszt: Via Crucis. (Foto: Sony Classical)
Dette albumet skrev jeg om i året som gikk her. Selv om jeg er en overbevist hedning, blir jeg stadig ydmyk i møte med den kristne lidelsesfortellingen. I år har jeg særlig vært berørt av Via Crucis – Jesu’ lidelsesvei.
Jeg kjenner igjen fortellingene: Den grusomme urettferdigheten i domfellelsen, fallene på veien mot Golgata, ropet mot himmelen om frelse rett før døden inntrer – forferdeligheter som både minner meg om ting jeg har opplevd og ting jeg ser på nyhetene. Men jeg fylles også av håp av de gode menneskene som Jesus møtte på veien, de som hjalp ham bære korset eller tørket svetten fra pannen hans. Jeg tror at grunnen til at disse fortellingene har beholdt appellen sin i nesten 2000 år er at de er så universelle. Vi bærer alle kors. Vi møter alle både onde og gode mennesker.
I den katolske kirken er Via Crucis, korsveimessen, en viktig del av langfredagsfeiringen. Den består gjerne av 14 meditasjoner der man stopper foran bilder av scenene på lidelsesveien. Menigheten synger en salme eller leser en tekst. Franz Liszts Via Crusis er knyttet til denne feiringen, og består følgelig av 14 korte musikalske tablåer med musikk. De fleste er monofone «gregorianske» melodier, med et enkelt pianoakkompagnement under, gjerne med en dobling av vokalstemme.
Jeg vet ikke om noen andre norske pianister som klarer å frembringe en sterkere følelse av verdighet enn det Andsnes gjør.
Unntaket er salmen «O Haupt voll Blut und Wunden» som synges i fullblåst firstemmig koralarrangement. Dette er altså uendelig langt fra de virtuose og lettvinte plumphetene som preger mye av Liszts øvrige musikk. Romantikkens kromatiske linjer er til stede, og dette ble nok oppfattet som avansert samtidsmusikk på Liszts tid. Hans teatralskhet skinner også gjennom den pietistiske tematikken. Men i første rekke er dette en komposisjon full av ro og ettertanke.
Stykket er framført av Leif Ove Andsnes og Det Norske Solistkor under Grete Pedersens ledelse. Jeg vet ikke om noen andre norske pianister som klarer å frembringe en sterkere følelse av verdighet enn det Andsnes gjør. Koret synger helt nydelig, og gjør dette til en rørende og rik lytteopplevelse.
BOYES CAFÉORKESTER: Boyes Café Orchestra (Lawo)
Jeg er stor fan av miljøet rundt Magnus Boye Hansen og Mathias Halvorsen – noen ganger omtalt som Boyes musikkompani. De finner på mye rart, som å arrangere hele La boheme for fiolin og piano (Halvorsen og Mathieu van Bellen) eller spille Messiaens Kvartett til tidens ende i stummende mørke (LightsOut ensemble). Nå er de ute med Boyes Caféorkester, som spiller symfonisk musikk i arrangementer for strykekvintett, piano og trekkspill. Boyes verden er full av musikalsk overskudd. Og jeg elsker det. Jeg skrev om albumet her.
Den musikkhistoriske gjøgleren Magnus Boye Hansen er på ferde igjen. Rundt seg har han samlet et «kaféorkester» som består av Mathias Halvorsen (piano), Frode Haltli (akkordeon), Janina Kronberger (fiolin), Bendik Foss (bratsj), Ulrikke Henninen (cello) og Nikolai Matthews (kontrabass). Kafémusikerne har tatt for seg noen av symfonirepertoaret saftigste biffer: Strauss tonedikt Till Eulenspiegels lustige Streiche (‘Till Eulenspiegels artige streker’), Prokofjevs første symfoni (den «klassiske») og Ravels svingende La valse.
Det er Eulenspiegel som best reflekterer orkesterets idé. I Strauss’ tonedikt om Till Eulenspiegel, som skaper kaos på torget i en tysk middelalderby, hører du urokråka Till dytte salgsboder over ende, tisse på torghandlerne, og andre usømmelige ting. For dette dømmes han til døden og henges. Typisk tysk komedie, altså. Stykket skal liksom være veldig lystig og lettbeint, men det er jo blytungt orkestrert. Mer enn 100 musikere må til, og i symfoniorkesterne er jo mange både eldre og ærverdige. Legg til at stykket er ganske vanskelig å spille, så resultatet blir gjerne litt sirompa.
Kaféorkesterets versjon er det motsatte: hver svins er spretten og lett, hver latterkule munter og trillende. Mest av alt merker man så godt hvor artig musikerne synes det er å ha klart å klemme Strauss massive orkestersats inn i det lille ensemblet. Hvor gøy de synes det er når Haltli spiller både treblås og messing på akkordeonet, eller når en pauketremolo tas av kontrabassen. Arrangementene er rett og slett geniale. Og jeg kan høre at musikerne vet det.
ROLF LISLEVAND: Libro primo (ECM)
Libro primo – Rolf Lislevands utgivelse på ECM høsten 2025. (Foto: )
Til sist vil jeg virkelig anbefale Rolf Lislevands Libro primo; utgitt på ærverdige ECM New Series og er produsert av selveste Manfred Eicher. Dette var ei plate jeg aldri rakk å skrive om i Ballade klassisk-spalten, men min Spotify Wrapped avslører at det var denne nettopp plata jeg hørte mest på i 2025.
Jeg har selv bakgrunn som klassisk gitarist, og drømte en periode om å kunne spille lutt. Lislevand er en av luttenistene jeg så opp til, og jeg slukte rått alle platene hans. Han har vært i gamet siden tidlig på 1990-tallet, og denne plata er en av hans aller beste. Jeg blir aldri lei av den.
For et musikkår, dere. Ingen grunn til å ikke finne fram en bunke plater og sitte inne, god musikkjul!
Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Kritiker Ola Nordal anmelder og anbefaler klassisk musikk. Nå er han en av Ballades faste skribenter som oppsummerer året i musikk.
Les mer her og her.
Maj Sønstevold-prisen 2025 til NRKs nedlagte musikkprogrammer
Nisjeprogrammene NRK har lagt ned, får nå hederspris. Norsk Komponistforening tildeler Maj Sønstevold-prisen som protest mot det de mener er en musikalsk forflatning i NRKs tilbud.
Let us jule-entertain you!
ESSAY: Jeg tusla til min lokale Domkirke med et snev av skam. Hvem er jeg til å heve meg over noe som faktisk engasjerer et bredt lag av folket hvert eneste år? Les skribent og prest Margrete Kvalbeins refleksjoner etter å ha opplevd to av sesongens store julekonserter.
Likestillingspris får Maj Sønstevolds navn
Komponistforeningens likestillingspris får navn etter komponist Maj Sønstevold.
Noe å være en del av
INNLEGG: Malin Pettersen og Frode Fossvold-Jørum skriver i Ballade om NRKs endringer i musikkporteføljen, med spesifikk henvisning til endringene som gjøres i P3 Musikk. Pettersen etterlyser et sted hun kan “være en del av”. Voilá! svarer musikksjef i NRK, Mats Borch Bugge.
Hvis ikke NRK – hvem da?
INNLEGG: Allmennkringkasting handler om å ta risiko på vegne av fellesskapet. Om å kuratere, kontekstualisere og dokumentere musikk som ikke lar seg styre av klikk, skip-rate eller «hva som funker nå», skriver Frode Fossvold-Jørum.
Ballade klassisk: Hør nordisk jul, musikalske latterkuler og Livs liv
Ola Nordals fremste tips for fridager i jula: Les om Liv Glaser. Og hør Liv Glaser. Her er både bok og plate for romjulen.
